Bli med på innsiden av Norges farligste politioppdrag

Jeg så en pil på utsiden av Coop Extra, og ville ikke helt tro hva jeg så. Men da jeg gikk inn og så at en mann ble skutt etter, forsto jeg alvoret, forteller Rigoberto Villarroel.

Politiforum snakker med polititjenestemannen knapt en uke etter den dramatiske hendelsen på Kongsberg, hvor fem personer ble drept og ytterligere tre skadet. En av dem var Villarroel, som ble skutt i ryggen med pil av gjerningsmannen.

Han var på stedet på fritiden sin, og endte opp med å bli den første politimannen på åstedet. Inne i butikken traff han på gjerningsmannen. Samtidig holdt han sine politikollegaer løpende orientert om hva han så.

Det var etter samtaler med Villarroel og andre vitner at politiet besluttet å lese ut en PLIVO-melding (pågående livstruende vold). Sagt på folkemunne: Politiet trykket inn den store røde knappen. Nå handlet det om å raskest mulig nøytralisere gjerningspersonen og evakuere skadde personer.

PLIVO-prosedyren ble innført i forkant av politireformen, som trådte i kraft i 2016. Siden da og frem til i dag, har det blitt utløst 13 PLIVO-meldinger, viser en kartlegging Politiforum har gjort blant politidistriktene.

I tillegg opplyser Møre og Romsdal politidistrikt at det ble utløst en PLIVO-melding i tidligere Nordmøre og Romsdal politidistrikt i 2015. Politiforum kan ikke utelukke at det har vært flere.

Hendelsen på Kongsberg er den siste i rekken. Hvordan er det egentlig for politiet å stå i en slik hendelse? Villarroel forteller at han hele veien prøvde å lokalisere gjerningsmannen.

– Jeg tenkte på egen sikkerhet da jeg gikk inn, ved at jeg fulgte ekstra nøye med på omgivelsene inne i butikken. Da jeg så etter de ansatte og gjerningsmannen var jeg veldig forsiktig med å se rundt hjørnene til reolene. Men jeg ville inn uansett, forteller polititjenestemannen.

Da Villarroel ble skutt, søkte han dekning. Der og da tenkte han ikke så mye på handlingsplikten, det gjorde han først i etterkant.

– Men jeg visste jeg måtte gjøre noe. Antakeligvis på grunn av treningen vi har hatt i skarpe situasjoner, sier han.

Flest i Vest

Politiforums statistikk viser at Vest politidistrikt har sendt ut flest PLIVO-meldinger. Polititjenestemann Per Magnus Vabø rykket ut på én av disse hendelsene.

– Da PLIVO-meldingen kom, gjorde den oss enda mer fokusert. Vi visste at vi måtte gå direkte i aksjon og få kontroll på gjerningspersonen umiddelbart, erindrer Vabø.

At oppdraget er alvorlig, kjente han på hele kroppen.

– Det var en stor påkjenning på hele kroppen og jeg kjente bare at kroppen ble enda mer fokusert. Litt sånn at øynene smalner seg enda mer og man forstår alvoret. Det var da vi faktisk skulle utløse all den kompetansen vi hadde tilegnet oss, fortsetter han.

Den knappe tiden i bilen frem til oppdraget brukte han og makkeren til å forberede seg mentalt på hva som kom til å skje når de kom frem.

– Vi snakket høyt om ulike scenarioer vi kunne stå ovenfor. Den største forskjellen fra andre oppdrag er den støtten vi søker hos hverandre. Vi snakket høyt om at vi er godt trent, har godt utstyr og er godt forberedt på oppdraget, og at vi derfor skal løse oppdraget best mulig. Vi inngikk det du kan kalle en slags pakt i bilen, gjennom å snakke høyt om dette her, forteller Vabø.

Han sammenligner det med lagfølelse i idrettsverden.

– Vi står samlet, og det er ikke én og én prestasjon som nå gjelder. Det er vi to og resten av organisasjonen mot oppdraget. Alt vi snakket høyt om, var for å bygge tryggheten og tilliten oss imellom, alt fra ulike scenarioer når vi kommer frem og mentale forberedelser, sier han.

Fremme på stedet parkerte Vabø og makkeren politibilen. De ga hverandre en knokedunk.

– Det er en slags forsegling om at nå er vi klare og dette oppdraget løser vi. For da vi gikk ut av bilen var det kun ett alternativ: Vi skulle raskest mulig få kontroll på gjerningspersonen og starte livreddende førstehjelp. Enten selv eller ved å gi pasienter raskest mulig over til helse, sier han.

