Kronikk
«Politiet trenger kunnskap, ikke myter om rusforebygging»
Riksadvokatens føringer har ikke fratatt politiet muligheten til å forebygge rusmiddelbruk blant unge. Usikkerhet blant politifolk bør møtes med bedre opplæring og en uavhengig gjennomgang av politiets praksis.
Publisert
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Politiet fremstilles som en fortvilt monolitt som står helt maktesløse overfor en kriminalitetsbølge som truer med å ødelegge utallige ungdommers liv.
Denne gangen baseres stråmannsargumentasjonen til NNF på uttalelser gitt i sju intervjuer i en masteroppgave skrevet av avsnittslederen Lise Mari Kasin-Paulsen ved Oslo politidistrikt.
Mer implisitt fremstiller Høyekvam politiet som den eneste aktøren som står igjen med både ansvar og ønske om å forebygge rusmiddelbruk.
Gjentakende misforståelser
De mange instansene som arbeider med enten forebygging av og/eller kompetanseheving rundt rusrelaterte skader og dødsfall (blant annet kompetansesentre for rusfeltet, helse- og omsorgstjenester, lavterskeltjenester, bruker- og pårørendeorganisasjoner, forskningsinstitusjoner og statlige aktører som Helsedirektoratet og FHI), viser imidlertid hvor stor innsats som gjøres på feltet - noe som Høyekvam avfeier med sin fagfiendtlige tone ovenfor «dem som arrangerer konferanser, skriver kronikker eller utformer instrukser».
Siden brevet fra Riksadvokaten kom i 2021, har flere, inkludert riksadvokat Jørn Maurud selv, forsøkt å oppklare gjentakende misforståelser fra politiets side.
Likevel fortsetter NNF med villedning om hva som egentlig står i føringene, samt pålegge disse skylden for en rekke alvorlige samfunnsproblemer.
Økte kompetansen
Denne noe historieløse behandlingen av rusavhengighet som et problem politiet enkelt kunne løst med makt, legger jeg imidlertid til side for å gjenta det som står i klartekst:
«Riksadvokatens føringer på straffesaksfeltet legger ingen begrensninger for politiets adgang eller mulighet til rette forebyggende innsats mot ungdommers bruk av ulovlige rusmidler.»
Politiet fikk med dette verken flere eller færre lovlige virkemidler mot narkotikakriminalitet, enn før.
Kort sagt: Politiet fikk med dette verken flere eller færre lovlige virkemidler mot narkotikakriminalitet, enn før.
Riksadvokatens påfølgende undersøkelse fra 2022 rettet deretter blikket mot mulige avvik fra disse føringene, eksempelvis uforholdsmessig bruk av tvang uten skjellig grunn til mistanke.
Undersøkelsen konkluderte imidlertid med at det så ut som om politiets kompetanse om tvangsbruk var økt, samt at «politidistriktenes bruk av tvangsmidler i all hovedsak er i tråd med føringene gitt i riksadvokatens brev».
I tråd med føringene
Med andre ord fremstår det som om politiet for det meste har handlet i tråd med føringene. Samtidig ble det også den gang påpekt et behov for ytterligere opplæringstiltak i noen politidistrikter.
Hvordan slike tiltak etterleves i distriktene i dag, er heller det man bør se nærmere på.
Hvordan slike tiltak etterleves i distriktene i dag, er heller det man bør se nærmere på i lys av Kasin-Paulsen sine funn.
Behovet for å sikre politistudentene et ordentlig kunnskapsbasert undervisningstilbud om rus har siden blitt belyst, etter at en ekstern kommisjon i 2024 konkluderte at Politihøgskolens egen undervisning om temaet var svært mangefult og problematisk tilknyttet ideologisk innflytelse fra NNF.
Hvorvidt dette er blitt ryddet opp i, er enda uklart.
Funnene bør drøftes
Oppgavens funn er selvfølgelig interessante og bør drøftes av politiet, selv om dette var et begrenset utvalg informanter, som dessuten ble intervjuet av en student med en ikke ubetydelig arbeidsbakgrunn.
Informantenes fortellinger om hva de opplever i politiets tjeneste, skal man uansett ta på alvor.
Det betyr ikke at slike fortellinger kan misbrukes for å enten legitimere ulovlig maktanvendelse eller føre feilantakelser.
Om politiets operative mannskaper stadig er usikre på egen praksis og uttrykker redsel for å bli straffeforfulgt, er det grunn til bekymring.
Om politiets operative mannskaper stadig er usikre på egen praksis og uttrykker redsel for å bli straffeforfulgt, er det grunn til bekymring.
Det er langt på tide med en mer grundig og uavhengig utredning av, og kunnskapsheving om, politiets mandat, ansvar og praksis overfor personer og grupper som bruker, kjøper og selger rusmidler.
Et slikt fokus kan dessuten hindre at flere av politiets operative mannskaper bruker krefter på å bekymre seg for hva de kan og ikke kan gjøre.
