Jeg har fra svært ung alder, alltid hatt lyst til å bli politi. Da kompisene og de andre i klassen snakket om å tjene store penger som ingeniører og økonomer, eller å gå tidlig ut i arbeid med yrkesfaglig retning, slippe studielån og bli ferdig tidlig med skole, var jeg likevel fast bestemt. 

Tross flere år med skole, samt ikke den aller beste lønna – jeg ville bli politi.

Det var jobben i seg selv som fattet min interesse. En varierende og spennende hverdag, en jobb der jeg fikk møte nye mennesker og være i bevegelse, og ikke minst, at det man gjør er meningsfullt. 

Av den grunn har jeg alltid jobbet hardt på skolen for å få karakterer gode nok til å komme inn på Politihøgskolen (PHS). Jeg har holdt meg unna utfordrende, på grensen til ulovlige situasjoner, som gikk utover det sosiale blant kompisene. 

Det skulle bli verdt det – jeg skulle bli politi. Motivasjonen var meget stor.

Jeg har fra før jeg søkte Politihøgskolen hørt at det kan være vanskelig å få seg fast jobb der man gjerne ønsker. Likevel tenkte jeg, som sikkert mange andre, at dette var noe som mest sannsynlig ville komme til å bedre seg eller i det minste ordne seg til slutt.

Jeg begynte på skolen og var veldig motivert. Endelig var jeg kommet inn på drømmestudiet, tre år unna å kunne gå ut i drømmejobben. Likevel hang det en skygge over meg som stadig ble mer og mer overhengende. 

Det kom stadig tydeligere fram – både fra medstudenter og uteksaminerte studenter jeg møtte, hvor vanskelig jobbsituasjonen faktisk var. Jeg tenkte at dette var kjipt å høre, men prøvde å holde meg optimistisk ved å tenke at dette kom til å ordne seg til når mitt kull er uteksaminert.

Tiden på PHS gikk videre og jeg var fremdeles svært motivert. Likevel begynte jeg å kjenne mer på presset om å gjøre det bra opp imot den vanskelige jobbsituasjonen. 

Dette spesielt på bakgrunn av ryktene om særdeles høye krav til karakterer, bare for å i det hele tatt bli kalt inn til jobbintervju. Dette gjorde på ingen måte at motivasjonen sank, heller det motsatte, men det ble likevel et stressmoment som gjorde studiehverdagen tyngre.

Etter ett år på skolen var det endelig klart for praksisår! Jeg skulle endelig få prøve meg i drømmeyrket og få et innblikk i hvordan resten av min arbeidskarriere forhåpentligvis skulle se ut. 

Motivasjonen var fremdeles stor, men noe mer tynget av de stadig nye påminnelsene og historiene om en vanskelig jobbsituasjon.

Jeg skal ikke legge skjul på at dette har hatt en innvirkning på motivasjonen. 

Når man stadig leser i større nyhetsmedier om mange hundre ferdigutdannede som alle skraper på døren og forsøker å søke på hver minste stilling som legges ut.

Når man helt i starten av praksisåret hører av selve politimesteren i Nordland hvor mørke jobbutsiktene faktisk er. 

Om en økonomisk situasjon der politidistriktenes ressurser er så tappet og skjært ned til beinet, at man selv på bekostning av befolkningens og – ikke minst – politibetjentenes egen sikkerhet, ikke har nok til å sette inn flere ressurser i bemanningen.

Når man selv i en slik situasjon, hvor man ofte står på grensen på minimumsbemanning, likevel velger å beordre personell fra de allerede tynnsmurte ressursene i distriktene og kaller inn disse til å bistå i hovedstaden fremfor å opprette nye stillinger, gjør dette noe med håpet og motivasjonen for egen politikarriere.

Behovet for flere politifolk er allerede stort. Det er da så ufattelig frustrerende at i et så rikt land som Norge, at man velger å ikke gi de økonomiske midlene for å ivareta sikkerheten og beredskapen som trengs. 

På skolen lærte vi at politiets hovedstrategi er å forebygge – å forhindre kriminalitet før den oppstår, fremfor å reparere i ettertid. 

Jeg synes derfor det både er svært frustrerende og rart at man velger å heller spare på midlene nå, hvor man ser en oppblomstring i kriminalitetsbildet som på sikt vil komme til å kreve store ressurser å rette opp i ettertid.

Jeg vet jo at det er politi jeg ønsker å bli, men å holde motivasjonen oppe til å utdanne seg til arbeidsledighet kan til tider være krevende. Man begynner i desperasjon å se etter andre veier å gå, og blir også av mange rundt seg oppfordret til å vurdere dette.

Fremtiden er usikker, men likevel vet jeg fortsatt, og får stadig dette bekreftet gjennom praksisarbeidet – jeg vil bli politi!