Vabø sier knokedunken kanskje høres ut som en «tåpelig greie».

– Vi knokedunker aldri ellers på vanlige oppdrag, men dette handler om teamfølelse og at dette er alvor. Hvis vi ikke er 100 prosent skjerpet, kan det være at vi ikke klarer å løse oppdraget slik vi ønsker. Det er en god følelse når vi merker at vi drar i samme retning og er like fokuserte på å løse oppdraget, fortsetter han.

Under oppdraget la ikke Vabø merke til om pulsen økte.

– Hvis jeg hadde hatt pulsklokke, kan det være jeg hadde hatt utslag, men det oppleves ikke som noe stressende i det hele tatt. Jeg merket det ikke på pust og puls. Vi hadde bare dønn fokus på oppgavene og det vi skal gjøre. Pulsen i sånne oppdrag er ikke merkbar ut ifra den treningen og slik som vi jobber, sier han.

Kaotisk situasjon

Vabø beskriver det å stå i en PLIVO-hendelse som kaotisk. Situasjonen er svært uoversiktlig. PLIVO-prosedyren gir også økt fokus på samhandling mellom nødetatene.

– Det er også en ekstrem tilgang på ressurser, både for politi, helse og brann, som gjør at det stilles enda større krav til koordinering. Men dette kaoset er likevel et kontrollert kaos, sier han.

Vabø trekker frem at PLIVO-hendelser er noe de har trent på i flere år.

– Både oppstykket i målbehandlinger med farlige personer. Også i et større omfang der vi har fullskala øvelser med både helse og brann med, som gjør situasjonen gjenkjennbar. Ettersom alle nødetatene er kjent med prinsippene vi jobber med og med prioriteringene, så vet vi når vi får denne meldingen at vårt hovedfokus er å få kontroll på gjerningsmannen. Vi vet også at vi trenger hjelp fra de andre nødetatene, og da må vi sikre områdene så fort som mulig for å kunne få bistand fra de andre nødetatene, fortsetter han.

Under PLIVO-hendelsen Vabø var med på, opplevde han at samtlige nødetater, helt ned på individnivå, kastet seg rundt og gjorde det som skulle til for å løse oppdraget.

– Sammen skjønte man at her må alle dra i samme retning, fordi effektiviteten er helt avgjørende for å redde liv til slutt, sier han.

I flere dager etter PLVIO-hendelsen opplevde Vabø å være både sliten og trøtt, som følge av alle synsinntrykkene og den opplevelsen han hadde stått ovenfor.

– Det handler både om synsinntrykkene som vi blir utsatt for og opplever i aksjonsfasen, men også volumet av organiseringen av både mannskaper og oppdraget i driftsfasen gjør dette til et enormt oppdrag sammenlignet med mange andre. Den påkjenningen der er ekstrem, sier han.

I etterkant gir samholdet og støtten innad i politiet styrke til å komme seg raskt på bena igjen, understreker Vabø.

– Det gjelder både meldinger fra kollegaer, anerkjennelsen i egen organisasjon i hele linjen, og om å bli løftet frem gjennom å ha muligheten til foredrag og erfaringsoverføring. Denne støtten skaper energi som gjør at man er rustet for nye lignende oppdrag, fortsetter han.

Vabø har også gjort seg opp noen tanker om hvorfor han klarer å lure instinktet om å flykte eller fryse i hendelsen.

– Jeg er en helt vanlig mann som har helt normale engstelser for hverdagen og familien, men når jeg tar på meg uniformen, preller engstelsen og de ytre påkjenningene bare vekk. Jeg kan tenke meg at det skyldes tryggheten gjennom uniformen og utstyret vi har, og taktikken og treningen som vi gjennomfører. Og kanskje aller mest samhandlingen og tilliten vi har til hverandre som kollegaer.

Mindre hendelser

Også Politiets Fellesforbunds (PF) lokallagsleder Per Anders Røsjorde i Sør-Vest politidistrikt, har deltatt i det som var politidistriktets ene PLIVO-hendelse. Det skjedde under en knivstikking i Sandnes i 2017.

Røsjorde toner imidlertid hendelsen ned, og sier den ikke kan sammenlignes med Kongsberg-saken. PLIVO-aksjoner kan nemlig også være mindre hendelser.

