Kronikk
«Politiet kan ikke vite om flere barn begår kriminalitet»
Dagens kunnskapsgrunnlag om barne- og ungdomskriminalitet er svakt. Vi vet ikke en gang om kriminaliteten øker. Det er et problem når politikerne ivrer etter å iverksette nye, radikale tiltak.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Stasjonssjefen i Trondheim slår alarm om utviklingen i barnekriminaliteten i Klassekampen 12. juni. Han påstår at lovbrytere blir yngre.
Han viser til politiets statistikk som sier at flere barn under 15 år anmeldes for lovbrudd, og at gjennomsnittsalderen nå er under 15 år for dem som registreres for å ha begått kriminalitet.
Stasjonssjef Svenn Ingar Vikens uttalelser føyer seg inn i rekken av ulike politiledere de siste årene som slår alarm om at gjerningspersonene blir stadig yngre og yngre.
Men har stasjonssjefen rett? Usikkert.
Politiets analyser er metodisk svake
Den store økningen i politiets statistikk betyr ikke automatisk at barn og unge er blitt mer kriminelle enn før. Økningen skyldes antagelig også at kriminalitet begått av barn anmeldes oftere.
Politiets statistikk påvirkes betydelig av hva som faktisk anmeldes til politiet, og politiets egne prioriteringer.
Politiets statistikk påvirkes betydelig av hva som faktisk anmeldes til politiet, og politiets egne prioriteringer.
Det gjør at kriminalstatistikk må brukes langt mer varsomt enn en del andre statistikker.
Etter min oppfatning er det bekymringsfullt å se politiets manglende refleksjon om hva kriminalstatistikken egentlig viser, og hvordan medier, som Klassekampen, bare gjengir tallene og politiets beskrivelser som den ene og fulle sannhet.
Dette blir i stor grad kunnskapsgrunnlaget for politikere.
Tiden hvor politiets uttalelser, basert på svake metoder, skal danne grunnlag for politikkutforming, må ta slutt. Beslutningstakerne og samfunnet trenger et langt bedre kunnskapsgrunnlag for å kunne sett inn gode tiltak.
Derfor må nasjonale myndigheter gi et uavhengig fagmiljø ansvar for å utarbeide et godt kunnskapsgrunnlag om kriminalitetsutviklingen.
Ulike data, ulik utvikling
Når det gjelder kriminalitet blant barn og unge, særlig vold, viser ulike data ulik utvikling.
Antall barn under 15 år som er anmeldt til politiet for å ha begått lovbrudd har doblet seg i perioden 2016-2024, fra cirka 2000 til cirka 4000 barn. Økningen er særlig stor for voldskriminalitet, men også noe økning for naskeri og andre vinningslovbrudd.
For de i aldersgruppen 15-17 år har utviklingen imidlertid vært relativt stabil.
Denne dramatiske økningen i politiets statistikker, ser vi ikke igjen når barn og unge blir spurt om deres erfaring med ungdomsvold.
Denne dramatiske økningen i politiets statistikker, ser vi ikke igjen når barn og unge blir spurt om deres erfaring med ungdomsvold.
NOVAs Ungdata- og UngVold-undersøkelser viser at omfanget av ungdomsvold blant elever på ungdoms- og videregående skole har vært tilnærmet uendret det siste tiåret, selv om enkelte undersøkelser kan tyde på en mulig økning de seneste årene.
Sammenlikner vi utviklingen i ungdomsvold i spørreundersøkelser med den politiregistrerte volden, finner vi altså ulike tendenser. Særlig gjelder det for de yngste tenåringene.
Hva forskjellene skyldes vet vi ikke sikkert. Problemet er at ingen heller prøver å finne ut av det.
Kan vi stole på politiets beskrivelse?
Dette spørsmålet stilte professor Arnstein Mykletun i en kronikk tidligere i sommer. Han viste til at politiet til stadighet viser til et farligere samfunn, selv om mye tyder på at samfunnet er like trygt.
Mykletun viste til at politiet ser det som sin oppgave å advare, om det stemmer helt er mindre viktig.
Politibetjentenes inntrykk av utviklingen er selektiv. De husker bedre nylige dramatiske knivstikkinger og ungdomsran enn det som er lenge siden. Politiet har også egne incentiver. De ønsker økte ressurser, fullmakter og verktøy.
Mykletun har noen viktige poenger som i altfor liten grad tematiseres.
Hva er politiets rolle?
Lemma Desta stiller imidlertid lignende spørsmål i kronikk i Politiforum. Han spør hva som er politiets rolle i en demokratisk rettsstat og peker på hvordan sentrale stemmer i politiet fremstår som politiske aktører.
Politiet er, etter mitt syn, en viktig kilde til å forstå kriminalitetsutviklingen.
Politiet er, etter mitt syn, en viktig kilde til å forstå kriminalitetsutviklingen. De har inngående kunnskap om forhold som ikke kan hentes fra statistikker og spørreundersøkelser, som utviklingen i kriminelle nettverk.
Men det er også gode grunner til å være kritisk til politiets gjentatte alarm-uttalelser om barne- og ungdomskriminalitet, særlig når politiets analyse er metodisk svake og bare er ukritiske gjengivelser av endringer i politiregistrene.
Trenger grundige og helhetlige analyser
I dag finnes det ikke et eget uavhengig fagmiljø som gjør helhetlige analyser av utviklingen i barne- og ungdomskriminaliteten basert på flere kilder.
SSBs analyser er grundige og metodisk sterke, men baserer seg også utelukkende på politiets registrer. Forskningsinstituttet NOVA presenterer funn fra ungdomsundersøkelsene.
Men på nasjonalt nivå er det ingen som setter dem sammen, som gjør grundige og helhetlige analyser med bruk av flere kilder, slik som FHI gjør innen helse.
Det finnes i andre land. I Sverige gjør Bråttsforebyggende råd analyser av kriminalitetsutviklingen.
I Norge trenger vi også noe liknende, ellers forblir kunnskapsgrunnlag om barne- og ungdomskriminaliteten svakt. Det er alvorlig når det er så stor politisk vilje til å iverksette nye radikale tiltak, som å redusere den kriminelle lavalder.
Hvis ikke kunnskapsgrunnlaget bedres, står vi i fare for å iverksette feil tiltak.
