Lokale forhandlinger til besvær

For mange år siden, i forbindelse med prosessen til lokale lønnsforhandlinger, fikk jeg besøk på mitt kontor av en kollega. Med en alvorlig mine krevde han at jeg som stasjonssjef måtte gi positiv innstilling slik at han fikk lønnsopprykk ved kommende lokale oppgjør. Min kollega fastslo at han aldri var blitt tilgodesett med lønnsforbedring ved tidligere oppgjør, og forventet rett og slett at jeg gjorde mitt for at dette kom til å skje nå. På tur ut av kontoret minnet han meg dessuten om at vi gikk på Politiskolen sammen (som om dette skulle være et argument).

Etter at de årlige lønnsforhandlingene var avsluttet, til glede for noen og forbannelse for andre, fikk jeg på nytt besøk av samme kollega. Denne gangen var han fly forbannet over behandlingen han var blitt utsatt for av ledelsen i forbindelse med lønnsoppgjøret.

Jeg ba om nærmere forklaring. Joda, han slo et brev i bordet, hvor det framkom at han var satt ned i lønn, begrunnet med lav arbeidsinnsats de siste årene. Brevet var underskrevet av stasjonssjefen, det vil si meg.

Brevet så tilforlatelig ut bortsett fra at jeg ikke hadde skrevet og heller ikke undertegnet det. Dette prøvde jeg å forklare ham og det faktum at han åpenbart var blitt grundig lurt. Til å begynne med holdt han fast på at det måtte være meg som hadde skrevet brevet. Men litt etter litt gled erkjennelsen inn, og han innså at han sannsynligvis hadde blitt lurt. På vei ut av døra nevnte han særlig én kollega som kunne mistenkes for å stå bak udåden. Dette skulle gjengjeldes.

I ettertid er jeg kjent med at han hadde gjort visse undersøkelse på avdelingen sin for å finne ut hvem som kunne stå bak dette. Brevet var nemlig lagt på hans skrivebord. Noen måtte ha sett noe.

Noen kvinnelige kontortilsatte som hadde sine kontorer like ved ble kontaktet. Joda, damene ga uttrykk for at de visste hvem som hadde levert brevet. De kunne bidra til oppklaring av saken, men dette hadde sin pris. Min kollega ble straks raus og ville gjerne belønne godt de som hadde opplysninger som kunne føre til oppklaring.

Kravet var gratis øl ved neste lønningspils. Ingen problem, repliserte han, men hvem sto bak dette? Det var vi, kvitret damene.

Les flere historier fra vår Politihumor-spalte her.

LES OGSÅ: «Jeg tok det for gitt at dette var mine kolleger, og startet å rope: – FIIISK!!! FIISK!!! FIISK!!»