«Når fravær av informasjon blir tolket som fravær av risiko»

I politiet snakker vi ofte om risiko. Vi gjør fortløpende vurderinger av mennesker, situasjoner og oppdrag. Disse vurderingene påvirker hvilke ressurser vi sender, hvordan vi planlegger innsatsen og hvilke sikkerhetstiltak vi velger å ta.

Likevel er det en tankefeil jeg mener vi gjør oftere enn vi liker å innrømme.

Vi forveksler mangel på informasjon med mangel på risiko.

Vurdering av oppdraget

La oss ta et eksempel:

Politiet får melding om en betent nabokonflikt. En av partene bor alene. Vedkommende er registrert med våpen. Konflikten har eskalert over tid, og patruljen ønsker å ta kontakt med personen.

Når oppdraget vurderes, viser systemene ingen tidligere straffesaker, ingen tidligere politioppdrag og ingen historikk som peker mot vold eller trusler.

Konklusjonen kan fort bli:

«Det er ingenting som tilsier at vedkommende er en fare for politiet.»

LES OGSÅ

«Skal ikke de som jobber i operativ tjeneste få si hvordan det oppleves?»

En viktig forskjell

Men hva betyr egentlig det? Betyr det at personen ikke er farlig? Eller betyr det bare at vi ikke vet?

Etter mitt syn er dette en viktig forskjell. Når vi mangler informasjon om en person, sitter vi ikke nødvendigvis igjen med et bilde av lav risiko.

Vi sitter igjen med usikkerhet.

Ifølge Aven (2017) handler risiko ikke bare om hva som kan skje og hvor sannsynlig det er. Risiko handler også om kvaliteten på kunnskapen vi bygger vurderingene våre på.

Et svakt kunnskapsgrunnlag bør i seg selv påvirke hvordan vi vurderer risiko.

Likevel opplever jeg at vi i politiet av og til gjør det motsatte. Når systemene ikke gir oss treff, når det ikke finnes historikk, og når vi mangler relevante opplysninger, blir dette tolket som et argument for at situasjonen sannsynligvis er trygg.

Ikke det samme som fravær av fare

Men fravær av registreringer er ikke det samme som fravær av fare.

Den aktuelle personen kan ha hatt konflikter som aldri er anmeldt. Vedkommende kan ha psykiske utfordringer som politiet ikke kjenner til.

Han kan være sterkt emosjonelt påvirket av den pågående konflikten. Han kan ha tilgang til våpen. Han kan være helt ufarlig. Poenget er at vi ikke vet.

Det er nettopp det som er kjernen.

LES OGSÅ
Hætta får ny jobb

Må erkjenne usikkerhet

Dette handler ikke om å møte alle mennesker som om de er farlige. Det handler heller ikke om å argumentere for mer maktbruk eller større ressursbruk i enhver situasjon.

Det handler om å erkjenne usikkerhet når den faktisk er til stede.

Derfor mener jeg vi bør diskutere om vår operative risikoforståelse i større grad må ta høyde for usikkerhet som en selvstendig faktor.

Når kunnskapsgrunnlaget er svakt, bør vi være varsomme med bastante konklusjoner. Fravær av historikk bør ikke automatisk trekke risikoen ned.

Det bør i stedet føre til en vurdering av hvor robust planen vår er dersom virkeligheten viser seg å være annerledes enn antatt

For opptatt av det vi vet

I operativ tjeneste er vi trent til å tenke på hva som kan gå galt. Likevel ser jeg iblant at vi blir for opptatt av det vi vet, og for lite opptatt av det vi ikke vet.

Da kan vi ende opp med å redusere sikkerhetsmarginene våre på feil grunnlag.

Historien har vist oss at enkelte av de mest alvorlige hendelsene politiet møter, kommer fra personer som i forkant var ukjente for politiet.

Ikke fordi risikoen var lav, men fordi kunnskapen var begrenset.

En vesentlig forskjell

Derfor tror jeg vi trenger en bredere diskusjon om hvordan vi forstår risiko i operativ polititjeneste. Ikke bare som sannsynlighet og konsekvens, men også som usikkerhet.

For det er en vesentlig forskjell på å si:

«Vi vurderer risikoen som lav.»

og

«Vi har for lite informasjon til å vite hvor høy risikoen er.»

Den forskjellen kan i enkelte situasjoner være avgjørende for politifolks sikkerhet.

Når vi mangler informasjon, bør ikke utgangspunktet være at alt er trygt. Utgangspunktet bør være at vi vet mindre enn vi skulle ønske.

Det er ikke det samme.