«Når politiets arbeidsgiver bryter loven – og nekter å rydde opp»

Politietaten har et tydelig samfunnsoppdrag: å håndheve loven og sikre at rettferdighet skjer fyllest. 

Nettopp derfor er det ekstra alvorlig når arbeidsgiver selv bryter lovverket – og velger å ikke rette opp feilen når den blir påpekt.

I Øst politidistrikt ble det oppdaget brudd på arbeidsmiljøloven knyttet til turnus og gjennomsnittsberegning. Politiets Fellesforbund Øst tok saken opp tidlig, og dialogen med enhetsleder var god i startfasen. 

Likevel viste det seg raskt at deler av ledelsen pekte på fagforeningen som «problemet» – fordi de stilte krav om lovlig turnus og rettferdig behandling.

HR-direktøren i Øst politidistrikt foreslo at man kunne lage særavtaler som fraviker arbeidsmiljøloven, uten å tilby kompensasjon. 

Da Politiets Fellesforbund stilte spørsmål om hva som egentlig lå i en slik avtale for de ansatte, svarte HR-direktøren med å spørre om det ble forventet økonomisk kompensasjon. 

Da svaret naturligvis var «ja», reagerte hun med å himle med øynene, riste på hodet og uttrykke oppgitthet – som om det var urimelig å forvente at lovbrudd skulle kompenseres.

Da undertegnede ba henne nevne én eneste seriøs virksomhet eller etat i Norge som hadde inngått en slik avtale uten kompensasjon, ble det stille.

Ansvar som ikke tas

Politiets øverste ledelse, Politidirektoratet (POD), valgte å ikke gripe inn for å rette opp lovbruddene, selv etter at saken ble løftet. Det måtte stevning til for å få fremdrift. 

For den enkelte ansatte ville det vært økonomisk og juridisk umulig å ta opp kampen alene – og nettopp derfor er fagforeningens rolle helt avgjørende.

Å gjøre feil kan skje alle, men når feilen er åpenbar og dokumentert, er det arbeidsgivers ansvar å rydde opp. At politiet – en etat som skal beskytte borgernes rettigheter – ikke sørger for å sikre sine egne ansattes rettigheter, er både paradoksalt og alvorlig.

I førstelinjen er konsekvensene tydelige: Gjør en ansatt gjentatte feil, følger advarsler, ordensstraff og disiplinære reaksjoner raskt. 

Når feilen skjer på toppen, oppleves det derimot som en helt annen standard. Ingen ansvarliggjøres, og uretten blir stående.

Det oppleves som et tydelig signal om at det finnes to sett med regler – ett for de som håndhever lover og regler i førstelinjen, og ett for de som sitter i lederstolene.

Tid for lederskap

Politidirektøren kan ikke lenger gjemme seg bak stillhet og passivitet. Når HR-apparatet åpenbart bryter loven og likevel møter kritikk med bagatellisering, avslører det en kultur som undergraver både etatens troverdighet og de ansattes tillit.

Arbeidsgiver kan ikke forlange lojalitet og ansvarlighet fra førstelinjen, samtidig som toppledelsen selv velger å se bort fra sitt ansvar. 

Det er en dobbeltmoral som river fundamentet vekk under hele organisasjonen.

Hadde POD som arbeidsgiver vært like løsningsorienterte som sine ansatte i førstelinjen – noe som oppleves fullstendig fraværende på ledernivå – ville det vært langt lettere å finne gode løsninger sammen, i stedet for å ende opp i konflikter som skaper avstand og mistillit.

Hvis politiets øverste ledelse virkelig mener alvor med rettferdighet og rettssikkerhet, må de starte med å rydde opp i egne rekker. 

Alt annet er å møte seg selv i døra – og det med en kraft som skader både ansatte og samfunnets tillit til politiet.