Kronikk
«Personbeskyttelse: Sikkerhetstiltak må bygge på mer enn frykt»
Trusselbildet mot næringslivet er primært cyberangrep, økonomisk kriminalitet og påvirkning av selskapet, ikke individet. Personfokuserte trusler rammer i hovedsak politikere og andre særskilt utsatte grupper.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Når spektakulære enkelthendelser brukes som grunnlag for å legitimere et generelt økt behov for livvakter til norske toppledere, beveger vi oss bort fra risikofag og over i markedsføring av utrygghet.
Sikkerhetstiltak må bygge på empiri, relevans og forholdsmessighet og ikke på frykt, dresskode og internasjonale skrekkeksempler.
En anekdote om hvordan utrygghet skapes
For omtrent et år siden, fikk jeg telefon fra en venn av meg, som sitter i ledelsen i et stort norsk konsern:
H: «Hei Rune, du jeg bare lurte på noe: Tror du jeg trenger livvakt?»
R: «Å ja, har du hatt firma XXXXX på besøk eller?»
H: «Stemmer det, de var og holdt en samling for konsernledelsen, og nå tenker vi at vi kanskje er veldig utsatt.»
Samtalen endte med en anbefaling om å kontakte politiets næringslivskontakter for å få et bedre faktagrunnlag før de investerte i tjenester fra kommersielle sikkerhetsaktører.
I slutten av juni publiserte Næringslivets sikkerhetsråd (NSR) en veileder som er så spekulativ at den fortjener et tilsvar fra bransjen.
En spekulativ veileder
Og nå, i slutten av juni, publiserte Næringslivets sikkerhetsråd (NSR) en veileder som er så spekulativ at den fortjener et tilsvar fra bransjen.
Hva er NSR? Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) er en norsk medlemsorganisasjon som ifølge seg selv arbeider for å forebygge kriminalitet og styrke beredskapen i næringslivet.
Rådet fungerer som et bindeledd mellom bedrifter og myndigheter, og er blant annet utpekt av regjeringen som nasjonalt cybersikkerhetssenter (sektorvis responsmiljø) for næringslivet.
I dette innlegget vil vi peke på noen forhold kommersielle sikkerhetsaktører bør ha i mente neste gang de ønsker å vinne nye kunder.
Selektiv bruk av enkelthendelser gir skjevt risikobilde
Veilederen bygger i hovedsak på to internasjonale hendelser:
Drapet på United Healthcare-sjef Brian Thompson i 2024 og et avverget attentat mot Rheinmetall-sjef Armin Papperger. Dette er alvorlige hendelser, men også sjeldne.
Begge sakene har særtrekk som gjør dem lite egnet som grunnlag for generelle konklusjoner. Drapet på Thompson fremstår som en individmotivert handling, der gjerningspersonen hadde egne motiver knyttet til helseforsikringssystemet.
Tilsvarende knytter truslene mot Papperger seg til en helt spesifikk geopolitisk kontekst, der europeisk forsvarsindustri er en del av en pågående konflikt knyttet til krigen i Ukraina.
Å bruke disse tilfellene som illustrasjon på en bred utvikling for næringslivsledere generelt, er etter vår mening derfor metodisk svakt.
Å bruke disse tilfellene som illustrasjon på en bred utvikling for næringslivsledere generelt, er etter vår mening derfor metodisk svakt.
Det mangler dokumentasjon på hvor ofte slike hendelser faktisk forekommer, hvordan utviklingen ser ut over tid, og i hvilken grad funnene kan overføres til norske forhold. Vi spør hvem veilederen er ment for?
Påstander uten empirisk forankring
Artikkelen hevder at trusselbildet er mer komplekst og at behovet for personbeskyttelse øker, men dokumenterer dette i liten grad.
Det presenteres ingen tall som viser en faktisk økning i vold eller trusler mot ledere i Norge, og det skilles ikke mellom opplevd risiko, medieoppmerksomhet og reelle hendelser.
Nasjonale data og offentlige trusselvurderinger peker på at de mest fremtredende truslene er knyttet til etterretning, cyberoperasjoner og økonomisk kriminalitet, og ikke systematiske angrep mot næringslivsledere som gruppe.
Artikkelen underbygger ikke påstanden om en økning i de truslene den fremhever.
Dette utelukker ikke risiko, men artikkelen underbygger ikke påstanden om en økning i de truslene den fremhever.
Generalisering fra høyrisikosektorer
Eksemplene som trekkes frem, gjelder en sterkt politisert helsesektor i USA og europeisk forsvarsindustri med direkte kobling til krigen i Ukraina.
Dette er særskilt utsatte sektorer, og risikoen kan ikke uten videre overføres til norsk næringsliv generelt.
Likevel brukes eksemplene som grunnlag for generelle konklusjoner uten at det skilles mellom sektorer og risikonivå. Da viskes forskjellen ut mellom spesielt utsatte mål og normal virksomhet, og risikobildet fremstår mer dramatisk enn det er.
Hvis kriteriet var at noen er misfornøyd med deg, burde halvparten av håndverkere, eiendomsmeglere og bruktbilselgere hatt livvakt.
Ledere er ingen homogen gruppe. Er ledere i børsnoterte selskaper mer utsatt? Og trenger lederen i den lokale bedriften med en misfornøyd kunde på telefonen livvakt?
Hvis kriteriet var at noen er misfornøyd med deg, burde halvparten av håndverkere, eiendomsmeglere og bruktbilselgere hatt livvakt.
Markedslogikk fremfor risikofaglig begrunnelse
Artikkelen viser til økt etterspørsel etter personbeskyttelse som bevis på økt behov. Det er en problematisk slutning.
