«Når hjertet i politiet slår svakt, svekkes beredskapen»

Operasjonssentralen er en av politiets kanskje minst synlige funksjoner, men den er selve hjertet i beredskapen. Det er her publikum møter politiet når de ringer om hjelp, og herfra ledes og koordineres innsatsen i alt fra hverdagshendelser til redningsaksjoner, skarpe oppdrag og alvorlige kriser.

Nå opplever vi at kapasiteten er under betydelig press, og at operasjonssentralene står i en situasjon med vedvarende høy belastning. Konsekvensen er at det blir stadig mer krevende å levere på samfunnsoppdraget.

Kravene øker, kompleksiteten øker, men ressursene har ikke fulgt samme utvikling.

I Oslo opplever vi at både politimester Ida Melbo Øystese og visepolitimester Geir Solem har vist forståelse for situasjonen. 

Signalene fra ledelsen er klare: operasjonssentralen har vært underdimensjonert, og bemanningen kan styrkes innenfor tilgjengelige rammer. Det står det respekt av.

Samtidig illustrerer dette kjernen i problemet: Når selv tydelige og handlekraftige ledere må prioritere innenfor stramme budsjetter, vil det få konsekvenser andre steder i organisasjonen.

OM Forfatteren

Politioverbetjent Stig A. Gjerdebakken er avsnittsleder på seksjon for operasjonssentral og sentralbord i Oslo politidistrikt.

Strukket til det ytterste

Dette er ikke et spørsmål om lokal vilje eller prioritering, det handler om overordnede rammer.

Bemanningen er strukket til det ytterste. Selv med høy innsats klarer vi ikke å dekke behovet fullt ut. 

Situasjonen i Oslo er heller ikke unik, men speiler utviklingen i resten av landet. Når også et så sentralt og attraktivt arbeidssted som Oslo står i de samme kapasitetsutfordringene, sier det noe om hvor omfattende utfordringene er, både i hovedstaden og i distriktene.

Operasjonssentralene står ikke alene i dette. Kapasitetsutfordringene vi ser her, speiler en bredere utvikling i politiet, fra etterforskning og forebygging til beredskap og operativ tjeneste. Dette er en utfordring som går igjen i hele etaten.

I Oslo har vi nylig gjennomført en søknadsprosess med flere gode kandidater, og nye kollegaer er på vei inn. Det er gledelig, men bemanningen er fortsatt ikke tilstrekkelig til å møte dagens krav.

Mangel på kvalifiserte politifolk

For få år siden arrangerte Politiets Fellesforbund konferanse for ferdigutdannede politistudenter som sto uten jobb. 

I dag er situasjonen snudd: Det finnes ledige stillinger, men ikke nok kvalifiserte politifolk til å fylle dem.

Flere distrikter melder om lavere søkertall, høy gjennomtrekk og vansker med å beholde ansatte. I ett distrikt sto man nylig uten søkere til ledige stillinger. 

I flere andre distrikter møtte bare et fåtall opp til opplæring fordi kandidater hadde fått andre jobbtilbud underveis. Dette er ikke enkelthendelser, men en utvikling som går igjen flere steder i landet.

Som følge av dette ser flere distrikter seg nødt til å ta i bruk eller utrede alternative løsninger for å sikre bemanning på operasjonssentralene, blant annet ved å åpne for stillinger uten krav om politiutdanning. 

At slike grep vurderes eller tas i bruk, illustrerer hvor presset situasjonen er blitt. Når tilgangen på politiutdannet personell ikke er tilstrekkelig, tvinges operasjonssentralene til å finne andre løsninger for å sikre kontinuerlig beredskap.

I noen distrikter benyttes også studenter som sommervikarer for å håndtere ferieavvikling. Det illustrerer hvor sårbar bemanningen er blitt.

Stemmen til politiet

Debatten om bemanning og kompetanse på operasjonssentralene illustrerer nettopp hvilke konsekvenser langvarig kapasitetsmangel kan få.

Operasjonssentralene håndterer situasjoner med direkte betydning for liv og helse. Det stiller høye krav til operativ forståelse og kompetanse i politiets oppgaver og ansvar.

Bak hvert oppdrag sitter operatører og ledere som vurderer informasjon, prioriterer hendelser og koordinerer innsatsen i sanntid. Det er et arbeid som sjelden vises frem, men som er avgjørende for at politiet skal kunne handle raskt og riktig. 

Operasjonssentralen er stemmen innbyggerne møter når de ringer politiet – ofte i en akutt og krevende situasjon. Her får mennesker i krise veiledning, støtte og hjelp før patruljene er på plass.

