«Politifaglig kompetanse blir ikke ivaretatt. Her feiler det norske systemet grovt.»

I en tid der Forsvaret jobber på høygir for å styrke militære kapasiteter, blir det på samme tid og av samme årsak et tydeligere behov for at statlige beredskapskapasiteter med sivile formål, bør ha en tydelig sivil forankring og en sivil kommando og kontroll. 

Skillet mellom en sivil og en militær kapasitet, vurdert i en sikkerhetspolitisk kontekst med Russland som motpart, er viktigere i dag enn før mars 2014, og spesielt etter 24. februar 2022. 

Det handler blant annet om hvordan en norsk respons på en hybrid hendelse vil tolkes fra russisk side. Dette er det viktigste argumentet i forståelsen av hvorfor tiden er moden for å få en ny debatt om temaet.

Gripbare ressurser?

Jeg ønsker å reise noen få grunnleggende og prinsipielle problemstillinger om hvordan vi organiserer oss innenfor sivil beredskap i Norge. 

I det ligger problemstillingen om hva som faktisk er gripbare ressurser for blant annet politiet i det sivile samfunnsoppdraget. Det kan også være en avstand mellom politiske og strategiske intensjoner, og det som faktisk skjer på bakken. 

Det handler spesifikt om to nasjonale kapasiteter, som i utgangspunktet skal være sivile ved at jurisdiksjonen i oppdragene har sivile formål.

Det handler om Kystvakten og 330-Skvadronen. Den norske organiseringen kan fremstå som uryddig i et sivilt/militært perspektiv, og det kan gi uønskede følgekonsekvenser i en håndtering der Russland er en part når hendelsen befinner seg et stykke opp på kriseskalaen. 

Hele det såkalte hybride hendelsesspekteret aktualiserer problemstillingen.

Makt over bruken

I SAR-oppdrag stiller Forsvaret alltid opp med det de har tilgjengelig. Forsvaret er både en god, pålitelig og forutsigbar bistandspartner i dette samfunnsoppdraget, enten det er HRS eller LRS som har ledelse. 

Hva er da problemet her?

Utgangspunktet er følgende: Den som kan sette eiendomspronomen «mitt» på kompetanse, kapasiteter, budsjetter, personal og driftsansvar – har også makten over bruken av kapasiteten.

I Norge ligger Kystvakten etter alle praktiske formål under militær kommando og kontroll, nærmere bestemt Marinen og Sjøforsvaret. 

At Kystvakten er dels en militær kapasitet og ikke 100 prosent sivil, speiles ikke bare i oppdragene, men i noe så enkelt som at politiet må benytte seg av prosedyrer fra «bistandsinstruksen» om Forsvarets bistand til politiet, for å kunne benytte kapasiteten innenfor et politioppdrag.

Bør overføres sivil sektor

I det sivil/militære-samarbeidet oppfyller Norge alle premisser for å etterleve legalitetsprinsippet. Samarbeidet mellom militær og sivil sektor er ivaretatt og forankret i lov, forskrift og instrukser. 

Fra et politisk perspektiv er derfor tilgjengeligheten på kapasiteter som Forsvaret råder over ivaretatt med tanke på behov fra det sivile samfunnsoppdraget, men så enkelt er det dessverre ikke. 

Det er snarere et godt stykke unna realitetene.

Når denne tematikken diskuteres kommer det alltid opp et argument om at et lite land som Norge ikke kan ta seg råd til å ha «dobbelt opp» med kapasiteter (les både sivilt og militært). 

Det argumentet kan støttes, men på den premissen at de kapasitetene som primært skal tjene sivile formål, skal ha sivilt «eierskap», kommando og kontroll. 

Beslutningsmyndighet, planlegging og disponeringsrett over Kystvakten og 330-Skvadronen bør da som en konsekvens overføres til sivil sektor i sin helhet.

Forsvaret har «kuppet» kapasiteten

Kystvaktens funksjon kan i dag fremstå som et samrøre mellom sivile og militære oppgaver, herunder håndhevelse av fiskeriforvaltning og Schengen-oppgaver på den ene siden, håndhevelse av anløps forskriften, militær objektsikring, etablering av maritim situasjonsforståelse og suverenitetshevdelse av militær karakter på den andre siden. 

Organisatorisk er dette uryddig og det er ingen enkel oppgave å se hvor skillet går mellom et sivilt og militært «fotavtrykk». Det er hovedsakelig militært.

330-Skvadronen med sine SAR Queen-baser er en annen variant mellom sivil og militær kapasitet. 

Redningstjenesten er fullt og helt et sivilt oppdrag. Hele konseptet med 330-Skvadronen finansieres derfor av Justisdepartementet (herunder innkjøp og drift av SAR-Queen). Altså et sivilt «eierskap» i utgangspunktet. 

Forsvaret har i praksis «kuppet» den sivile kapasiteten til å bli en militær kapasitet ved at mannskapene på SAR-Queen har sitt ansettelsesforhold til Forsvaret. 

Det innebærer at politiet må gå igjennom forsvarets bistandsinstruks med en militær godkjenning/beslutning fra FOH for å få bistand av en sivil ressurs.