Økt bruk av sikkerhetstjenester kan like gjerne skyldes større risikobevissthet, endrede forventninger eller kommersielle drivkrefter i markedet.
Sikkerhetsbransjen har naturlig nok insentiver til å synliggjøre behov, og internasjonalt vokser markedet for «executive protection» nettopp som følge av økt oppmerksomhet og kommersialisering.
Samtidig er faktiske hendelser mot ledere relativt sjeldne og konsentrert om bestemte målgrupper.
Et implisitt skremmebilde
Selv om artikkelen eksplisitt sier at den ikke ønsker å dramatisere, bidrar fremstillingen til det motsatte.
Dette skjer gjennom valg av eksempler (attentat, sabotasje og geopolitisk konflikt), samtidig som grunnlagsdata om normalnivå, sannsynlighet og frekvens er fraværende.
Konsekvensene beskrives bredt og alvorlig, blant annet knyttet til beslutningsevne og samfunnskritiske funksjoner.
Resultatet er en anekdotisk fremstilling der høy konsekvens løftes frem uten tilsvarende vurdering av sannsynlighet.
I risikofaglig sammenheng gir dette en kjent skjevhet: lav sannsynlighet kombinert med høy konsekvens kan føre til feilprioriteringer dersom sannsynlighetsnivået ikke tydeliggjøres.
Hva som mangler i en faglig robust analyse
En solid vurdering av behovet for personbeskyttelse må bygge på mer enn enkeltstående hendelser, internasjonale eksempler og økt etterspørsel i markedet.
Den bør baseres på systematiske data, differensierte risikovurderinger, dokumentert effekt av tiltak og en tydelig kobling mellom faktiske trusler og anbefalte sikkerhetstiltak.
Ellers er det lett å ende opp med å selge frykt fremfor sikkerhet.
Når NSR publiserer råd og veiledere, bør mottakerne kunne forvente faglig kvalitet, etterprøvbarhet og analytisk substans.
Og når NSR publiserer råd og veiledere, bør mottakerne kunne forvente faglig kvalitet, etterprøvbarhet og analytisk substans. Nettopp derfor blir det problematisk når brede påstander om økt behov for personbeskyttelse ikke underbygges med relevant empiri eller tydelige avgrensninger.
Hva mener NSR om denne fremstillingen? Er næringslivet tjent med å få inntrykk av at stadig flere trenger personbeskyttelse?
Etter vår mening bidrar NSR til å bygge opp et marked hvor folk først blir gjort utrygge og deretter får tilbud om trygghet.
Når sikkerhetsretorikk erstatter risikovurdering
Veilederen bruker utrykk som «Viktigere enn noen gang» og «stadig mer komplekst». Det kan se ut som analyse, men det er retorikk, intet annet.
Videre er påstanden at norske toppledere er «attraktive mål» for sabotasje og press. Hva bygger man denne påstanden på?
Trusselbildet mot næringslivet er primært cyberangrep, økonomisk kriminalitet og påvirkning av selskapet, ikke individet.
Personfokuserte trusler rammer i hovedsak politikere og andre særskilt utsatte grupper.
Personfokuserte trusler rammer i hovedsak politikere og andre særskilt utsatte grupper.
At beskyttelse av ledere derfor skal være «avgjørende», er vanskelig å se grunnlaget for.
Beredskap bygger tross alt på kontinuitet, redundans og at virksomheter fungerer selv om sjefen er borte.
Vi mener teksten i veilederen er problematisk fordi den konstruerer en kausal sammenheng mellom geopolitisk risiko, næringslivets kritikalitet og behovet for personbeskyttelse uten empirisk grunnlag.
Den blander system- og individnivå, overdriver trusselen mot enkeltpersoner og bruker uforpliktende sikkerhetsretorikk fremfor etterprøvbar analyse.
Dette er neppe et etterlengtet steg for risikostyring. Det er først og fremst et etterlengtet steg for markedet for «Executive Protection».
Hva kan private livvakter faktisk gjøre i Norge?
Det er også verdt å huske at private livvakter ikke har noen særskilt juridisk status i Norge. De opererer innenfor vekterregelverket, med begrensede fullmakter og uten politimyndighet.
Det skaper et gap mellom forventet beskyttelse og faktisk handlingsrom.
Hva mener politiet om denne utviklingen? Her trengs det noen tydelige faglige stemmer.
Derfor er det naturlig å spørre: Hva mener politiet om denne utviklingen? Her trengs det noen tydelige faglige stemmer.
Bedre sikkerhet starter med en god vurdering
Denne kronikken handler ikke om å snakke ned personbeskyttelse eller om å avvise risiko, men om å plassere den riktig.
Når analyse erstattes av anekdoter og etterspørsel tolkes som trussel, får vi et dårlig sikkerhetsfag. Da flyttes oppmerksomheten fra det som faktisk virker, til det som ser dramatisk ut.
Det er ikke bare faglig svakt – det er også en lite effektiv bruk av ressurser. Ønsker man bedre sikkerhet, starter det med bedre analyse (evt risikovurdering).
Alt annet er, i beste fall, markedsføring.
Så hvis konklusjonen er at norske toppledere flest nå bør omgi seg med diskrete menn og kvinner med propp i øret, mørke dresser og en fast hånd på skulderen, er det verdt å trekke pusten.
For i et land der forsvarssjefen går alene i gatene, virker det kanskje som om virkeligheten ikke helt har lest den samme veilederen.
Men for all del, hvis målet er å selge trygghetsfølelse, er det som kjent ikke krav til dokumentasjon. Bare dresskode.