– Jeg mener å huske at hendelsen ble nedskalert før vi kom frem. Jeg husker hendelsen, fordi den ble lest ut som en PLIVO-melding, og det er spesielt. Jeg reagerte på det, fordi det sier noe om taktikken som skal brukes. Det utløser en instruks, og du vet at sekundene teller, sier Røsjorde.

Han trekker frem at operasjonssentralene må gjøre denne vurderingen på grunnlag av informasjonen de har på det aktuelle tidspunktet og det situasjonsbildet de sitter med.

– Det er andre oppdrag som jeg har vært med på, som har vært langt verre og mer gufne enn PLIVO-oppdraget i Sandnes, men som ikke har hatt status som PLIVO, sier Røsjorde.

Han advarer mot å forhåndsdømme i disse sakene.

– Det er skummelt å mene noe utenfra nå. Man kan vanskelig sette seg inn i det bildet og situasjonsforståelsen de involverte hadde, og hvilke faktiske muligheter de hadde, når man selv ikke var tilstede. Det blir for mange «eksperter» som mener noe ut fra en perfekt verden. Det kan bli en enorm tilleggsbelastning for de som sto i dette, sier Røsjorde.

Fight, flight, freeze

Henrik Storjord Ramstad er utdannet psykolog og jobber som politioverbetjent i Krise- og gisselforhandlertjenesten. I Politiforum er han fast spaltist i «Politisinnet», hvor han uttaler seg som psykolog med politiblikk.

I oktober skriver han om «fight, flight, freeze» i et politiperspektiv.

«Trangen til å flykte for å komme seg vekk fra en potensielt skadelig situasjon kan bli utfordrende når vi som politifolk skal løpe mot der alle andre løper fra», skriver han.

Det som skal til for å mestre også disse livsfarlige situasjonene, er målrettet trening.

– Ved gjentatte øvelser, og det å utsette seg for caser med ulike scenarier, kan politifolk trene opp sin evne til å finne avknappen på autopiloten og korte ned på eventuelle stressresponser som ellers ville ha dominert, sier Ramstad, som uttaler seg på generelt grunnlag.

Han understreker at det er viktig at man gradvis tilpasser treningen, slik at polititjenestepersonene har anledning til å forstørre sitt «toleransevindu» litt etter litt.

– Nøkkelen ligger i det å vite hvor grensen til den enkelte går, slik at man kan trene helt i ytterkanten av toleransevinduet, altså at tjenestepersonen kjenner på stressreaksjoner og signaler om at overlevelsesinstinktene kan slå inn, uten at det vipper over, sier psykologen.

Ramstad forteller at en kjemp eller flykt-reaksjon er resultatet av en persons oppfatning av fare. Det er denne persepsjonen som gjør at hjernen iverksetter en kjedereaksjon i kroppen, hvor binyrene produserer stresshormonene adrenalin, noradrenalin og kortisol.

– Det sympatiske nervesystemet kobles inn slik at vi begynner å svette, noe som kan regulere temperaturen dersom vi blir nødt til å kjempe eller flykte. Når binyrene skiller ut adrenalin og andre hormoner, fører det til at vi puster raskere, hjertet slår raskere og blodtrykket stiger. Dette medfører at vi får tilført masse oksygenrikt blod ut til hjernen og de store musklene vi trenger for grovmotoriske handlinger. Disse responsene skjer lynraskt, automatisk og før du intellektuelt rekker å vurdere hvorvidt faren er «reel» eller ikke, fortsetter han.

Samtidig skjerpes sansene, som hørsel og syn, og energinivået stiger.

– Hjernen beordrer full overlevelsesberedskap, og slår derfor av en rekke biologiske aktiviteter til fordel for de overordnede akuttiltakene, sier Ramstad.

En tredje måte å reagere på i en akutt faresituasjon, er å fryse.

– Det å stivne til i en potensielt livsfarlig situasjon kan kanskje umiddelbart oppleves som en kontraintuitiv måte å reagere på, men det tjener en hensikt, akkurat som kamp eller flukt gjør, fortsetter Ramstad.

Han viser til at forskning antyder at dette kan fungere som en tidsmessig buffer for hjernen til å bestemme hvordan trusselen skal håndteres.

Kunnskap er makt

Psykologen understreker at kunnskap om hvordan hjernen er bygd opp, er viktig for å kunne forstå hvordan den reagerer, hva slags påvirkning den har når vi opplever fare og hvorvidt det er mulig å påvirke eller stå imot det hjernen forteller oss.