Ingen fast plass

I SAR-aksjoner under HRS sin ledelse er det heller ikke uproblematisk. Det er to hovedpoeng her som bør bli en nasjonal diskusjon:

SAR-oppdrag: Politiet har ikke en fast plass/«stemme» i HRS, som prioriterer og beslutter resurssettingen på oppdrag. I et liv og helse-perspektiv kan det være slik at et skarpt oppdrag, med god margin, bør prioriteres foran enkelte SAR-oppdrag. 

Utøya i 2011 er vel i så måte nasjonalt det beste eksempelet, men heller ikke den hendelsen utløste en organisatorisk endring som ivaretar politifaglige og taktiske vurderinger i en samtidskonflikt. 

Det kan være to ulike oppdrag der begge har som formål å forebygge alvorlig personskade, eller død. Det ene heter redningsoppdrag, mens det andre heter «skarpt oppdrag». Likevel må politiet søke bistand gjennom bistandsinstruksen til Forsvaret når det er et «skarpt oppdrag».

Politiet står på sidelinjen

Den samme beskrivelsen kan rettes til FOH når politiet ber om bistand fra SAR-Queen (utenfor SAR-oppdrag). I prioritering og vekting av oppdrag, har ikke politiet en stemme/påvirkning over en kapasitet som i utgangspunktet er sivil. 

Problemstillingen er gammel og kjent, men Justisdepartementet som både eier oppdraget og finansierer kapasiteten, har så langt valgt å sitte stille i båten uten å gjøre noe med det.

Problemet med dagens system er fravær av politifaglige vurderinger i beslutningsprosessene både på HRS og i FOH. 

Politiets faglige vurderinger er ikke en del av et vurderings- og beslutningsgrunnlag. 

Det at HRS og FOH kan lese politiets anmodning er ikke det samme som å forstå oppdragets karakter, behov, risiko, omstendigheter, begrensninger, taktikk og tidsperspektiv, med mer.

Den politifaglige kompetansen blir ikke ivaretatt, og det er på dette punktet at det norske systemet feiler grovt. Det er også slik at HRS må frigi SAR-Queen før Forsvaret gis anledning til å vurdere bistand til politiet på egenhånd. 

Justisdepartementet betaler, og politiet står på sidelinjen.

Ikke samsvar i dag

Politidirektoratet (POD) og FOH utarbeidet etter 2011 nye retningslinjer for 330-Skvadronen (bistand i skarpe oppdrag), men det endret ingen ting i det problemet som er beskrevet her.

Hvorfor skal politiet måtte forholde seg til FOH for å kunne benytte en sivil kapasitet? Hvorfor er ikke SAR-Queen øremerket og prioritert som politiets kapasitet til maritim kontraterror? 

Hvorfor er ikke SAR-Queen i sin helhet underlagt politiets helikoptertjeneste? (med en liten henvisning til politilovens § 27.) 

Når politiet har ansvar for et oppdrag, bør det også være samsvar mellom oppdrag og egne kapasiteter til å løse oppdraget. Det er det ikke i dag. 

Norge kan ikke ha det slik at FOH i praksis kan overkjøre en politimester, og gi SAR-Queen til Forsvarets spesialkommando i en maritim kontraterroraksjon, der politiets beredskapstropp skal ha prioritet. 

Det er ikke en konstruert problemstilling med Forsvarets helikopter jeg løfter opp her.

Ulik tilnærming

For en tid tilbake hadde jeg gleden av å være norsk representant i arbeidsgruppen til Schengen Evaluation Committee (Brussel). Der består jobben i å reise rundt i de ulike medlemsland for å evaluere deres konsepter for grensekontroll i et troverdighetsperspektiv. 

Det ble en fin anledning til å observere hvordan de ulike medlemsland organiserer sine nasjonale kapasiteter. 

De fleste landene innenfor Schengen-samarbeidet skiller seg fra Norge (i denne sammenheng) særlig på et punkt. De har et innenriksdepartement. Der ligger det politiske ansvaret for politiet, kystvakten, redningstjenesten, grensevakten, med mer.

Friske helikopterressurser

Min anbefaling vil være at det på nasjonalt nivå gjennomføres dypere strukturelle organisatoriske grep både for Kystvakten og 330-Skvadronen. Begge er ment å være sivile kapasiteter (oppdrag og jurisdiksjon). 

I tillegg bør det tilføres friske helikopterressurser til politiet utenfor Oslo-regionen. 

Forsvarets oppgave er å forsvare landet, og norske suverene rettigheter. 

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon kan det bli vanskelig for politiet «å konkurrere» med Forsvarets egne behov og nødvendige prioriteringer gjennom en bistandsanmodning fra politiet. 

Hva skjer med utredningen?

Det er god grunn til å anta at denne situasjonen ikke vil bli bedre i årene som kommer.

Så til slutt: Hva skjer med konseptvalgutredningen for luftkapasitet i politiet? Der ligger det en anbefaling som regjeringen har fått på bordet. 

Det som ikke er kjent for mange, er at et politihelikopter er mye mer enn bare en transportkapasitet. Det er i tillegg en «sensor-pakke» og en plattform for kommando og kontroll. Det er designet nettopp til politiets samfunnsoppdrag.

Viktigheten av sivil beredskap står ikke tilbake for militær beredskap på noen punkter, og politiet fortjener forutsigbare og gripbare kapasiteter i hele landet!