«Asylpaktens store paradoks: Digital kontroll lammer det politifaglige skjønnet»

Den 12. juni i år markerte en historisk omveltning for norsk utlendingsforvaltning. Med umiddelbar virkning innførte justisminister Astri Aas-Hansen (Ap) sentrale deler av EUs asyl- og migrasjonspakt. Gjennom endringer i utlendingsloven (Prop. 37 LS) skal Politiets utlendingsenhet (PU) og distriktene rulle ut et strengt tidskritisk regime: utvidet Eurodac-registrering, obligatorisk ansiktsgjenkjenning av en langt bredere personkrets, og en ny screeningforordning.

Like etter kunngjorde UDI at de gamle venteteltene på Nasjonalt ankomstsenter på Råde er erstattet med en splitter ny, permanent screening- og ankomstsone med 106 sengeplasser. Den politiske retorikken er ikke til å ta feil av: Vi rigger opp for å ta kontroll, avdekke sikkerhetstrusler og fange opp sårbare immigranter.

Men i iveren etter digital og systemfokusert kontroll overser regjeringen den aller viktigste brikken i ligningen. De rigger opp den fysiske og digitale infrastrukturen på Råde, samtidig som de raserer den menneskelige infrastrukturen i en etat som allerede kneler under stramme budsjettall.

Mennesket som kritisk infrastruktur

Når vi snakker om sikkerhet har vi en tendens til å stirre oss blinde på murer, gjerder og IT-systemer. Men i en banebrytende studie publisert av IEEE (First International Workshop on Critical Infrastructure Protection), ble det etablert et helt sentralt premiss som regjeringen sårt trenger å bli minnet om: Mennesket er i seg selv en kritisk infrastruktur.

Tradisjonell teknisk infrastruktur er verdiløs uten menneskelig intelligens, relasjonell kommunikasjon og evnen til komplekse vurderinger. I et sammensatt sikkerhetssystem oppstår hullene – i tråd med James Reasons klassiske «sveitserost-modell» – når samspillet mellom menneske og maskin svikter.

Utvidet bruk av biometri og ansiktsbilder skal angivelig hjelpe politiet med å «avdekke mulige ofre for menneskesmugling og bortføring». Men Justisdepartementet snubler i sin egen logikk: Et kamera eller en Eurodac-database kan identifisere hvem du er, men de kan aldri avdekke hva du bærer på.

Å fange opp et traumatisert barn under kontroll av kriminelle bakmenn, eller et ungt menneske i en sårbar fase, krever det trente politiblikket. Det krever den uforstyrrede, tillitsskapende samtalen som førstelinjen i alle år har vært eksperter på. Om Politiets utlendingsenhet på Råde reduseres til mekaniske saksbehandlere som jobber mot en europeisk stoppeklokke, har vi kjøpt oss en falsk trygghet.

Det europeiske paradigmeskiftet

Her står den norske tilnærmingen i sterk kontrast til sikkerhetsutviklingen hos våre nærmeste allierte. I mars i år trådte Tysklands nye KRITIS-Dachgesetz (KRITIS Umbrella Act) i kraft – et omfattende lovverk som implementerer EUs direktiv for kritiske enheters resiliens (CER). Lovendringen markerer et europeisk paradigmeskifte: Sikkerhet handler ikke lenger bare om lukkede cyber-systemer eller fysiske barrierer, men om den organisatoriske og menneskelige motstandskraften (resiliens) i hele samfunnsmaskineriet. Tyskland erkjenner gjennom sitt nye lovverk at ryggraden i samfunnssikkerheten er systemenes evne til å håndtere uforutsette kriser gjennom robust og fleksibel menneskelig organisering.

Norge går nå i stikk motsatt retning. Mens europeisk sikkerhetstenkning krever at vi bygger opp helhetlig motstandskraft, velger den norske regjeringen en fragmentert og rent teknisk løsning. Vi oppgraderer maskinvaren og programvaren på Råde, men overser at den operative kapasiteten samtidig tømmes for ressurser.

