Julestress og låste biler

Vi skal tilbake til en kald desemberkveld på slutten av 1990-tallet hvor undertegnede og makker kjørte bilpatrulje B30 i Majorstua krets i Oslo politidistrikt. Tidlig på kvelden fikk vi oppdrag fra operasjonssentralen om å kjøre til kjøpesenteret ved Ullevål stadion. Der skulle en dame ha låst nøkkelen inn i bilen og trengte bistand til en bilåpning. Vi fikk melding om at dette skulle være en bestemt type bil og farge og en pekepinn på hvor bilen skulle stå.

Vel fremme ved Ullevål stadion fikk vi etter hvert kontakt med en stresset dame med handleposer og høyt stemmeleie, som ga seg til kjenne. Hun var svært glad for at politiet kunne komme og hjelpe slik at hun kom seg hjem. Vi fikk bekreftelse fra damen på at «ja, dette er min bil». Deretter var det frem med stålstanga og i gang med prosessen med å dirke opp låsen.

Etter kort tid kunne vi konstatere at dette gikk svært lett. Damen var svært blid da hun skjønte at bilen var åpnet og hun slapp å ringe Viking for hjelp og påfølgende utgift. Damen takket høflig og tenkte nok at vi var noen supre politifolk. Vi takket for oss, satte oss i patruljebilen og kjørte fornøyde og selvsikre av gårde.

Etter cirka ti meter så vi i speilet at damen sto utenfor bilen og ropte, og viftet febrilsk med armene. Vi stanset, sveivet ned ruten og hørte damen rope til oss: «Herregud det er ikke min bil!!!»

Det viste seg da altså at vi hadde åpnet feil bil, og at damens bil – som vi egentlig skulle åpne – sto et helt annet sted på området. Da ble det å åpne samme type bil én gang til, denne gangen riktig bil, og deretter vente på faktisk eier av den vi først åpnet og forklare hva som hadde skjedd.

At damen låste nøkkelen inne i bilen, samt pekte ut feil bil for oss, skjedde trolig som resultat av julestress og hadde vel neppe skjedd om dette var en annen tid på året.

Les flere innlegg fra spalten Politihumor her.

LES OGSÅ: Et ullent oppdrag