Operasjonssentralen er bindeleddet mellom den taktiske innsatsen ute og de strategiske føringene i distriktet. Når kapasiteten svekkes her, påvirker det ikke bare håndteringen av enkeltoppdrag, men samspillet mellom nivåene i hele beredskapsstrukturen.

Må ha nok ansatte

Samtidig ser vi at politiets spesialkompetanse gradvis tappes til andre deler av offentlig sektor og privat næringsliv, særlig innen etterforskning, sikkerhet og beredskap. Det er forståelig, gitt at lønnsnivå, arbeidsvilkår og belastning ofte er bedre andre steder. 

Men konsekvensen er den samme: Politiets samlede beredskap og utholdenhet svekkes.

Politiet har utvilsomt potensial for mer effektivisering. Politiet er i utvikling, og operasjonssentralene vil også måtte videreutvikles for å møte fremtidens behov. 

Men for å kunne gjennomføre endringer og effektivisere, må vi først ha nok ansatte til å gjøre jobben. På operasjonssentralen i Oslo er flere planlagte utviklings- og forbedringstiltak satt på vent, rett og slett fordi vi mangler kapasitet til å gjennomføre dem. 

Tiltakene skulle blant annet bidra til å styrke tilgjengeligheten for publikum, forbedre kvaliteten i prioriteringen av oppdrag og sikre mer effektiv bruk av ressursene. 

Det arbeides kontinuerlig med å forbedre arbeidsmåter og organisering for å ivareta samfunnsoppdraget best mulig. Slike endringer krever imidlertid tid, kapasitet og stabilitet for å gi effekt. 

Først må vi styrke bemanningen og sikre stabilitet, slik at de som står i den daglige driften faktisk får rom til å utvikle, forenkle og forbedre tjenesten.

Trygghet forutsetter ressurser

Bemanningsutfordringene og digitaliseringen er ikke to separate problemer – de forsterker hverandre.

Politiet er på rett vei digitalt, men utviklingen går for sakte til at gevinstene kan hentes ut. Skal moderne systemer gi effekt, krever det større investeringer og et reelt krafttak. 

Det handler ikke bare om IT-utviklere, men om tett og systematisk involvering av fagfolk i distriktene. Slik jobbes det allerede i dag, og det er en god modell. 

Med økt satsing på IKT vil behovet for dette samspillet bare øke.

Satsingen mot kriminelle nettverk er helt nødvendig. Men dersom økninger ikke står i forhold til den samlede oppgaveveksten, vil styrking på ett område fortsatt innebære press på andre.

25 plasser monner lite

Det er gledelig at regjeringen vil øke antallet studieplasser i Oslo med 25, og at man samtidig har valgt å videreføre pilotordningen med studieplasser i Alta, blant annet for å sikre rekruttering og kompetanse i nord. Det er viktige og riktige grep.

Samtidig må vi være ærlige om omfanget: En økning på 25 studieplasser monner lite sett opp mot den samlede underbemanningen i politiet. 

I praksis vil et slikt antall knapt dekke bemanningsgapet ved et par operasjonssentraler. 

Skal politiet være rustet til å håndtere dagens og morgendagens oppgaver, må satsingen på politiutdanning være langt mer offensiv.

Derfor bør det etableres en flerårig, forpliktende opptrappingsplan for politiutdanningen, både i antall studieplasser og i kapasiteten til å ta imot nyutdannede i distriktene.

Permanente utfordringer

Utfordringene vi står i, er ikke midlertidige. Oppgavene blir flere, mer komplekse og mer ressurskrevende. 

Når økninger ikke står i forhold til behovet, blir konsekvensen at ressursene må flyttes – ikke styrkes. Over tid er en slik utvikling ikke bærekraftig. 

Uansett hvordan fremtidens politi organiseres eller hvilke oppgaver som prioriteres, må ressursene stå i forhold til ansvaret.

Det er et politisk ansvar å sikre at politiet har kapasitet til å levere, og det krever at politikerne står samlet om å styrke rammene. Utfordringene vi ser i dag er ikke et resultat av enkeltbeslutninger, men av prioriteringer over tid. 

Nettopp derfor krever løsningen et felles og langsiktig politisk løft. Ikke bare nye ambisjoner, men varige rammer som står i forhold til oppdraget.

Når hjertet i politiet slår svakt, svekkes hele beredskapen. Det er ikke dramatikk – det er realitet.

Vi som jobber her, er stolte av oppdraget vårt. Men stolthet alene holder ikke på kompetanse.

Skal beredskapen bestå, må både lønns- og arbeidsvilkårene stå i forhold til ansvaret. Da vil kompetansen bli værende.