Det er «reptilhjernen», den autonome og sansende delen av hjernen, som regulerer basale kroppsfunksjoner. Impulsen om å flykte fra en farlig situasjon ligger i reptilhjernen, og dens viktigste funksjon er å sikre overlevelse og raskest mulig reaksjon i farlige situasjoner.

– Det ligger i reptilhjernens enkle natur så vel som dens kompleksitet at det ikke er enkelt å motvirke impulser i fra denne delen av hjernen. I motsetning til følelseshjernen og den tenkende hjernen, er reptilhjernen helt autonom, altså at den «lever sitt eget liv» uten at vi har noe særlig mulighet til å påvirke den på noen som helst konkret måte, sier Ramstad.

Det er imidlertid mulig å øve seg på å gjenkjenne signalene som reptilhjernen gir, som svetting, hjertebank, tunnelsyn, lammelser i musklene og trang til å flykte.

– Slik trening på det å oppfatte kroppens signaler kan medvirke til at vi evner å korte ned på tiden i stressresponsen som slår ned i oss. Vi kan finne en av-knapp på autopiloten, og vi kan ved gjentatte øvelser gå opp en raskere sti mellom reptilhjernen, følelseshjernen og fornuftshjernen, fortsetter han.

Men også politifolk kan «stivne» og blir handlingslammet.

– Politifolk er bare mennesker som alle andre, og det vil selvsagt være situasjoner hvor også politifolk kan oppleve å bli overveldet av stressresponser. Man kan, uansett hvor mye man øver, aldri kunne garantere at man klarer å finne av-knappen på autopiloten eller evner å forhindre stressresponser i enhver situasjon, fortsetter han.

– Hvilken påvirkning kan ytre faktorer, som generell mental helse, familiesituasjon, eller lignende ha på evnen til å gå inn i PLIVO-situasjoner?

– Hjernen vår har begrenset kapasitet. Dersom det er mye annet som opptar en, vil slike tanker fungere som en bilkø på veien mellom de ulike hjernedelene, og informasjonsfrakten mellom dem vil gå tregere. Derfor er det viktig at politifolk også trener på mentalhygiene, i form av at man finner sin egen måte å legge fra seg intrusive tanker, grubling og bekymringer før man starter på jobb, svarer Ramstad.

Utfordringen med å ikke ha et «rent» sinn før man starter opp på jobb, er at man aldri vet når man kan ende opp med å stå midt oppi en alvorlig situasjon. Dermed rekker man kanskje ikke å klarne hodet før man må i aksjon.

– Det samme bilkøsystemet gjelder mental helse. Psykiske problemer derimot, er ikke like enkelt å «stue bort» for en periode, og man bør for alles del prioritere å håndtere slike utfordringer i seg selv og heller sette jobben på pause en stund inntil man har klart å få bukt med det man måtte slite med, sier han.

Ramstad mener også at noen mennesker er bedre rustet til å overstyre slike impulser enn andre.

– Mennesker er forskjellige av natur og vi har alle ulike personlighetstrekk, på godt og vondt. Noen er mer nervøse, forsiktige og analytiske av natur. Andre igjen kan for eksempel være mer impulsstyrte og har ikke like god evne til konsekvensforståelse, mens noen har en bedre utviklet analyse- og vurderingsevne enn andre, sier han.

Dette, understreker Ramstad, er grunnen til at det er viktig med seleksjon og screening av personell ved opptak til PHS generelt, og ved uttak til spesialavdelinger spesielt.

Må reagere med en gang

Den tidligere politiinspektøren Tore Walden fikk i 2016 mye oppmerksomhet med mastergradsoppgaven «Hvordan kan man oppnå god og effektiv innsats i en krise som Pågående Livstruende Vold». Oppgaven var en del av hans mastergradsstudie i risikostyring og sikkerhetsledelse innen samfunnssikkerhet.

Etter hendelsen på Kongsberg har oppmerksomheten igjen økt.

– Jeg kjenner nødetaten godt, og jobbet som både ambulansearbeider og brannmann før jeg ble polititjenestemann. Jeg er helt sikker på at disse enhetene gjør det de kan for å redde liv når det oppstår en PLIVO-hendelse. Det er jo også det som ligger til grunn for yrkesvalget, sier Walden, som i dag er fagdirektør hos Sjøfartsdirektoratet.

Han ønsker ikke å kommentere hendelsene på Kongsberg direkte, men peker på at det er «veldig vanskelig» for operasjonssentraler å definere en PLIVO.

