I ettertid tenker jeg at de sikkert fortsatt snakker om den gangen de møtte denne tullingen i marka som ropte «FISK!».
I ettertid tenker jeg at de sikkert fortsatt snakker om den gangen de møtte denne tullingen i marka som ropte «FISK!».

Politihumor: 

«Jeg tok det for gitt at dette var mine kolleger, og startet å rope: – FIIISK!!! FIISK!!! FIISK!!»

En historie om en internspøk som gikk til helt feil publikum.

Publisert

Et langt politiliv gir mange erfaringer. En av disse er at det kan oppstå egne og til dels sære kulturer… I en lang periode drev jeg med trafikktjeneste, deriblant videoovervåkning av trafikken. Ved en tilfeldighet havnet en CD-plate med Lystad, Mjøen og Kirkvaags samlede sketsjer i bilen. Den hørte vi på stadig. Her var det mange historier og god humor!

En favoritt var historien om Hildebart Silkeputer, som ble intervjuet i radioen, fordi han hadde norgesrekorden i ikke å ha sagt «FISK!». Det hadde han ikke gjort siden sin 15. bursdag. Etter å ha blitt ønsket velkommen sa herr Silkeputer: – FISK! Nei, der sa jeg FISK! Nei, der sa jeg FISK! Igjen!

Intervjuet endte med at programlederen sa: – Da sier vi takk til Hildebart Silkeputer, tidligere norgesrekordholder i ikke å ha sagt FISK!

Bare tull alt sammen, men ustyrtelig morsomt for oss! For dette ble en trend. Til dags dato er en engere krets av medarbeiderne slik skrudd sammen at vi i stedet for å si god dag til hverandre sier «FISK!». For de uinnvidde i dette kan det virke merkelig, men sånn er det!

På Steinkjer på 1990-tallet, under avvikling av operative kurs en mørk og tåkete aften, var jeg klar for en løpetur rundt Trana-marka. Her er det lite gatebelysning, og det var generelt dårlig sikt.

Før jeg løp ut, hadde jeg observert to av mine kolleger – begge en del av den harde kjerne som hilste med «FISK!» – løpe ut, i motsatt retning av min runde. Jeg var overbevist om at jeg kom til å møte dem overraskende halvveis i løypa. Det jeg ikke visste, var at disse to ikke skulle løpe rundt Trana-marka, men i stedet dro på det lokale treningssenteret. Jeg hadde det imidlertid helt klart for meg hvordan jeg skulle te meg når jeg møtte de to der ute i mørket…

Da jeg hadde kommet cirka halvveis, ser jeg – i dårlig lys og sikt – at det kommer to menn løpende mot meg, på rundt 200 meter unna. Jeg tok det for gitt at dette var mine to kolleger, og startet å rope: – FIIISK!!! FIISK!!! FIISK!!

Da personene kom nærmere så jeg til min store forskrekkelse at dette var to vilt fremmede menn ute på løpetur… jeg satte opp farten, og passerte dem i stor fart uten å si noe mer.

Jeg kommer aldri til å glemme de vantro ansiktsuttrykkene på de to jeg møtte. I ettertid tenker jeg at de sikkert fortsatt snakker om den gangen de møtte denne tullingen i Trana-marka som ropte «FISK!».