En mannlig politibetjent i Sør-Øst politidistrikt ble frikjent for vold under et oppdrag i Kongsberg 30. oktober 2022. Dommen er anket.
Foto: Dagbladet/overvåkingsopptak
KRONIKK
Falske nyheter har ekte konsekvenser
Det er med forundring jeg leser innlegget fra Frode Hansen hvor han imøtegår innsatsleder Arne Guddals kritikk mot Dagbladets dekning av «Kongsberg-saken».
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
I en
situasjon der en kunne forvente seg noe ydmykhet og selvkritikk fra Dagbladet,
påberoper Hansen seg et slags samfunnsansvar med begrunnelsen at offentligheten
hadde «rett til å se videoen» og «det er meget alvorlig at en
polititjenestemann blir tiltalt for å ha utøvd vold mot en annen person, og
saken skapte debatt».
I
mitt hode virker det som Hansen
forsøker å bortforklare Dagbladets forsøk på å skape en «politiskandale» hvor de selv har eksklusive rettigheter og anledning til å generere klikk og annonseinntekter med en form for påtatt rolle
som moralsk samfunnsvokter som grunnlag.
LES DAGBLADETS NYE TILSVAR HER
Kanskje
samfunnet hadde rett til å se videoen, men det finnes mange videoer av langt
mer alvorlig voldskriminalitet enn i Kongsberg-saken som aldri
publiseres i Dagbladet eller norske redaktørstyrte medier.
Som
oftest henvises det da til at man ønsker å «verne» involverte parter.
Dagbladet må ha vært fullt klar over at både navn og bilde av den tiltalte betjenten var spredt av de «fornærmede» (som også var Dagbladets kilder) i sosiale medier da de publiserte sakene.
Dagbladet
må ha vært fullt klar over at både navn og bilde av den tiltalte betjenten var
spredt av de «fornærmede» (som også var Dagbladets kilder) i sosiale
medier da de publiserte sakene.
Å
hevde at politibetjenten er anonymisert i en slik situasjon er en sleip påstand
som Dagbladet ikke bør komme unna med.
Jeg
minner om at Aron Jansen fra Nabovarsel ble dømt til en lengre fengselsstraff
for å ha spredt navn på personer domfelt for alvorlige overgrep mot barn.
Dette
var personer med rettskraftige dommer, og selv om Jansen påberopte seg et motiv
om å skape samfunnsdebatt rundt et overgrepsregister, ble handlingene ansett som
trakasserende adferd og han ble idømt både fengsel og erstatningskrav.
Uthengt i en av Norges største aviser
For
min egen del ville jeg synes det var langt mer «samfunnsnyttig» å få
vite om naboen eller SFO-assistenten er dømt for overgrep mot barn enn å se en
video av en politibetjent som kanskje går «litt for langt» i en
opphetet pågripelsessituasjon.
De pedofile hadde fått sin straff og fortjente ikke dobbeltstraffen ved å
henges ut offentlig, var mye av begrunnelsen for dommen mot Jansen.
Men
en polititjenestemann mistenkt - og ikke domfelt - for vold, fortjente altså
uthengning i en av Norges største aviser og en eksponering langt større en
Jansen noen gang klarte å oppnå med sine begrensede ressurser.
Det
stemmer at Dagbladet publiserte hele videoen, men i de innledende dagene hvor «hysteriet» toppet seg var det kun en klippet versjon som lå
ute.
I samtlige versjoner lå det så mye sladding på klippene at det for vanlige lesere nesten var umulig å danne seg et sammenhengende helhetsbilde av situasjonen.
I
samtlige versjoner lå det så mye sladding på klippene at det for
vanlige lesere nesten var umulig å danne seg et sammenhengende helhetsbilde av
situasjonen.
«Fornærmedes» handlinger lå under sladden, og det var i hovedsak betjentens grovmotoriske
bevegelser som tydelig kom frem.
Hoveddelen
av sakene Dagbladet publiserte var basert på narrativet til den ene «fornærmede» parten i saken, og det ble publisert lite fra nyanserende
kilder.
Følelser eller fakta?
- «slo
med full kraft»
- «det
var et sjokk»
- «kjæresten: jeg ble veldig redd»
- «gud
hjelpe meg»
- «de
var livredde begge to»
Slike
overskrifter rettet mot publikums empati er ment å utløse en følelsesmessig
reaksjon i form av sympati med med «offeret »i Dagbladets
fortelling.
