Debatt
«Pride-debatten: Ett politi – for alle!»
Man må ha guts til å ta debatten og ønske den velkommen, hver gang. Endring kommer ikke alltid uten en kostnad.

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Nå kom nok en gang debatten om politiets deltakelse i Pride og regnbueflagget opp igjen. Jeg merker meg at debatten snudde raskt til å handle om at forfatterne av brevet ved Lillestrøm politistasjon var anonyme.
Dette var ikke en varsling, men en meningsytring til de som mottok brevet. Debatten er ikke ny og har vært med så lenge politiet har stått for åpenhet og inkludering.
Jeg er nå pensjonist på tredje året, men klarer ikke å la være å ta bladet fra munnen. Jeg bor nemlig i distriktet til Lillestrøm politistasjon.
I 2005 startet politiets deltakelse i Pride-paraden i Oslo. Vi var elleve stolte og litt nervøse norske politiansatte i uniform. Det var stor jubel fra de tusener av tilskuere langs ruten når vi kom gående i uniform og god orden.
Kollegaene våre som voktet trafikk og sikkerhet snudde oss ryggen uten å hilse. Dette forandret seg merkbart noen år etter.
Den samme debatten om politiets deltakelse i Pride var der da som nå. Man må ha guts til å ta debatten og ønske den velkommen, hver gang.
Den samme debatten om politiets deltakelse i Pride var der da som nå. Man må ha guts til å ta debatten og ønske den velkommen, hver gang.
Endring kommer ikke alltid uten en kostnad. Over tid skapte det en positiv endring for oss som var skeive ansatte i etaten og angivelig økt tillit til politiet fra den skeive minoriteten.
Blant flere kan jeg bekrefte at innsatsen på frivillig basis kostet.
Politiet har vist vei for andre statlige og kommunale etater. Forsvaret og brannvesenet ble med, fordi vi viste hvilke verdier vi stod for.

Mangfold, likestilling og inkludering er ikke tomme ord for oss som har kjent på noe annet, det er kjerneverdier, og kan ikke sies for ofte.
Når brannvesen og politi flagger med regnbueflagget på sine bygninger, gjør det meg stolt som skeiv og pensjonert politi.
Når brannvesen og politi flagger med regnbueflagget på sine bygninger, gjør det meg stolt som skeiv og pensjonert politi.
Det er et sterkt signal som gir håp for både unge skeive og skeive ansatte i en mer urolig verden, hvor mange land går i en mer konservativ retning.
Regnbueflagging på statsinstitusjoner i juni viser styrken til det norske demokratiet. Det blir sagt at demokratiet kan måles på hvordan vi tar vare på våre minoriteter.
Det er mange land vi ikke ønsker å sammenlikne oss med og ett har vi felles grense til.
Det er kanskje vanskelig å forstå at trygghet og tillit for skeive kan ligge i signalet som et flagg eller regnbue-nøkkelkort-bånd rundt halsen på den bak disken sender ut.
Det roer frykten for å bli møtt på en dårlig måte og viser inkludering i praksis. Det betyr at man som skeiv kan snakke trygt!
Slike små tiltak eller aktiviteter gjør en forskjell og viser at politiet ikke er verdinøytrale, men forvalter samfunnsoppdraget for alle i det norske samfunnet. D
et er ikke særbehandling, men et tiltak som øker tillit. Politiet viser ikke noe politisk/partipolitisk standpunkt ved å flagge.
Dette beskrev Emanuele Sigismondi godt i sitt innlegg, som jeg støtter fullt og helt.
Sett i lys av brevet og innleggene i denne debatten, er det åpenbart at politiansatte trenger mer kunnskap om situasjonen til skeive.
Rosa kompetanse justis leverer førsthåndskunnskap. Er det ikke førstehåndskunnskap vi ønsker når vi skal løse et oppdrag?
Jeg oppfordrer politimester Cecilie Lilaas-Skari i Øst-politidistrikt til å heise regnbueflagget på Lillestrøm politistasjon i juni neste år og årene som kommer. Jeg takker for den jobben dere gjør for alle minoriteter i det norske samfunnet.