«Tillit må fortjenes. Derfor støtter jeg politiets deltakelse i Pride.»

Jeg har den siste tiden fulgt debatten om politiets deltakelse i Pride, og merker meg at mye av kritikken fremmes anonymt. 

At kolleger ikke tør å ytre uenighet åpent, er et tankevekkende signal. Det vitner om en fryktkultur, ikke et arbeidsmiljø som inviterer til en åpen og lærerik debatt.

Nettopp derfor, når jeg leser påstander om at politiet gjemmer seg bak fagre ord, føler jeg et behov for å dele noen personlige tanker om hvorfor denne deltakelsen er så viktig.

For mange av Politforums lesere er det kanskje fjernt å forestille seg å vokse opp med en grunnleggende mistillit til politiet. 

Som arbeidsinnvandrer har jeg en bakgrunn som gir meg et annet perspektiv på dette – et perspektiv som er relevant for den tredjedelen av Oslos befolkning som også har sin historie fra et annet land. 

Det er en erfaring som lærer deg hva reell utrygghet betyr. 

Først utsettes du for vold, trusler eller hat. Deretter starter den tappende, mentale prosessen: Hva er risikoen ved å søke hjelp? Tør du å anmelde, i frykt for å bli møtt med fordommer, bli bagatellisert, eller i verste fall oppleve at anmeldelsen blir brukt mot deg? 

Det er en konstant kalkulering, en følelse av at selve systemet som skal beskytte deg, kan påføre deg ytterligere skade. Denne mangelen på tillit er ikke en teoretisk øvelse; den har reelle, fatale konsekvenser. Den isolerer ofre, gir overgripere fritt spillerom, og i verste fall koster den liv.

Når kritikerne hevder at regnbueflagget ikke er «samlende nok», mener jeg de bommer på poenget. 

For meg handler dette om helt grunnleggende trygghet. 

Flaggets funksjon er ikke å være nøytralt, men å sende et tydelig signal til en utsatt minoritet om at politiet står på deres side mot hat og vold. 

Å kreve nøytralitet i møte med hatkriminalitet er i seg selv et politisk valg.

Som skeiv ansatt i politiet er jeg stolt over at etaten har et strategisk forankret samfunnsoppdrag for mangfold. Det var faktisk én av grunnene til at jeg takket ja til å jobbe her. 

Derfor blir jeg oppriktig frustrert når kritikere bevisst blander sammen politisk nøytralitet og verdinøytralitet. Det er to helt forskjellige ting. 

Politisk nøytralitet betyr at politiet ikke skal ta side i partipolitikken. Men verdinøytrale kan og skal vi aldri være. 

Hele politiets mandat bygger på verdier som rettferdighet, likeverd og beskyttelse av grunnleggende menneskerettigheter. Å være verdinøytral ville betydd å være likegyldig til hat og vold.

For en som har erfart at politiet ikke alltid er til å stole på for minoriteter, representerer politiets deltakelse i Pride et ekstremt viktig, aktivt valg. Det er tillitsbygging i praksis, og signalet det sender er utvetydig:

Vi ser deg. Vi anerkjenner din rett til å være den du er. Og hvis noen angriper deg for det, er vi her for å beskytte deg.

Samtidig er dette et minst like viktig signal innad. Å heise flagget er en anerkjennelse av alle skeive ansatte i politiet. Det forteller oss at vi er velkomne og verdsatte. En talende stillhet ville sendt det motsatte budskapet.

Kritikken mot politiets deltakelse hviler til slutt på et urimelig premiss: At deltakelse er det samme som en fullstendig tilslutning. Slik fungerer det ikke i noen annen sosial sammenheng! 

At politiet deltar i Pride betyr ikke at de stiller seg bak alle paroler fra alle aktører, like lite som man ved å gå i en begravelse erklærer seg enig i avdødes livssyn. 

Å sette en umulig standard for deltakelse – der man må være enig i alt for å kunne støtte noe – fremstår som en velkjent hersketeknikk for å hindre allianser og bevare gamle strukturer.

Ved å nekte politiet denne symbolske gesten, bidrar kritikerne – kanskje utilsiktet – til å gjenskape den utryggheten jeg selv har kjent på. De sår tvil om politiets intensjoner og svekker den tilliten etaten jobber hardt for å bygge. 

Slik jeg ser det, er politiets deltakelse et løfte: Om at de skal være et politi for alle, og at den tilliten må fortjenes, hver eneste dag.

Innleggsforfatteren jobber i Oslo politidistrikt, men uttaler seg som privatperson.