I en situasjon der en kunne forvente seg noe ydmykhet og selvkritikk fra Dagbladet, påberoper Hansen seg et slags samfunnsansvar med begrunnelsen at offentligheten hadde «rett til å se videoen» og «det er meget alvorlig at en polititjenestemann blir tiltalt for å ha utøvd vold mot en annen person, og saken skapte debatt».

I mitt hode virker det som Hansen forsøker å bortforklare Dagbladets forsøk på å skape en «politiskandale» hvor de selv har eksklusive rettigheter og anledning til å generere klikk og annonseinntekter med en form for påtatt rolle som moralsk samfunnsvokter som grunnlag.

LES DAGBLADETS NYE TILSVAR HER

Kanskje samfunnet hadde rett til å se videoen, men det finnes mange videoer av langt mer alvorlig voldskriminalitet enn i Kongsberg-saken som aldri publiseres i Dagbladet eller norske redaktørstyrte medier.

Som oftest henvises det da til at man ønsker å «verne» involverte parter.

Dagbladet må ha vært fullt klar over at både navn og bilde av den tiltalte betjenten var spredt av de «fornærmede» (som også var Dagbladets kilder) i sosiale medier da de publiserte sakene.

Å hevde at politibetjenten er anonymisert i en slik situasjon er en sleip påstand som Dagbladet ikke bør komme unna med.

Jeg minner om at Aron Jansen fra Nabovarsel ble dømt til en lengre fengselsstraff for å ha spredt navn på personer domfelt for alvorlige overgrep mot barn.

Dette var personer med rettskraftige dommer, og selv om Jansen påberopte seg et motiv om å skape samfunnsdebatt rundt et overgrepsregister, ble handlingene ansett som trakasserende adferd og han ble idømt både fengsel og erstatningskrav.

Uthengt i en av Norges største aviser

For min egen del ville jeg synes det var langt mer «samfunnsnyttig» å få vite om naboen eller SFO-assistenten er dømt for overgrep mot barn enn å se en video av en politibetjent som kanskje går «litt for langt» i en opphetet pågripelsessituasjon.

De pedofile hadde fått sin straff og fortjente ikke dobbeltstraffen ved å henges ut offentlig, var mye av begrunnelsen for dommen mot Jansen.

Men en polititjenestemann mistenkt - og ikke domfelt - for vold, fortjente altså uthengning i en av Norges største aviser og en eksponering langt større en Jansen noen gang klarte å oppnå med sine begrensede ressurser.

Det stemmer at Dagbladet publiserte hele videoen, men i de innledende dagene hvor «hysteriet» toppet seg var det kun en klippet versjon som lå ute.

I samtlige versjoner lå det så mye sladding på klippene at det for vanlige lesere nesten var umulig å danne seg et sammenhengende helhetsbilde av situasjonen.

«Fornærmedes» handlinger lå under sladden, og det var i hovedsak betjentens grovmotoriske bevegelser som tydelig kom frem.

Hoveddelen av sakene Dagbladet publiserte var basert på narrativet til den ene «fornærmede» parten i saken, og det ble publisert lite fra nyanserende kilder.

Følelser eller fakta?

• «slo med full kraft»
• «det var et sjokk»
• «kjæresten: jeg ble veldig redd»
• «gud hjelpe meg»
• «de var livredde begge to»

Slike overskrifter rettet mot publikums empati er ment å utløse en følelsesmessig reaksjon i form av sympati med med «offeret »i Dagbladets fortelling.

Politiet fremstilles som anonyme, kalde og sjelløse figurer i uniform på jakt etter uskyldige å banke opp, mens de etterpå prøver å slette bevis for å komme unna med sine ugjerninger.

Selv om narrativet hører hjemme i en amerikansk B-film er det salgbart så lenge det appellerer til de rette følelsene hos publikum. Historien om en brutal overmakt som bruker vold mot et svakt offer går hjem hos de fleste i emokratiet.

Dagbladet publiserte deler av betjentens og vekterens forklaring, men disse sakene virket langt mindre klikkvennlige og forsvant raskt fra forsidene.

Dagbladet har hatt tilgang til sakens dokumenter og bør derfor innrømme for sine lesere at de ikke solgte sannhetssøkende journalistikk, men i stedet sitt eget forvrengte narrativ i jakten på en «politiskandale».

På samme måte som Riksadvokaten og Spesialenheten, kan heller ikke Dagbladet påberope seg at deres feiltolkning av situasjonen skyldes mangel på informasjon.

Dagbladet visste alt, men valgte å vri på fakta for å få det til å passe inn i sin historie.

At Hansen mener vi bør «se til Sverige» hvor mediene raskt får tilgang på alle saksdokumenter i straffesaker, og bruker dette som en unnskyldning for at dekningen av Kongsberg-saken har vært ensidig, kan ikke oppfattes som annet en ren bortforklaring.

Faktum er at Dagbladet har solgt sitt eget narrativ i jakten på en «skandale» og ikke etterstrebet å gi leserne objektiv sannhet basert på rasjonell tenkning og observerbare fakta.

Dagbladets vinklede fremstilling av saken og måten de har appelert til følelser og ikke fakta tilsier at dekningen ikke kan karakteriseres som noen annet enn falske nyheter.

Da sannheten kom på bordet i Tingretten, kollapset «skandale-narrativet» og publikum fikk merke hvor sterkt slike falske nyheter fungerer og hvor følelsesmessig knyttet en kan bli til det fremlagte narrativet.

Enkelte klarer fortsatt ikke å mentalt bryte med narrativet og fortsetter å gjenta den samme feilinformasjonen som for lengst er avkreftet.

Ikke første gang

Dagbladet har en stygg historikk med å selge slike «skandalenarrativ» på bekostning av enkeltpersoner.

De fleste av oss husker ambulansesjåføren Erik Schenken som ble hengt ut i den såkalte Sofienberg-saken.

Schenken endte med å saksøke Dagbladet helt til høyeste nivå i rettsystemet, og ble tilkjent en million kroner i erstatning for omtalen han hadde fått av Dagbladets jounalister.

Dagbladet erkjente aldri å ha gjort noe feil og tok ingen læring fra saken.

Falske nyheter er ikke noe som bare produseres av trollfabrikker i Russland eller spres fra Twitter-kontoen til amerikanske presidenter.

Og når de produseres spres av våre egne redaktørstyrte medier, med alvorlige konsekvenser for enkeltindivider, bør dette få konsekvenser.

Jeg håper politibetjenten på Kongsberg følger Erik Schenkens eksempel og trekker Dagbladet for retten i en erstatningssak. ­Politiets Fellesforbund bør bistå med de ressursene som trengs.

Dette vil etter mitt syn være en langt mer samfunnsnyttig bruk av rettssystemets ressurser enn å anke Kongsberg-saken til Lagmannsretten.

---

Denne kronikken ble skrevet før Riksadvokaten anket dommen.