«Lik lønn gir ikke likt politi»

Debatten om lønnsforskjeller i politiet engasjerer. Det forstår jeg godt.

Som arbeidsgiver i Finnmark politidistrikt møter jeg samtidig en annen virkelighet enn den som ofte beskrives i nasjonale diskusjoner.

For oss handler dette ikke først og fremst om lønn. Det handler om å få folk til å komme – og bli. 

I Finnmark opererer vi i et arbeidsmarked der det over tid har vært krevende å rekruttere og beholde polititjenestepersoner. 

Avstandene er store, fagmiljøene små, og mange må flytte langt fra familie og nettverk for å ta jobb hos oss. Dette er ikke unntak – det er hverdagen. 

Når vi bruker lønn som virkemiddel, er det derfor ikke for å gi noen mer enn andre. Det er for å sikre at vi i det hele tatt har et politi å sende ut på oppdrag. 

Debatten om «lik lønn for likt arbeid» treffer intuitivt. Men den overser et grunnleggende forhold: Arbeidsmarkedet er ikke likt. 

Når vi bruker like virkemidler i ulike markeder, får vi ikke likhet – vi får forskjeller i resultat. I vår sammenheng betyr det ubesatte stillinger, høyere belastning på de som er igjen, og i ytterste konsekvens et svakere politi der behovet er størst.

Finnmark er samtidig et område med særskilte beredskapsmessige og sikkerhetspolitiske rammer, blant annet knyttet til nærheten til Russland. 

Det stiller krav til tilstedeværelse, robusthet og kompetanse. Da må vi også ha virkemidler som faktisk virker. 

Jeg har forståelse for ønsket om en mer helhetlig nasjonal lønnspolitikk. Men den må ikke bli så rigid at den fratar oss muligheten til å løse oppdraget lokalt. 

Det handler om hvorvidt vi klarer å opprettholde et politi i hele landet. Vi må tenke globalt men handle lokalt for å lykkes nasjonalt!

Dette handler ikke om hvem som fortjener mest.

For til syvende og sist er spørsmålet ikke om lønnen er lik. Spørsmålet er om politiet er det.