Politihumor
«Jeg fant fire tuber selvbruningskrem fra kona og tenkte at 'dette kan bli interessant'»
Dette skjedde for noen år siden, på en politistasjon et sted i Østfold, med en kollega som var, ja, «pigmentmessig utfordret».
Dette er en historie fra politiets hverdag. Innholdet står for forfatterens regning.
Jeg sier ikke nøyaktig hvor, men hvis du hører en Sarpsborg-dialekt når du leser dette, er du på riktig spor.
Vår kollega som var…ja, la oss si pigmentmessig utfordret, var en hyggelig fyr, men av typen som må bruke solfaktor femti eller mer om han skal ut og hente posten.
Som mange andre pleide han å trene før kveldsvakt, men i motsetning til folk flest, smurte han seg inn med en eller annen ansiktskrem etterpå.
Som mange andre pleide han å trene før kveldsvakt, men i motsetning til folk flest, smurte han seg inn med en eller annen ansiktskrem etterpå. Litt jålete, tenkte vi, men hver sin rutine…
Det var da jeg fikk idéen.
Hjemme fant jeg fire tuber selvbruningskrem fra kona og tenkte at «dette kan bli interessant». Jeg tok de med på jobb og valgte ut den som passa best til ansiktskremen hans.
Samtidig ville jeg ha noe som ga skikkelig brunfarge på sikt. Så blandet jeg den inn i ansiktskremen hans, mens han holdt på med den daglige treningsøkta.
Så ventet vi i spenning. Dag etter dag. Og det funka!
Etter hvert som ukene gikk, begynte flere å reagere. Først bare et «du ser litt sunn ut i dag», og etter hvert som han ble mer og mer gyllen gjennom høsten, kom komplimentene på løpende bånd:
«Så godt du ser ut!»
«Har du vært i syden?»
«Jøss, du har fått farge jo!»
I starten ble han forvirra. Han gjorde jo bare det samme som alltid? Han ble også tydelig fornøyd.
Så gikk månedene og mens vi andre ble vinterbleke, ble han bare jevnere i fargen og rakere i ryggen. Brun, blid og full av selvtillit.
Så gikk månedene og mens vi andre ble vinterbleke, ble han bare jevnere i fargen og rakere i ryggen. Brun, blid og full av selvtillit.
Og dette er kanskje det beste av alt: For selv om vi som visste det lo godt i starten, ble brunfargen hans sakte, men sikkert en del av hverdagen.
En liten intern historie som egentlig aldri ble tatt opp igjen. Før nå.
Og den nøttebrune kollegaen? Han vet ingenting den dag i dag.
