«Politihøgskolen er ingen rehabiliteringsinstitusjon»

Politiyrket krever mer enn kompetanse. Det krever tillit – både fra samfunnet og mellom kolleger. Tillit til at den som bærer uniformen står støtt når presset øker, og til at dømmekraften er intakt når situasjonen krever raske beslutninger.

Når opptakskriteriene nå åpner for søkere med tidligere rusrelaterte forelegg, rokkes det ved et grunnleggende prinsipp: at politifolk skal ha plettfri vandel og høy personlig integritet. 

Dette er ikke formaliteter, men selve fundamentet for politiets legitimitet.

Politidirektoratet har flere ganger understreket at tillit er politiets viktigste kapital. Den bygges gjennom konsekvent praksis og forutsigbarhet – ikke gjennom unntak fra egne prinsipper.

Et blindfelt i dagens narkotikapolitikk

Et moment som overses i debatten, er hvordan dagens narkotikapolitikk gjør det vanskelig å oppdage og følge opp rusbrukere. 

Når straffeforfølgelse i stor grad er erstattet med en helsetilnærming, har politiet liten mulighet til å identifisere og følge opp brukere systematisk. Mange saker henlegges, og terskelen for reaksjon er høy.

Resultatet er at den som fikk et forelegg for tre år siden, men fortsatt bruker narkotika, trolig ikke fanges opp – verken av politiet, helsevesenet eller opptaksprosessen. 

Systemet som tidligere avdekket risiko, er i praksis svekket. Utfordringen er ikke tilgivelse, men kontroll. 

Når systemet ikke lenger klarer å skille mellom dem som har lagt rusbruk bak seg og dem som ikke har det, flyttes risikoen fra kontrollleddet til Politihøgskolen – der konsekvensene kan bli langt mer alvorlige.

Et svekket opptakssystem

Samtidig som vandelskravet mykes opp, er intervjuprosessen ved opptak til Politihøgskolen blitt vesentlig redusert. 

Tidligere ble kandidatene vurdert gjennom grundige, verdibaserte intervjuer med fokus på modenhet, refleksjon og egnethet. I dag er prosessen kortere og mindre strukturert.

Det betyr færre muligheter til å oppdage holdningsavvik, umodenhet eller tegn til uavklarte rusproblemer. 

Når begge seleksjons-mekanismene svekkes samtidig, skapes en dobbel fallgruve: Vi risikerer ikke bare å overse hvem som er uegnet – vi mister også presisjonen i å identifisere hvem som faktisk bør bære uniformen.

Feilrekruttering i politiet handler ikke om feil person i feil jobb. Det handler om feil person med myndighet og makt.

Rehabilitering hører ikke hjemme her

Noen mener dette handler om raushet – å gi unge mennesker som har gjort feil en ny mulighet. Rehabilitering er et viktig samfunnsoppdrag, men politiet er ikke arenaen for det.

Politihøgskolen er ingen rehabiliteringsinstitusjon, men en profesjonsskole som utdanner myndighetspersoner. 

Å blande sammen gjenreisning av tillit og forvaltning av tillit er å forveksle to helt ulike samfunnsoppdrag.

Det å i det hele tatt ha befatning med narkotika vitner om en alvorlig svikt i dømmekraft – langt mer alvorlig enn et ungdommelig feiltrinn på byen. 

Likevel er det denne bagatelliseringen av rusbruk som nå ser ut til å prege den politiske tidsånden.

Konsekvensene

Konsekvensene av denne endringen er reelle – og alvorlige. Selv én hendelse der en politistudent eller tjenesteperson møter påvirket på jobb, kan undergrave tilliten til hele etaten.

Samtidig blir politiyrket mindre attraktivt for dem som faktisk er egnet. De med høy etisk bevissthet og tydelig verdiforankring vil spørre seg om det er verdt å gå inn i et yrke der standarden stadig senkes. 

Resultatet kan bli et stille kompetansetap – der de beste kandidatene velger seg bort.

Og til syvende og sist står publikums tillit på spill. Politiets styrke ligger i symbolkraften – vissheten om at den som møter deg, representerer orden, trygghet og ansvar. 

Når befolkningen begynner å tvile på dette, er vi på tynn is. Tillit som bygges over tiår, kan mistes på et øyeblikk.

Signaleffekten

Politiet er mer enn en arbeidsgiver. Det er et symbol på rettsstatens forpliktelse til likebehandling, trygghet og kontroll. 

Når man myker opp opptakskravene nettopp på et område som handler om rus og lovbrudd, sender man et signal om at normbrudd kan forenes med myndighetsrollen.

For befolkningen kan dette oppleves som dobbeltmoral. For de mange som hver dag strever for å holde standarden høy, føles det som en nedbygging av profesjonen.

Et bedre alternativ

Dersom målet er å gi mennesker som har gjort feil et nytt fotfeste, bør det skje gjennom andre rekrutterings- og samfunnsprogrammer – ikke gjennom politiyrket. Samfunnet trenger mange typer samfunnsnyttige roller, men politiet må forbli symbolet på høy standard, konsekvent etikk og forutsigbarhet.

Politihøgskolen har heller ikke hatt problemer med å tiltrekke seg søkere. Søknadstallene har i en årrekke vært stabile og høye. Derfor fremstår det uforståelig at man nå velger å fire på kvalitet for å øke kvantiteten. 

I et yrke der kvalitet er selve sikkerhetsnettet, bør terskelen aldri senkes for lettvinthetens skyld.

Jeg er stolt av politiyrket – av menneskene jeg jobber med og verdiene vi forvalter hver dag. Nettopp derfor er det så viktig å si ifra når beslutninger truer med å undergrave det som gjør oss sterke.

Tillit, integritet og profesjonell stolthet er ikke utskiftbare størrelser. De er grunnmuren i alt vi står for. Jeg ønsker ikke at denne stoltheten skal rives ned av velmente, men lite gjennomtenkte beslutninger.

Når vi senker kravene, senker vi terskelen for tillit

Politiets oppdrag hviler på legitimitet. Den bygges ikke med gode intensjoner, men gjennom konsekvent praksis, tydelige grenser og ufravikelige prinsipper. 

Å åpne Politihøgskolen for søkere med narkotikaforelegg – samtidig som intervjuprosessen svekkes – er å gamble med denne legitimiteten.

Tillit er ikke noe man får fordi man ønsker det. Tillit er noe man fortjener – og man fortjener den bare ved å stå for noe som ikke lar seg forhandle bort. 

Dette handler ikke bare om hvem som får bære uniformen, men om hvem vi som samfunn stoler på med makten til å gripe inn i andres liv.