«Når ungdom ikke tør å varsle, mister samfunnet øynene og ørene sine»

Som foredragsholder møter jeg hvert år elever, lærere, foreldre og ansatte i skoler og kjøpesentre. Ett tema går igjen:

Mange ungdommer vet hva som skjer. Men de tør ikke si fra.

Gjennom skoleopplegget «Tyveri på timeplanen» møter jeg hvert år elever fra ungdomsskolen. Der snakker vi om konsekvensene av butikktyveri, ungdomskriminalitet, politiattest, valg og ansvar.

Det som ofte gjør sterkest inntrykk på meg, er hvor mye ungdom faktisk vet om det som skjer rundt dem – og hvor mange som forteller at de vegrer seg for å si fra når noe er galt.

Vi snakker mye om ungdomskriminalitet. Om gjenger, narkotika, vold og forebygging. Men vi snakker altfor lite om hvorfor ungdom holder munn.

 Svaret er mer alvorlig enn mange ønsker å innrømme.

Når ingen tør å si fra, vinner de kriminelle

I forskningen omtales dette som snitche-kultur. Å varsle lærere, foreldre eller politi kan føre til utfrysing, trusler eller sosial død.

Men i enkelte miljøer handler det om mer enn å miste venner.

Det handler om frykt for vold. Frykt for represalier.

Frykt for å møte dem du har varslet om på skolen, på fritidsklubben, på T-banen eller i nærmiljøet dagen etter.

Da blir tausheten en overlevelsesstrategi.

Kriminelle miljøer vet dette. Derfor er ikke snitche-kulturen bare et ungdomsproblem. Den er et maktmiddel.

Ungdom ser hva som skjer med dem som varsler

Dette er kanskje den vanskeligste delen av debatten.

Politiet gjør en viktig jobb. Men mange ungdommer opplever at samfunnet ikke alltid klarer å beskytte dem som står fram.

Når anmeldelser henlegges. Når vitner møter gjerningspersonene igjen i nærmiljøet. Når trusler ikke får konsekvenser.

Da sprer frykten seg.

Ungdom lærer ikke taushet gjennom forskning eller sosiale medier. De lærer det ved å se hva som skjer med dem som varsler.

Hvis ungdom opplever at prisen for å si fra er høyere enn gevinsten, vil færre si fra.

Det er menneskelig. Men konsekvensene er alvorlige.

Forebygging forutsetter informasjon

Politikere snakker ofte om forebygging. Det er bra. Men forebygging er umulig dersom ingen forteller hva som skjer.

Skolen kan ikke gripe inn mot rekruttering den ikke kjenner til. Foreldre kan ikke beskytte barn mot trusler de ikke vet om. Politiet kan ikke stoppe kriminalitet de aldri får informasjon om.

Svenske myndigheter peker nå på at skolene må bli bedre til å forstå hvor, når og hvordan kriminalitet skjer. Men slik kunnskap oppstår ikke av seg selv.

Noen må tørre å fortelle. Før vi kan løse et problem, må vi forstå problemet.

Dette handler om mer enn ungdomskriminalitet

Dette handler også om rettsstaten.

Uten vitner, fornærmede og ungdom som tør å fortelle hva de vet, blir det vanskeligere å oppklare saker, vanskeligere å beskytte ofre og vanskeligere å stanse rekrutteringen til kriminelle miljøer.

Derfor bør alle skoler stille seg et enkelt spørsmål: Vet vi hvorfor elevene våre ikke sier fra?

Hvis svaret er nei, bør det være et av de viktigste spørsmålene skoleledelse, lærere, kommuner og politi samarbeider om å finne svaret på.

Ungdom som varsler er ikke snitchere. De er mennesker som gjør det samfunnet ber dem om.

Vi kan ikke fortsette å be ungdom si fra dersom vi ikke samtidig kan gi dem trygghet når de gjør det.

For den dagen ungdom slutter å tro at samfunnet kan beskytte dem, begynner de kriminelle å overta makten.

Og da mister samfunnet øynene og ørene sine.

Når ungdom ikke lenger stoler på at politiet eller andre trygge voksne kan beskytte dem, velger mange tausheten. Det er et alvorlig faresignal. For uten informasjon fra dem som står nærmest problemene, blir det vanskeligere å forebygge kriminalitet, beskytte utsatte ungdommer og gripe inn før skaden skjer.