Den 16.03.21 var det høring i Stortingetets helse- og omsorgskomité om regjeringens rusreformutvalg. Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud og statsadvokat Geir Evanger deltok i høringen, og var tilsynelatende helt uenige om politiets tvangsmiddelbruk.

Bakgrunnen for dette er blant annet at flere politifolk og medlemmer av Norsk Narkotikapolitiforening har bekymringer for at rusreformen vil gjøre at politiet mister mulighetene til tvangsmidler, herunder blant annet husransakelse og gjennomgang av mobiltelefon til de man pågriper for bruk og besittelse av illegale rusmidler. Blant annet har det vært avisartikler hvor NNPF-medlemmer er bekymret for dette, og at det i sin tur vil gjøre at man ikke avdekker salgsledd, distribusjonsnettverk og kartlegger miljøer hvor illegale rusmidler omsettes.

Blant annet skriver NNPF i sitt høringssvar til rusreformen følgende:

«Det at politiet ikke vil kunne ransake i saker vedrørende bruk, besittelse og erverv (kjøp) vil hindre jobben med å avdekke kriminelle nettverk. For eksempel ligger det informasjon om hvem som selger i mobiltelefoner. Selv om salg fortsatt skal være straffbart må politiet først få kjennskap til dem som selger. Argumentasjonen om at politiet fortsatt kan ransake hos en kjøper som ikke har gjort noe straffbart er i liten grad praktisk gjennomførbart.»

Noe som har vært hyppig debattert den siste tiden er hvorvidt politiet faktisk har lov til dette, selv før rusreformen blir gjennomført. Det var derfor med stor forvirring jeg la merke til at vår riksadvokat og statsadvokat Geir Evanger (nestleder i NNPF) var på kollisjonskurs knyttet til dette spørsmålet.

Høringen kan høres her.

Jeg har vedlagt noen sitater og parafrasering som er relevante, men anbefaler alle å lytte til høringen for å få det fulle bildet av det som ble sagt.

Følgende sa statsadvokat Geir Evanger, direkte sitat:

«Når politiet tar en bruker, for å bruke det begrepet, så vil man måtte foreta en vurdering der og da, om det er adgang til å ransake. Slik som vi ser det skal det godt gjøres at det vil være uforholdsmessig at politiet ransaker en, kall det en bruker, en erverver på stedet. Det skal godt gjøres at det er uforholdsmessig. Da er det snakk om å ransake person, lommer og ikke minst telefon. Formålet med en sånn ransaking vil jo være å se om personen har mer narkotika. Man kan jo lure på, i hvert fall sånn som det kan bli nå, nemlig at selgere tilpasser seg terskelverdiene. Se om dette kan være en selger, og ikke minst lete etter bevis mot selgeren. Det kan ikke være noen tvil om at politiet, i disse ransakingssituasjonene, har anledning til å lete etter bevis for den solgte narkotikaen, hos den som har kjøpt den. Hvis noen er av den oppfatningen at det er en ulovlig ransaking så – tekniske problemer - Så vi er av den oppfatningen av at dette er en lovlig ransaking, og mister man den er det en vei inn til den organiserte kriminaliteten som forsvinner og vi vil få en enklere måte å etablere seg for selgere i disse markedene, sånn som vi ser det.»

...

«Jeg tror nok at det har vært ransaket på denne måten i Norge i alle år, og jeg har ikke vært borti noen gang at det ikke skal være lov»

Det statsadvokat Geir Evanger sier her kjenner jeg meg igjen i fra mine år i politietaten. Jeg har også vært av den oppfatning av at det å ransake mobiltelefonene til brukere/besittere/kjøpere av illegale rusmidler har vært helt vanlig og lovlig praksis. Dette har også vært en allmenn oppfatning blant mine kolleger.

Det overrasket meg derfor stort når riksadvokat Jørn Maurud sa følgende i høringen etter Geir Evanger, direkte sitat:

«Straffebestemmelsen i legemiddelloven, som Torgersen var inne på, den åpner i utgangspunktet for bruk av en rekke tvangsmidler, personransaking, husransaking, gjennomgang av mobiltelefon osv. Men det gjelder altså også i dag viktige begrensninger i adgangen til metodebruk utover at man krever et lovbrudd med tilstrekkelig høy strafferamme. For det første så gjelder et uttrykkelig forholdsmessiggrad. Tvangsmiddelet skal stå i forhold til det lovbruddet man søker å forfølge. For det andre så forutsetter tvangsmiddelbruker at man forfølger et etterforskingsmål som er relevant ut fra mistanken i saken. Så dersom en person bare er mistenkt for bruk av narkotika, så vil det, også idag være ulovlig å gjennomgå mobiltelefonen for å kanskje finne bevis for narkotikasalg eller eventuelt andre tilfeldig mulig lovbrudd. En slik gjennomgang vil eventuelt måtte skje på tredjemannsransaking dersom det ellers er tilstrekkelig med holdepunkter for at man kan finne bevis for andre personers straffbare forhold på telefonen.»

Statsadvokat Geir Evanger fikk deretter spørsmål fra Nicholas Wilkinson fra SV, om han mente at man kunne ransake alle mobiltelefonene til de som ble tatt med en brukerdose. Denne gangen svarte Evanger at man ikke gjorde dette på alle som ble tatt for bruk, og at man startet med lommene, kunne spørre vedkommende om man kunne se på mobiltelefonen og vurdere ut ifra det. Det måtte også være grunner. Da han fikk et oppfølgingsspørsmål om hva slags grunner dette kunne være, svarte han for eksempel større mengder narkotika på en person, eller klare indikasjoner på at en person er selger, så ville det være mindre betenkelig å se på en telefon.

Samtykke fra en mistenkt/siktet om at han ikke har noe imot at politiet ser på mobiltelefonen er ikke grunnlag for å ransake mobiltelefonen. Samtykke til tvangsmiddelbruk fratar oss ikke fra å oppfylle vilkårene for å kunne benytte oss av tvangsmidler. Mens det i innledningen til Evanger ikke var noen tvil om at man kunne gå gjennom telefonen, måtte det her være mer konkrete grunner, eksempelvis indikasjoner på at vedkommende solgte narkotika eller større mengde narkotika. Kanskje Evanger lyttet på riksadvokatens innlegg og modererte seg etter det?

Jeg ønsker her å utfordre riksadvokaten til å komme med et tydelig signal til politietaten og å klargjøre retningslinjene for å kunne benytte seg av disse inngripende tvangsmidlene. Slik det er nå er nok de fleste tjenestepersoner av den oppfatning at man kan benytte seg av disse tvangsmidlene på mindre narkotikasaker. Det er åpenbart også uklart hva som er de faktiske begrensningene som ligger i forholdsmessighetsprinsippet jfr. straffeprosessloven § 170a. Det trengs derfor en klargjøring fra den høyere påtalemyndighet av hvordan dette skal praktiseres, helt uavhengig av hva Stortinget beslutter om rusreformen.

LES OGSÅ: Bolstad om rusreformen: - Samfunnskostnaden vil bli enorm