Politiet fremstilles som anonyme, kalde og sjelløse figurer i uniform på jakt etter uskyldige å banke opp, mens de etterpå prøver å slette bevis for å komme unna med sine ugjerninger.
Politiet
fremstilles som anonyme, kalde og sjelløse figurer i uniform på jakt etter
uskyldige å banke opp, mens de etterpå prøver å slette bevis for å komme unna
med sine ugjerninger.
Selv
om narrativet hører hjemme i en amerikansk B-film er det salgbart så lenge det
appellerer til de rette følelsene hos publikum. Historien om en brutal overmakt
som bruker vold mot et svakt offer går hjem hos de fleste i emokratiet.
Dagbladet
publiserte deler av betjentens og vekterens forklaring, men disse sakene virket
langt mindre klikkvennlige og forsvant raskt fra forsidene.
Dagbladet
har hatt tilgang til sakens dokumenter og bør derfor innrømme for sine lesere
at de ikke solgte sannhetssøkende journalistikk, men i stedet sitt eget
forvrengte narrativ i jakten på en «politiskandale».
På
samme måte som Riksadvokaten og Spesialenheten, kan heller ikke Dagbladet
påberope seg at deres feiltolkning av situasjonen skyldes mangel på
informasjon.
Dagbladet visste alt, men valgte å vri på fakta for å få dem til å passe inn i sin historie.
Dagbladet
visste alt, men valgte å vri på fakta for å få det til å passe inn i sin
historie.
At
Hansen mener vi bør «se til Sverige» hvor mediene raskt får tilgang
på alle saksdokumenter i straffesaker, og bruker dette som en unnskyldning for at
dekningen av Kongsberg-saken har vært ensidig, kan ikke oppfattes som annet en
ren bortforklaring.
Faktum
er at Dagbladet har solgt sitt eget narrativ i jakten på en «skandale» og ikke etterstrebet å gi leserne objektiv sannhet basert
på rasjonell tenkning og observerbare fakta.
Dagbladets
vinklede fremstilling av saken og måten de har appelert til følelser og ikke
fakta tilsier at dekningen ikke kan karakteriseres som noen annet enn falske
nyheter.
Da
sannheten kom på bordet i Tingretten, kollapset «skandale-narrativet» og publikum fikk merke hvor sterkt slike falske nyheter fungerer og hvor
følelsesmessig knyttet en kan bli til det fremlagte narrativet.
Enkelte
klarer fortsatt ikke å mentalt bryte med narrativet og fortsetter å gjenta den
samme feilinformasjonen som for lengst er avkreftet.
Ikke første gang
Dagbladet
har en stygg historikk med å selge slike «skandalenarrativ» på
bekostning av enkeltpersoner.
De
fleste av oss husker ambulansesjåføren Erik Schenken som ble hengt ut i den
såkalte Sofienberg-saken.
Schenken
endte med å saksøke Dagbladet helt til høyeste nivå i rettsystemet, og ble
tilkjent en million kroner i erstatning for omtalen han hadde fått av
Dagbladets jounalister.
Dagbladet
erkjente aldri å ha gjort noe feil og tok ingen læring fra saken.
Jeg håper politibetjenten på Kongsberg følger Erik Schenkens eksempel og trekker Dagbladet for retten i en erstatningssak. Politiets Fellesforbund bør bistå med de ressursene som trengs.
Falske
nyheter er ikke noe som bare produseres av trollfabrikker i Russland eller
spres fra Twitter-kontoen til amerikanske presidenter.
Og
når de produseres spres av våre egne redaktørstyrte medier, med alvorlige
konsekvenser for enkeltindivider, bør dette få konsekvenser.
Jeg
håper politibetjenten på Kongsberg følger Erik Schenkens eksempel og trekker
Dagbladet for retten i en erstatningssak. Politiets Fellesforbund bør bistå med
de ressursene som trengs.
Dette
vil etter mitt syn være en langt mer samfunnsnyttig bruk av
rettssystemets ressurser enn å anke Kongsberg-saken til
Lagmannsretten.
---
Denne kronikken ble skrevet før Riksadvokaten anket dommen.