«Hva kan politiet lære av dem som har levd dette livet?»

Som ung levde jeg et liv preget av rus, kriminalitet og utenforskap. Politiet var en del av hverdagen min. Den gangen så jeg dem først og fremst som noen som skulle stoppe meg.

I dag ser jeg det annerledes.

Jeg ser et politi med et samfunnsoppdrag som handler om langt mer enn å etterforske lovbrudd. Politiet møter mennesker i livskriser, i rus, i psykiske kriser og i situasjoner der små valg kan få store konsekvenser.

Det har fått meg til å stille et spørsmål:

Hva kan politiet lære av mennesker som faktisk har levd dette livet? Ingen velger utenforskap

Mange som havner i kriminalitet, bærer med seg en historie om utenforskap, traumer, rus eller psykiske belastninger. Det forklarer ikke lovbrudd, men det kan hjelpe oss å forstå hvorfor noen havner der de gjør.

Jeg vet at mennesker kan forandre seg. Jeg er et eksempel på det.

Veien ut handlet ikke om ett møte eller ett tiltak. Den handlet om mennesker som stilte krav, men som samtidig viste respekt og tro på at jeg kunne få et annet liv.

Politiet kan være starten på en ny retning

Politiets viktigste oppgave er å håndheve loven. Det skal de fortsette med.

Men måten mennesker blir møtt på, kan også få betydning for hva som skjer etterpå.

Et møte preget av respekt, tydelighet og verdighet kan bli husket lenge etter at saken er avsluttet.

Det betyr ikke at politiet skal være sosialarbeidere. Men det betyr at et godt menneskemøte kan være starten på en prosess der noen velger en annen retning.

Erfaringskompetanse kan styrke forebyggingen

I dag snakker vi mye om forebygging. Jeg tror mennesker med egne erfaringer kan være en viktig ressurs i dette arbeidet.

De kan bidra med innsikt i hvordan unge rekrutteres til kriminalitet, hva som gjør det vanskelig å bryte ut, og hva som faktisk gir håp om en ny start.

Erfaringskompetanse kan aldri erstatte politifaglig kompetanse.

Men den kan utfylle den.

Vi har et felles mål

Politiet, helsevesenet, kriminalomsorgen og frivillige organisasjoner ønsker i bunn og grunn det samme: færre lovbrudd, færre ofre og flere mennesker som finner en plass i samfunnet.

Da må vi også lytte til dem som har vært på den andre siden.

Ikke fordi fortiden gir dem rett. Men fordi erfaringene deres kan gi kunnskap som gjør forebyggingen bedre.

Jeg er stolt av veien jeg har gått. Ikke fordi den har vært enkel, men fordi den viser at mennesker kan forandre seg.

Hvis min historie kan bidra til at én ungdom velger en annen vei, eller at én politibetjent får et nytt perspektiv i møtet med et menneske i en vanskelig situasjon, da har den hatt en verdi.

For den beste kriminalitetsforebyggingen handler ikke bare om å stoppe lovbrudd.

Den handler også om å skape muligheter for et nytt liv.