«Når sivile spesialister brukes som argument, men sivile generalister er målet»

Det er interessant å følge debatten om bruken av sivile i politiet, men noe skurrer i framstillingene.

Politiet har lang tradisjon for å rekruttere sivil spesialkompetanse inn i roller der det ikke nødvendigvis er hensiktsmessig, eller realistisk, å bygge tilsvarende kompetanse raskt nok internt. Teknologer og økonomer er typiske eksempler. 

I møte med cyberkriminalitet, avanserte økonomisaker og digitale spor er dette både klokt og nødvendig.

Derfor er det også lett å nikke gjenkjennende når det vises til at sivile med relevant bachelor kan få tilleggsutdanning ved Politihøgskolen, eller når den nye ettårige etterforskningsutdanningen omtales. 

Problemet er at disse spesialistgruppene ofte trekkes fram som hovedeksempel og «målgruppe», mens debatten og utviklingen i praksis i stor grad ser ut til å handle om noe annet: rekruttering av sivile inn i mer generelle etterforskningsoppgaver, med henvisning til lokal opplæring og «kompetanseheving underveis». 

Og utviklingen skjer nå, uten at det ser ut til at man avventer første kull fra den nye ettårige utdanningen før en etablerer en ny praksis.

«En unøyaktig beskrivelse av virkeligheten»

I Dagsnytt 18 den 25. februar, i en sak om sivile ved operasjonssentralen, uttalte politidirektør Håkon Skulstad (gjengitt etter opptak av sendingen):

«Befolkningen må være trygg på at for å få en rolle i politiet som innebærer maktbruk, enten det er etterforskning eller politioperativt andre oppgaver, så ligger det en kvalifisert utdanning i grunn. Vi har det for grensekontrollører, arrestforvarere og økonomietterforskere. De har gjerne en bachelor i grunn, og så får de tilleggsutdanning på Politihøgskolen.»

Dette er, slik jeg ser det, en unøyaktig beskrivelse av virkeligheten.

Det finnes utdanningstilbud for sivile i politiet. Men det er et gap mellom hvordan dette omtales sentralt, og hvordan det praktiseres. 

Opplæring og videreutdanning omtales tidvis som noe nærmest standard, som en del av «løpet», og kan gi inntrykk av at dette er en forutsetning som følger ansettelsesforholdet.

Variasjon i gjennomføring

Jeg kjenner meg i liten grad igjen i at dette fungerer som et tydelig krav eller en systematisk forventning som blir fulgt opp. 

Snarere er min erfaring at opplæring og videreutdanning ofte må initieres av den ansatte selv, og at det varierer sterkt hvordan det tilrettelegges for gjennomføring. 

I praksis kan det bety at opplæring må gjennomføres på fritid, og at realiseringen i stor grad avhenger av lokale prioriteringer og kapasitet, i en situasjon med stramme rammer og høyt arbeidspress i etaten.

Det er også verdt å si høyt at noen videreutdanningstilbud historisk har hatt begrenset antall plasser, og at de krever innstilling og prioritering fra arbeidsgiver.

Jeg har en nær kollega som har søkt videreutdanning flere ganger, men til slutt ga opp fordi vedkommende ikke ble innstilt fra distriktet. 

Resultatet er at hen har jobbet i etterforskning i snart ti år uten formell etterforskningsutdanning (for eksempel fra Politihøgskolen), og med begrenset mulighet til å få systematisk opplæring i rammene for hjemlet maktbruk.

Kritikk av systemet

Dette er ikke en kritikk av enkeltledere eller politidistrikter. Det er en kritikk av at vi beskriver et system som om det er standardisert og forpliktende, når det i realiteten kan være uensartet og tilfeldig.

I den forstand er en ettårig videreutdanning i etterforskning i utgangspunktet velkommen, dersom intensjonen er å bidra til et mer forutsigbart og gjennomførbart kompetanseløp for sivile.

Men da må vi også være ærlige om hva som faktisk diskuteres: Hvis utviklingen i realiteten går i retning av å bruke sivile i generelle etterforskningsmetoder og -oppgaver, er det uryddig å skyve spesialistene foran seg i debatten.

Spesialistkompetanse som komplement er en ting. Generalistetterforskning er noe helt annet. 

Og dersom politiet skal bevege seg i den retningen, bør rammene avklares tydelig, og det er god grunn til å se dette i lys av Politirolleutvalgets arbeid, før en etablerer praksis som i ettertid blir vanskelig å endre.