– PLIVO utløses av operasjonsleder, og typisk hvis operasjonssentralen får et nødanrop om at en gjerningsmann gjør skade på flere personer. Da er det pågående livstruende vold. Det kan være vanskelig å vurdere troverdigheten av informasjonen som kommer inn, men den styrkes jo flere som ringer inn med samme historie. Så er det alltid viktig å få øyne på stedet, gjerne fra ambulanse eller brannvesen, hvis de kommer frem først, fortsetter han.

Hvis det er lenge til politiet kommer, forventes det også at ambulansepersonell eller brannvesenet griper inn hvis de har mulighet til det.

– De har plikt til å gripe inn i risikofylte oppdrag, men setter alltid egensikkerhet først. Det forventes at politifolk utøver mer i forhold til andre nødetater, fordi de skal være trent til å løse oppdraget. Men det kommer også an på hva de møter og hva slags våpen gjerningspersonen har, forklarer Walden, som avviser at politiet eller andre plikter å ofre livet i tjenesten.

Da bomben smalt i regjeringskvartalet i 2011, jobbet Walden i Kripos, og bidro selv i politiinnsatsen. Han har også bakgrunn fra beredskapsavdelingen i Politidirektoratet. Walden mener PLIVO-hendelser kan effektiviseres dersom den enkelte tjenestemann trener mer på den dynamiske beslutningstagningen.

– Det handler om å være trygg på seg selv, og ha erfaring og trening til å ta de riktige valgene i en egentlig udefinerbar, oppgående krise basert på liten informasjon. Under en PLIVO-hendelse handler det om å få inn operative etterretningsopplysninger, og kombinere dette med en god risikovurdering og taktisk fremdrift. Du står midt i en krise. Samtidig som du skal håndtere situaPLIVOsjonen som pågår og ivareta deg selv, skal du også stanse gjerningsmannen og passe på omgivelsene rundt. Og så vet man at jo lengre tid det tar før du tar en beslutning, jo vanskeligere blir det. Det er nesten bedre å handle på ingen informasjon, enn at du ikke gjør noe i det hele tatt. Men dette krever erfaring og/eller mye trening, da dette typisk er «gjenkjennelsesbeslutninger», fortsetter han.

Walden sier politiet generelt har mange oppgaver, og at myndighetene i et samfunnssikkerhetsperspektiv burde hatt fokus på de bakenforliggende årsakene.

– I de fleste PLIVO-hendelsene de siste årene, er fellesnevnere at gjerningspersonen ofte viser tegn på å leve i utenforskap i en kombinasjon av å være psykisksyk. Fordelingen av ressurser og ansvar på dette området kunne trolig forebygget flere PLIVO-aksjoner, avslutter han.

Årlig vedlikeholdstrening

Politiinspektør Per Øyvind Haugen i POD, ønsker ikke å kommentere tallene Politiforum har hentet inn. Han viser til at det er usikkerhet i måten tallene loggføres på, og at derfor krever en manuell gjennomgang av hvert enkelt tilfelle. Haugen trekker fram at PLIVO-prosedyren revideres jevnlig.

– Det er å anta at revisjonen som ble foretatt i 2019 kan ha medført at flere hendelser blir lest ut som PLIVO. I 2019 endret man definisjonen fra hendelser hvor utøver faktisk hadde utøvet vold til også å inkludere hendelser hvor det var åpenbar fare for slik utøvelse. Samtidig ble det tatt inn at hendelsen kunne omdefineres, dersom den første defineringen var uriktig eller at hendelsen hadde utviklet seg, sier han.

Haugen viser til at alt godkjent innsatspersonell i Norge skal ha årlig vedlikeholdstrening i PLIVO-prosedyren.

– I 2022 er det satt av 8 timer trening for hver. Treningen gjøres i hovedsak sammen med andre nødetater, sier han.

Tilbake igjen i Konsberg, er politimannen Rigoberto Villarroel klar for å legge hendelsen bak seg, og vil nå se fremover. Han sier det er vanskelig å ta inn over seg det dramaet som utspilte seg i Kongsberg.

Villaroel roser samtidig arbeidsgiver, og sier at alle sjefene har gitt god støtte.

– De er tydelige på at jeg har bistandsadvokat og tilgang på psykolog. Det er mye støtte og hjelp fra alle, også fra fagforeningen, sier han.

LES OGSÅ: Kongsberg: Politiet ble beskutt med piler