«Vi må snakke om polititransport av personer med psykisk lidelse»

Flere politidistrikter melder om en stor økning i oppdrag med psykisk syke personer. Et ferskt stortingsrepresentantforslag foreslår at oppdragene fortrinnsvis skal løses av helsevesenet fremfor politi. 

Politiet selv etterlyser at helsevesenet tar mer ansvar for slike oppdrag som faginstans. 

Dagens situasjon gjør det kanskje viktigere enn noen gang å diskutere bruk av politiet ved akutte oppdrag der en person samarbeider og opptrer rolig.

Er det alltid nødvendig?

Politiloven pålegger politiet å hjelpe noen som er syke, i fare eller i en situasjon der hjelp anses naturlig eller påkrevd. Politiet kan måtte bistå ved låst dør eller trusler. 

Et nyere rundskriv om politiets bistandsplikt nevner at politiet plikter å bistå ved transport til tvungen undersøkelse eller behandling. De kan også måtte avverge at noen skader seg selv der helsepersonell ikke vil kunne hindre dette. 

Men hva betyr det? Kan helsevesenet da be om politibistand med mindre personen står klar og venter?

LES OGSÅ

Vil frigjøre politiressurser - foreslår psykiatriambulanse

Samme rundskriv nevner at helsevesenets bistandsforespørsel skal være nødvendig fordi politiet kan bruke makt. Er politi nødvendig der en person er engstelig, samarbeider eller selv ringer etter hjelp under en krise? 

Rundskrivet angir også at frivillighet skal være forsøkt først og at helsepersonell kan låse seg inn hos en suicidal person om det vurderes som nødrett. Hvorfor opplever flere at det er politiet som kommer på døren når helsepersonell har denne muligheten?

Ut fra rundskrivet virker det ikke som at politi kan brukes for å avlaste helsevesenet fordi de mangler ressurser eller er usikre på oppdragets karakter. 

Mennesker med psykiske lidelser anses som særlig sårbare. Sendes politi ut fra et føre-var-prinsipp, virker håndteringen tidvis drevet av fordommer fremfor fokus på pasientens beste.

Konsekvenser

En del forstår nok belastningen ved at uniformert politi rykker ut til et nabolag for å hente noen med en alvorlig psykisk lidelse som aldri har skadet andre, når personen trolig ville fått ambulansetransport ved alvorlig tilbakefall av en kroppslig sykdom. 

Fremgangsmåten kan oppleves stigmatiserende og lite verdig, og noen føler seg som lovbrytere, ifølge et eldre stortingsrepresentantforslag om psykiatriambulanser.

Mulige løsninger

Det eldre representantforslaget viser til at det er helsevesenet som i utgangspunktet skal tilby nødvendig akuttmedisinsk hjelp ved akutt eller forverret psykisk lidelse. Norske helsemyndigheter oppgir 113 som nødnummer ved akutt selvmordsfare og antyder da at en i akutt psykisk nød vil få helsefaglig transport.

Vi må derfor kunne forvente at helsevesenet rykker ut og ivaretar en person ved bekymring for helsetilstanden. Som ved ulykker bør helsepersonell rutinemessig stille opp, selv om politiet i noen tilfeller også må rykke ut for å bistå med søk, med å bane seg vei eller med å håndtere utagering og trusler.

Ambulansepersonell bør få tilstrekkelig opplæring i akuttpsykiatriske oppdrag til å være trygge på disse. Ambulanser med psykiatripersonell kan oppleves mer verdige og avlaster politiet. 

Psykiatriambulansene er blitt godt mottatt og kan bidra til mindre tvang, men finnes i dag kun i Bergen og Stavanger.

Det virker rimelig at tjenester som ambulanse eller psykiatrisk akutteam håndterer slike akutte oppdrag uansett om 113 eller politi kontaktes. Som alvorlig syk er det naturlig å bli ivaretatt av helsepersonell. 

Å få helsefaglig transport ved akutt sykdom vil kunne redusere stigma og belastning, og personen møter helsefaglig kompetanse så tidlig som mulig.

---

Innlegget er tidligere publisert hos Dagens Medisin, og gjengis etter tillatelse.