Strutseparadokset i asylpolitikken

Denne politiske blindsonen illustreres presist av adferdsøkonomene Robert Meyer og Howard Kunreuther i deres kjente risikoanalyse, «The Ostrich Paradox» (Strutseparadokset). De dokumenterer hvordan beslutningstakere systematisk underforbereder seg på komplekse sikkerhetsrisikoer på grunn av medfødte, kognitive skjevheter. Særlig to av disse skjevhetene preger norsk asylpolitikk akkurat nå: nærsynthet (myopia) og forenkling (simplification).

Regjeringen faller for fristelsen til å forenkle en dypt sammensatt, menneskelig sikkerhetsutfordring ned til en ren teknisk sjekkliste over biometriske data. De sparer penger på kortsiktig bemanning for å tilfredsstille EUs tidsfrister her og nå, men skyver regningen for den langsiktige risikoen foran seg.

System-traumer og kognitiv radikalisering

Under mine studier ved University of St. Andrews, var et av de mest sentrale dogmene at radikalisering sjelden skjer i et vakuum. Terrorforskere som John Horgan og Tore Bjørgo skiller skarpt mellom adferdsmessig og kognitiv radikalisering. Biometriske systemer og raske screeninger fanger kun opp førstnevnte – altså om en person allerede finnes i en voldsdatabase. De klarer ikke å fange opp de kognitive prosessene og de underliggende sårbarhetene.

Gjennom mitt eget arbeid med asylsøkere og sårbare immigranter, har jeg på nært hold sett hvordan langvarig usikkerhet og institusjonalisert passivitet fungerer som en tikkende bombe. Her ligger asylpaktens største paradoks: Kriseforordningen åpner for å sette fristregler til side under store ankomster, noe som i praksis betyr at mennesker vil bli sittende fastlåst i lukkede systemer enda lenger.

Fra et sikkerhetsperspektiv er dette ren gambling. Når vi berøver mennesker agens og verdighet, skaper vi akkurat de strukturelle push-faktorene som destruktive krefter utnytter. En sårbar migrant som opplever at systemet tvinger dem inn i total passivitet, blir et lett bytte for kriminelle nettverk eller radikale ideologier. Samfunnssikkerhet handler om å forstå at måten vi behandler sårbare mennesker på i mottaksfasen, direkte påvirker trusselbildet i gatene våre måneder og år frem i tid.

Distriktenes glemte mørketall

Problemet stopper ikke på Råde. UDI påpeker at politidistriktene rundt om i landet skal ha ansvaret for å screene personer som påtreffes uten lovlig opphold. Distriktene melder allerede om en akutt krise i grunnberedskapen på grunn av trange budsjetter.

I tråd med Michael Lipskys teori om markbyråkratiet (street-level bureaucracy), er det førstelinjens handlingsrom og profesjonelle skjønn som i realiteten utformer politikken og utgjør statens ansikt utad. Når lokalpolitiet nå pålegges strenge, pakt-bestemte screeningoppgaver med absolutte tidsfrister, vet vi nøyaktig hva som må vike: det langsiktige, forebyggende arbeidet ute i lokalmiljøene. Når handlingsrommet kveles av pakt-byråkrati og mekaniske, byråkratiske krav, mister vi evnen til å være til stede der sårbarheten faktisk oppstår.

En utfordring til justisministeren

Det europeiske migrasjonssamarbeidet er nødvendig, men det må balanseres. Den nevnte IEEE-studien konkluderer med at den menneskelige infrastrukturen kun kan sikres gjennom tette partnerskap mellom myndigheter, akademia og det sivile samfunnet. Organisasjoner som NOAS har lenge etterlyst et uavhengig tilsyn under screeningprosessene for å ivareta rettssikkerheten. Dette bør ikke ses på som en mistillit til politiet, men som en nødvendig ventil for å sikre systemets samlede motstandskraft.

Justisminister Astri Aas-Hansen har levert på de europeiske ambisjonene. Men de nye fasilitetene på Råde blir en ren tom fasade hvis vi raserer den menneskelige kapasiteten som skal drifte dem. Hvis ikke regjeringen tilfører PU og politidistriktene reelle, varige operative ressurser som sikrer at politifaglige skjønn vinner over stoppeklokka, har vi bare flyttet migrasjonskrisen fra telt på utsiden til et digitalt samlebånd på innsiden. Og på veien har vi mistet det forebyggende politiblikket som faktisk holder Norge trygt.