«Mennesker uten talespråk blir oftere utsatt for vold og overgrep, men sjelden avhørt»

Helse Nord og Kripos kurset i fjor åtte politietterforskere i bruk av alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). Formålet med kurset var nasjonal kompetanseheving, slik at politiet ville være i stand til å avhøre fornærmede som helt eller delvis mangler talespråk. 

Slike avhør gjennomføres ved hjelp av visuell støtte i form av grafiske symboler, bilder, tegninger og/eller tegn-til-tale, som samlet omtales som ASK.

Som nevnt i tidligere fagartikkel, er mennesker uten talespråk i større grad utsatt for vold og overgrep enn personer uten slike funksjonsnedsettelser. 

Men selv om risikoen er mangedoblet, kommer personer uten talespråk sjelden til politiavhør. 

Politietterforskere som gjennomførte kurset i fjor, forteller om «tørke» på avhørsfronten. Hvorfor blir det ikke gjennomført flere ASK-avhør?

Sannsynligvis finnes det barrierer på ulike nivåer. For det første forutsettes det selvsagt at vold og overgrep blir oppdaget. For én som mangler talespråk, er dette ingen selvfølge. 

Det er ikke gitt at personen klarer å formidle det som har skjedd til andre som kan hjelpe. Det er heller ikke alltid slik at nærpersonene rundt oppdager symptomer på vold eller overgrep. 

Selv med plutselige og tydelige atferdsendringer hos voldsofferet, er det ikke sikkert at nærpersoner forstår hva som ligger bak. De må vite at vold og overgrep er en mulighet, for å kunne oppdage det. Det er det dessverre ikke alle som gjør.

Men også hvis nærpersoner får mistanke om vold og overgrep, er det ingen automatikk i at saken blir meldt til politiet. 

I noen tilfeller er nærpersoner usikre og engstelige for å komme med alvorlige anklager som senere kan vise seg ikke å stemme. 

Dermed kan de utsette å melde saken til politiet, i avvente av mer håndfast bevis – mens volden eller overgrepene fortsetter. 

Noen vil også kunne vegre seg for å anmelde en overgrepssak, fordi de ikke tror at voldsofferet vil kunne forklare seg om det som har skjedd og de ønsker ikke å utsette offeret for flere påkjenninger.

Så er det også mulig at en sak blir meldt til politiet, men at dette likevel ikke fører til avhør av den fornærmede, fordi politiet oppfatter vedkommende som ikke-avhørbar. 

Her er det med andre ord viktig å spre kunnskap til ansatte i politiet og til påtalejurister om at ASK-avhør finnes, og at personer uten talespråk i mange tilfeller likevel kan avhøres og gi en forklaring.

For ordens skyld må det sies at det ikke finnes en garanti for at et ASK-avhør alltid vil egne seg som bevis i en rettssak. ASK-avhør gir som regel ikke detaljerte frie forklaringer, og det er ikke sikkert at slike avhør alltid vil møte de høye beviskravene som gjelder. 

Fra våre kursdeltakere vet vi imidlertid at det viktigste for voldsofre ikke nødvendigvis er at en anmeldelse ender i rettssak.

Å få muligheten å forklare for politiet hva som har skjedd, å bli møtt med respekt, å bi lyttet til og å bli trodd, kan være en viktig del av bearbeidingen for voldsofre. I tillegg kan kontakten med politiet og Barnehuset i mange tilfeller bety en ny start for den fornærmede. 

Det nødvendige støtteapparatet kan komme på plass, noen kan flytte til et bedre sted, andre kan få oppfølging av habiliteringen eller psykisk helse, og så videre. 

På denne måten kan mye godt komme ut av et ASK-avhør, selv om det kanskje ikke ender med rettssak eller domfellelse.