Flere aktører har skrevet innlegg og blitt intervjuet i kjølvannet av tingrettens dom om politiinnsatsen på Kongsberg. Advokat Pål S. Jensen, innsatsleder Arne Guddal, Dagbladet-redaktør Frode Hansen og politibetjent Simen Thorvaldsen.

Fra utsiden er det en selsom meningsutveksling å følge. Hele sakskomplekset bygger på en kollisjon mellom to verdisett: Den anførte politifaglige vurderingen, og allmennhetens etiske og moralske oppfatning.

Når et knapt flertall under «noe tvil» kom til frifinnelse, er det riktig at saken får en ny vurdering i lagmannsretten. Det er overraskende som jurist å se advokater og politi nærmest konkludere med at en ikke rettskraftig dom dermed er en renvasking av hele politiet og en godkjenning av maktbruk i vid forstand. «Et bra utfall for politiet», skriver politiførstebetjent Vegard Kristiansen.

Men det er svakheter i tingrettens dom som gjør det riktig av Riksadvokaten å anke, og riktig med en ny behandling i lagmannsretten.

I intervjuet sier Guddal at fornærmede i Kongsberg-saken viste en «aggressiv atferd» da han rev seg løs fra et enkelt grep om armen på politibetjenten som grep inn. Samtidig forklarte den samme betjenten i retten at målet hans var å få personalia fra fornærmede.

Sett fra utsiden er det vanskelig å forstå at dette var den enkleste måten å få til det på.

I vurderingen i tingrettens dom legger flertallet vekt på at politibetjenten som slo, ikke visste om fornærmede var ruset eller bevæpnet da han var på bakken og fornærmede gjorde motstand. Men han forklarte samtidig at han tidligere på kvelden så på fornærmede som et «kokainhode» (han var ikke påvirket av kokain). Og han prioriterte jo nedlegging på bakken fremfor å ta personalia.

Advokat Pål Jensen viser til at den tiltalte ville oppnå et taktisk overraskelsesmoment, men selv om retten også antyder dette, er det ingen refleksjon rundt at motstanden faktisk kan være et ekte svar på å være overrasket over å bli lagt i bakken. Eller at politibetjenten er den i situasjonen med opplæring og særlig tillit fra samfunnet.

De harde utfallene etter dommen viser ikke på en vilje til å undersøke eller lære hvorfor allmennheten har reagert på bildene fra overvåkningsvideoen eller hvorfor avstanden tydeligvis er så stor som den er.

I stedet blir det medienes feil at saken har fått så store proporsjoner. Som at folket egentlig mener at knyttneveslag mot hoderegionen, som har et stort skadepotensial og ville vært hardt pådømt hvis det var en privatperson uten politibeføyelser, er uproblematisk. At saken er en «falsk nyhet», som Thorvaldsen hevder. At befolkningen er lurt til å tro at det ikke har skjedd.

Men overvåkingsvideoen er ikke skapt av mediene. Den er spredd gjennom media, men kanskje aller mest av de som har sett den og reagerer på det de får se.

Folk som også reagerer på at tiltaltes kollega åpnet et vitnes telefon og slettet bevis, uten å kunne komme med en rasjonell forklaring på hvorfor. Folk som ser et politi som oppfører seg på en måte som de ikke synes at politi bør oppføre seg i et land som Norge.

Og det er her verdisettene kolliderer. For hvis politiet fortsetter som før, styrket av tingrettsdommen, risikerer vi et samfunn der avstanden til folket øker, og der tilliten til politibetjenter i patrulje går ned.

Der folk er redd for at de kan bli utsatt for vold og hardhendt inngripen bare på grunn av det Kjetil Stormark i en kommentar kaller «politiblikket». Og at det ikke får noen konsekvenser hvis det skulle skje.

Som kjent henlegger også Spesialenheten 99 prosent av anmeldelsene de mottar.

Det er mulig jeg er en av de som med Thorvaldsens ord «ikke klarer å mentalt bryte med narrativet». Men jeg tror heller at han og andre bør reflektere over hvilken historie de forteller, og hvordan de ser for seg å arbeide ute blant den samme befolkningen som de skal få tillit fra, og som de skal beskytte.

Det er som kjent ikke politiet selv som definerer hva som er tillatt maktbruk eller ikke.