Debatt
«Når forebygging taper for merkelapper: Et rop fra førstelinjen»
Vi trenger en førstelinje som har ressurser til å drive aktiv forebygging i de digitale rommene der radikaliseringen faktisk skjer.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Politiet advarer stadig oftere om at kriminelle nettverk og ekstreme aktører fyller et vakuum vi selv har skapt.
Jeg ser et mønster som bør bekymre alle med ansvar for samfunnssikkerhet: Vi produserer sårbarhet gjennom isolasjon, og vi mangler verktøyene for å tette gapet før det blir en politisak.
I dagens sikkerhetslandskap er vi eksperter på å kategorisere trusler. Vi diskuterer islamisme, høyreekstremisme og gjengkriminalitet som om de var isolerte øyer.
Men i førstelinjen ser vi at drivkreftene ofte er de samme: den lammende «brakkesyken» og en dyp følelse av verdighetstap.
Når et menneske – enten det er en asylsøker på et mottak eller en norsk ungdom bak en lukket dør i et borettslag – føler at samfunnet har parkert dem på sidelinjen, oppstår et vakuum.
De tilbyr det politiet og velferdsstaten ofte ikke kan: status, oppdrag og en følelse av å bli sett.
Dette vakuumet er de destruktive kreftenes viktigste rekrutteringsarena. De tilbyr det politiet og velferdsstaten ofte ikke kan: status, oppdrag og en følelse av å bli sett.
Politiet gjør en formidabel jobb med å avdekke trusler, men vi må spørre oss:
Hvorfor overlater vi den digitale arenaen til aktørene som vil oss vondt?
Vi har investert milliarder i fysiske møteplasser som biblioteker og idrettshaller fordi vi vet de forebygger kriminalitet. Likevel står vi i 2026 uten en tilsvarende digital infrastruktur for inkludering.
Mens offentlige etater kommuniserer via statiske nettsider, bygger kriminelle nettverk dynamiske og engasjerende digitale hjem.
De har forstått det vi i førstelinjetjenesten ofte føler på kroppen: At reell sikkerhet starter med å gi folk en grunn til å tro på fellesskapet før de forsvinner inn i de mørke krokene på nettet.
Skal vi styrke den demokratiske beredskapen, må vi skifte fokus fra merkelapper til arenaer. Vi trenger en førstelinje som har ressurser til å drive aktiv forebygging i de digitale rommene der radikaliseringen faktisk skjer.
Sikkerhet er ikke bare et spørsmål om kontroll og overvåking; det er et spørsmål om å forvalte menneskelig verdighet.
Hvis vi fortsetter å produsere isolasjon, vil vi aldri klare å ansette nok politifolk til å rydde opp i konsekvensene.
