Kronikk
«En varslet katastrofe: Fra hverdagshelt til arbeidende fattig»
I 2018 advarte jeg om at politifolk var i ferd med å bli reallønnstapere. Siden den gang har staten svart med en systematisk nedbygging av grunnstillingene i politiet. Nå står vi i en situasjon hvor politibetjenten ikke lenger har råd til å være politi.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
For vel sju år siden skrev jeg i Politiforum at norsk politi beveget seg mot kategorien lavtlønnsyrke. Tallene den gang viste en reallønnsnedgang på 8 prosent siden 2012.
Jeg ble møtt med hoderysting og forsikringer om at «livslønnen» og pensjonen ville kompensere for den lave grunnlønna.
Forskjellene innad i politiet er blitt enorme. Noen fagmiljøer tjener det dobbelte av en etterforsker. Det er elendig ledelse.
Daværende leder i Politiets Fellesforbund (PF), Sigve Bolstad, tok advarselen på alvor. Men til tross for erkjennelsen fra forbundskontoret, fortsatte utarmingen av gulvet i etaten.
I dag vet vi fasiten, og den er verre enn mine mørkeste spådommer fra sommeren 2018.
Den «villede» reallønnsnedgangen
Livslønnen ble barbert bort i pensjonsreformen, og de siste fem årene har reallønnsnedgangen for politipersonell i kategoriene PB1 og PB2 akselerert til svimlende 18 prosent.
Det jeg i 2018 kalte en bekymring, har i 2025 blitt en eksistensiell krise for norsk politi.
Hvor har PF vært mens grunnlønna til medlemmene har blitt spist opp av inflasjon og rentehopp?
Hvor har PF vært mens grunnlønna til medlemmene har blitt spist opp av inflasjon og rentehopp?
Dette ble dere advart mot i 2018.
Som medlemmer betaler politifolk for at PF skal være vår førstelinje i lønnskampen, men resultatet har vært at vi har blitt stående igjen som statens billigste arbeidskraft med høyest risiko.
Mens-PF ledere i distriktene hamstrer topp- og mellomlederstillinger i etaten i ettertid av sitt engasjement i PF – er intet nytt.
Jeg er glad i PF og har stor respekt for mange der – men tiden for å være politisk korrekt er over. Nå må man jobbe for medlemmene. Arne Johannesen skulle gjort comeback!
Vi behøver noen som er uredde nå, og ikke tenker på egne posisjoner. Samtidig har jeg stor respekt for Unn Alma Skatvold som står i en svært vanskelig rolle, i en enormt vanskelig tid med inflasjon, høy rente, og en drøss med utfordringer. Det var god timing av Bolstad å gå av.
Hånlig taushet fra regjeringen
Ministerens manglende svar er preget av en arroganse som tyder på at hun enten ikke forstår, eller ikke bryr seg om alvoret. Det provoserer. Istedenfor svarte hennes statssekretær nesten hånlig på Politiforums spørsmål.
Når man har gjort et såpass grundig journalistisk arbeid som Politiforum og redaktør Erik Inderhaug har utført, er statsrådens manglende vilje til å erkjenne problemet og presentere tiltak et hån mot yrkesgruppen.
Det er mangel på respekt for de menneskene som hver dag risikerer liv og helse for en lønn som knapt kvalifiserer til et boliglån.
Enorme lønnsforskjeller
At justisminister Aas-Hansen ikke en gang forsøker å adressere krisen, er kanskje det mest bekymringsfulle for rettssikkerheten i Norge.
At justisminister Aas-Hansen ikke en gang forsøker å adressere krisen, er kanskje det mest bekymringsfulle for retts-sikkerheten i Norge.
Selv har hun en pensjonsgivende årslønn på om lag 1,75 millioner kroner. Eller cirka 140.430 kroner i brutto månedslønn.
Mens en politibetjent 1 eller 2 har om lag cirka 41-43.000 kroner i snitt i grunnlønn før skatt.
Justisministeren har altså 90.880 kroner utbetalt i måneden, mens en politibetjent som risikerer livet hver dag får 29.700 - 33.230 kroner inn på konto hver måned.
Aas-Hansen disponerer fri bil og sjåfør, har dekket en rekke utgifter, og nyter godt av en av statens aller beste pensjonsordninger - i grell kontrast til politiets barberte pensjon, som politikerne nettopp (riktignok var Høyre/Venstre store pådrivere her).
Ansvaret er tverrpolitisk
Aas-Hansen har vært statssekretær i Justisdepartementet under Storberget og Faremo. Hun har også hatt tunge roller i Politidirektoratet (POD) og som dommerfullmektig.
Hun kjenner politiet fra innsiden av systemet.
Mens en politibetjent i Oslo må ut med 150–200 kroner for en helt vanlig lunsj «på gata» mellom oppdrag, kan politikerne nyte varmmat, salatbar og gourmet-alternativer til priser som ligger langt under det kommersielle markedet i Oslo.
Kantina er nemlig subsidiert med over 70 prosent av reell pris.
En spade for en spade
Staten har sviktet sin del av samfunnskontrakten, selvfølgelig godt hjulpet av inflasjon, svak krone og en vinglete politisk ledelse – over tid – som igjen fører til høyere rente lengre og svak krone.
Man kan ikke forvente at folk skal stå i en jobb preget av vold, trusler og tung arbeidsbelastning når de samtidig må bekymre seg for om de har råd til husleie, mat eller kommunale avgifter etter endt vakt.
