«Integrert påtale: Dagens ordning er vanskelig å forene med kravene til en moderne rettsstat»

Med jevne mellomrom leser man innlegg som tar til orde for et organisatorisk skille mellom politi og (det laveste nivå av) påtalemyndigheten. Et gjennomgående trekk er at disse innleggene kommer fra politifaglig hold. 

Nå sist tidligere etterforskningsleder Arvid Eik i en kronikk publisert av Politiforum 26. november 2025.

Svært sjelden hører man tilsvarende betenkeligheter fra påtalefaglig hold. Et unntak er tidligere førstestatsadvokat Lasse Qvigstad.

Den norske ordningen

Den norske ordningen er at det laveste nivå av påtalemyndigheten er organisert som en del av politiet. På riksadvokatens hjemmeside kan man lese:

«I Noreg er første nivå i påtalemakta integrert i politidistrikta som blir leidde av politimeistrane. Fordelen med ei påtalemakt i politiet er særleg at det legg til rette for eit nært samspel mellom påtalejuristar og polititenestemenn under etterforskinga; ein såkalla integrert og framskoten påtalefunksjon.

Påtalejuristen, som ofte er ein politiadvokat, skal klarleggja kva faktiske omstende etterforskinga bør avklare. Politietterforskarane skal få fram den etterspurde informasjonen, gjennom mellom anna ulike typar undersøkingar og avhøyr. Nokre metodar for innhenting av informasjon krev vedtak frå påtalemakta eller domstolane, slik at påtalejuristen også av den grunn må trekkjast aktivt inn i etterforskinga.

Også i Danmark er påtalemakta integrert i politiet, medan dei fleste andre vestlege land, som til dømes Sverige, har eit tydlegare administrativt skilje mellom politi og påtalemakt. Men også i desse landa har påtalemakta som regel ei sentral rolle i etterforskinga.»

Driftsmessig nesten genialt

Den norske ordningen hevdes ofte å være effektiv. Det er nok riktig. Et illustrerende eksempel i de nye politidistriktene er felles straffesaksinntak. 

I politidistriktene innebærer det at politijuristene fortløpende vurderer innkomne straffesaker og gjør innledende prioriteringer; hvilke saker som skal henlegges omgående, hvilke saker som er egnet for raske reaksjoner og hvilke saker skal sendes videre i systemet for etterforskning. 

I et driftsmessig perspektiv er systemet nesten genialt.

Men er effektivitetshensyn begrunnelse god nok for ordningen? 

Etter ganske lang fartstid i påtalemyndigheten har jeg selv ledet en rekke etterforskninger. Min erfaring er at den tette kontakten med etterforskningsmiljøet er spennende og givende. Men det er en fare for at man fanges inn i et system på bekostning av objektiviteten man skal utøve.

De mest «populære» politijuristene er ofte de som oppfattes som «løsningsorienterte og fremme i skoa», de som litt lettere beslutter tvangsmidler og er «offensive» i sin tilnærming til straffesakene. 

Og hvem vil vel ikke være populær?

Manglende rolleforståelse?

I innleggene fra politifaglig hold som ønsker påtalemyndigheten ut av politiet, leser jeg ofte om juristenes manglende rolleforståelse. 

Det kan nok være noe riktig i det, jeg tror helt sikkert at jeg som offensiv politiadvokat (for en del år siden) tok en plass jeg helt sikkert ikke skulle tatt. Men jeg er ikke sikker på om jeg synes det er det mest skremmende med ordningen. 

I min nåværende rolle som påtaleleder har jeg oversikt over avviksmeldinger som skrives på straffesaksområdet. Et ganske tydelig trekk de siste årene er at det skrives avviksmeldinger når politiet er uenige i påtalemyndighetens beslutninger; det kan gjelde tvangsmidler eller andre påtalebeslutninger. 

Og uten unntak skrives dette når juristen etter politiets oppfatning har lagt til grunn en for streng bevisvurdering; her skulle det «åpenbart vært tatt ut tiltale» eller vært skrevet «ransakelsesbeslutning», kan man lese i avviksmeldingen.

En ikke ubetydelig fare

Som påtalemyndighet skal vi ønske velkommen åpenhet omkring våre beslutninger og vi skal kunne begrunne enhver beslutning vi tar. 

Men så lenge vi tilhører samme etat skaper slike «avviksmeldinger», som også kan komme fra ledernivå på politisiden, en ikke ubetydelig fare for at påtalemyndigheten pent må innrette seg og «fatte de avgjørelsen som alle andre mener er riktige». 

Fra et rettssikkerhetsperspektiv er dette langt skumlere enn at noen jurister iblant tar litt for mye plass.

Nesten en bananrepublikk

For noen år siden deltok jeg på et lederprogram i USA. Vi var omtrent 20 personer fra ulike europeiske land som fikk reise rundt i USA og møte ulike justistopper på delstatsnivå. 

Jeg startet ganske friskt første uken med å fortelle om det norske systemet med integrert påtalemyndighet. Men det måtte jeg gi opp. 

Alle spørsmålene som kom gjorde at det tok for mye av de andres tid – for det fremstod som nær uforståelig at påtalemyndigheten ikke var fri og selvstendig. 

Jeg ser ikke på USA som noe foregangsland, men mine diskusjoner med europeiske kolleger fikk meg til å reflektere over vårt norske system. Jeg fikk nesten inntrykk av at de oppfattet oss som en bananrepublikk.

Unntaket var politifolk da; de tenkte det måtte være en fin ordning å ha påtale nært knyttet til seg. Kanskje i seg selv et farevarsel?

Tiltak bør diskuteres

For å bøte på de uheldige sider ved vår ordning, har påtalemyndigheten i politiet blitt tildelt et eget budsjettkapittel. Det er et godt tiltak. 

Det gjør betenkeligheten noe mindre og vi slipper å veie påtalemyndighetens behov mot politibiler eller andre nødvendige politiressurser (en kamp vi stort sett alltid taper). 

Men er det et tilstrekkelig tiltak?

Jeg er veldig glad i norsk politi. Det er i samspillet med etterforskerne jeg har funnet energi og arbeidsglede. Jeg er slett ikke sikker på om jeg som ung jurist hadde valgt påtalemyndigheten som karrierevei om vi ikke var en del av politiet. 

Men dette dreier seg om noe langt viktigere enn mine (og sikkert enkelte andres) behov. 

Det gjelder publikums tillit til våre beslutninger og hensynet til en riktig og helt objektiv beslutning av hver enkelt straffesak.

Min prinsipielle oppfatning er at dagens ordning er vanskelig å forene med kravene til en moderne rettsstat. Samtidig oppfatter jeg at det verken internt i etaten eller på politisk nivå er ønskelig med en utredning av et skille. 

Men fra et rettsikkerhetsperspektiv burde man i det minste diskutere om det er tiltak man kan iverksette for å øke påtalemyndighetens uavhengighet.