«Ungdoms­krimi­nalitet må møtes med samarbeid – ikke siloer»

Ungdomskriminalitet skaper overskrifter og bekymring, men vi må samtidig huske: De aller fleste barn og unge begår aldri alvorlige lovbrudd. 

Det er et lite mindretall som står bak de mest alvorlige hendelsene. Dette gir oss både håp og et betydelig ansvar.

Når vi vet hvem som er mest utsatt, og hvorfor, har vi mulighet til å gripe inn før kriminaliteten får fotfeste. 

Vi har verktøyene, vi har kunnskapen – og vi har et samfunn som ønsker å ta vare på barn og ungdom. Spørsmålet er ikke om vi kan gjøre noe, men hvordan vi klarer å gjøre det sammen.

Forskning peker på flere årsaker, blant annet utenforskap, psykisk uhelse, rus og sviktende skolegang. Mange av ungdommene som begår kriminalitet, har falt ut av skole og arbeid. 

De mangler tilhørighet og ser få muligheter i det ordinære samfunnet. Utenforskap er en kjent risikofaktor for kriminalitet.

Politiet gjør en viktig jobb for å hindre kriminalitet, men de kan ikke løse dette alene. 

Kriminalitet forebygges ikke først og fremst i rettssalen – den forebygges i hverdagen, lenge før det første lovbruddet.

La oss også være ærlige: Vi lykkes ikke godt nok når aktørene jobber hver for seg. Politiet, Nav, skole, spesialisthelsetjenesten, barnevern og kommunale tjenester må samarbeide tettere. 

Vi må dele informasjon, koordinere innsatsen og ha felles mål. Hvis ikke blir dette nok et eksempel på ressursene som ikke fant hverandre – mens ungdommene fortsetter å falle mellom stolene.

Ekspertgruppen som har sett på tiltak overfor barn og unge som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet, gir i sin rapport fra mars 2025 viktige forslag for veien videre. De er tydelige på at det ikke er mer straff som skal til, men bedre og mer samordnet innsats med tverrfaglige team bestående av alle relevante aktører.

Videre foreslår ekspertgruppen at alle ungdommer med gjentatt kriminalitet skal få en koordinator som følger dem tett over tid. Dette er helt i tråd med prinsippene bak Navs ungdomsgaranti, hvor ungdommen skal ha en fast kontaktperson. 

Erfaringen er at personlig oppfølging og samordnet innsats gir best effekt. Skal vi lykkes, må vi bygge bruer mellom systemene, systematisere kunnskapen som finnes og sette ungdommens beste i sentrum.

Politiet har forebygging som hovedstrategi. Samtidig vet vi at andre aktører også har roller og virkemidler som må utnyttes. 

Nav kan og bør spille en viktig rolle sammen med flere i det forebyggende arbeidet.

Nav har et tydelig ansvar gjennom ungdomsgarantien, som sikrer tett oppfølging av unge fra 16 år. Målet er klart: Få ungdom inn i utdanning eller arbeid – raskt. Dette er ikke bare et arbeidsmarkedstiltak, det er kriminalitetsforebygging i praksis. 

I Trøndelag er også den såkalte «Trøndelagsmodellen» et eksempel på hvordan samarbeid med utdanningssektoren og arbeidsgivere gir ungdom i utenforskap nye muligheter.

Vi lykkes ikke hvis vi jobber i siloer. Aktørene trenger felles situasjonsforståelse, mulighet for deling av informasjon og etablering av koordinerte tiltak. 

Regjeringen har selv pekt på behovet for bedre tverretatlig samarbeid og vurderer nå regelendringer for å gjøre informasjonsdeling enklere. 

Etter mitt syn haster det å få dette på plass.

Hva betyr det i praksis?

• Når politiet møter en 16-åring på vei inn i et kriminelt miljø, må Nav være en del av løsningen – umiddelbart.

• Vi må ha tiltak klare, ikke om tre måneder, men i dag og i morgen.

• Vi må ha tro på ungdommene våre, hjelpe dem til å tro på seg selv, og gi dem reelle muligheter – samtidig som vi tør å stille krav.

Arbeid og utdanning er ikke bare veien til selvforsørgelse – det er også en mulig vei bort fra kriminalitet.

Ungdomskriminalitet er ikke et problem vi kan arrestere oss ut av. Det er et samfunnsproblem som krever samfunnsløsninger. Vi har mange verktøy til rådighet. Nå må vi bruke dem – sammen og samtidig.

Kronikken har tidligere vært publisert i Adresseavisen.