I tillegg har Politiets Fellesforbund gått ut og sagt at man ikke bør varsle i politiet. Derfor skriver jeg denne teksten. Jeg tåler det. Fordi de som jobber der, våger ikke.
Mange av dem våger ikke engang dele denne teksten. Stakkars folk.
Hvis ikke regjeringen kommer med tiltak nå, er det ikke bare politifolk som forsvinner. Da forsvinner tryggheten for oss alle.
Hvis ikke regjeringen kommer med tiltak nå, er det ikke bare politifolk som forsvinner. Da forsvinner tryggheten for oss alle.
Feilslått lønnspolitikk
Dette er beviset på en feilslått lønnspolitikk med Arbeiderpartiet i spissen.
Staten har råd til tusenvis av byråkrater i seniorrådgiverstillinger med lønn som ligger 70-80 prosent over en politibetjent, men de har ikke råd til at betjenten som etterforsker overgrep mot barn, kjører utrykning med livet som innsats i distrikts-Norge eller avverger alvorlig pågående vold, skal kunne betale idrettslaget, middag eller andre faste utgifter.
Det er akkurat de 70-80 prosentene og en lønn på mellom 850-900.000 kroner som gjør at en kan ta seg en ferietur i året og etablere familie. Og være noen lunde ok fornøyd.
Generasjon Z aksepterer ikke dette
Staten forventer lojalitet, men svarer med å uthule kjøpekraften til de som skal garantere tryggheten vår.
Når et politipar i Oslo må flytte cirka en time ut av byen for å ha råd til en treromsleilighet, har samfunnskontrakten raknet. Dette paret har sagt rett ut til meg:
«Vi har ikke råd til å få barn.»
Staten forventer lojalitet, men svarer med å uthule kjøpekraften til de som skal garantere tryggheten vår.
Generasjon Z har ikke samme tålmodighet som generasjonene før dem. De aksepterer ikke å bli behandlet som billig innsatsfaktor.
Det er de under 40 år som nå rømmer yrket, og det er et alarmerende tegn på et politi og en politisk ledelse i justis som står i en krevende situasjon.
Bakvendtland og hullet i bøtta
Oslo-politimester Ida Melbo Øystese sier at løsningen er å «utdanne flere».
Den kommentaren bevitner enten en total mangel på forståelse for mannskapets akutte behov for å kunne dekke levekostnader, eller et ønske om å være politisk korrekt fremfor å kjempe for sine egne.
Vi utdanner flinke folk rett inn i hendene på det private næringslivet.
Det er som å prøve å fylle en bøtte som er perforert av hull, laget av ekstrem belastning og dårlig lønn. Vi utdanner flinke folk rett inn i hendene på det private næringslivet.
Det koster samfunnet betydelige summer å utdanne en politibetjent – likevel velger man å behandle dem som «hoder» fremfor viktig kompetanse og kulturbærere.
En PB3 kan øke lønnen med 350.000 til 400.000 kroner over natta i det private. Når de erfarne slutter, forsvinner kulturen og rettssikkerheten med dem.
Men la det også være klart – det er ikke enkelt å være hverken Ida eller Astrid.
Det farligste ordet: Korrupsjon
Når staten presser sine politifolk inn i en desperat økonomisk situasjon, skaper de samtidig en enorm sikkerhetsrisiko.
Vi må tørre å si det høyt: Korrupsjon.
Når staten presser sine politifolk inn i en desperat økonomisk situasjon, skaper de samtidig en enorm sikkerhetsrisiko.
Politibetjenter har tilgang til sensitiv informasjon som er en gullgruve for kriminelle nettverk, fremmede makter og noe så enkelt som media.
Å underbetale de som sitter på sensitiv informasjon, er en risikosport regjeringen ikke burde drive med – spesielt ikke når de samtidig bevilger 54 milliarder kroner til et nytt regjeringskvartal for seg selv, med fullskala basketballhall.
Tallenes tale (2018–2025)
Da jeg advarte i 2018, var inflasjonen håndterbar. Men jeg forutså at lønnsmodellen ville kollapse ved et prissjokk.
3 prosent tillegg på en allerede lav grunnlønn utgjør forsvinnende lite i møte med virkeligheten – det handler egentlig om renters rente-effekt. Bare at sparepenger er byttet ut med grunnlønn.
Beskjeden til Justis-departementet er klokkeklar: Dere ble varslet i 2018. Vi vet at dere leste.
- Gapet: En grunnlønn på 430.000 i 2018 måtte vært over 580.000 i dag bare for å opprettholde kjøpekraften.
- Renteeffekten: Styringsrenten har gått fra 0,5 til 4,5 prosent. Dette er en «ekstraskatt» på toppen av prisstigningen som rammer politifolk i pressområder brutalt.
- Matvare-sjokket: Siden 2022 har matvareprisene steget med 32 prosent. For en PB1-lønn sluker dette hele det økonomiske handlingsrommet og gjør at man som bedrift måtte meldt oppbud fordi man lever på kreditors regning.
Beskjeden til Justisdepartementet er klokkeklar: Dere ble varslet i 2018. Vi vet at dere leste.
Dere har skapt denne krisen selv ved å la makt-klikker i etaten stikke av med potten i lokale forhandlinger, mens grunnfjellet har blitt reallønnstapere.
Nå gidder ikke folk mer – samtidig som den største industrien i vårt naboland er crime as a service.
Hvis dere ikke handler nå, må dere slutte å snakke om trygghet.
I et land som Norge og som tidligere politimann, er jeg direkte lei meg. Rett og slett trist og vanvittig glad jeg bor på Vestlandet og ikke Oslo.
