Politiforum publiserte den 22. oktober 2022 en artikkel inneholdende et intervju med Olav Gunnar Ballo, tidligere stortingsrepresentant og direktør for Rettsmedisinsk institutt (i ni måneder fra høsten 2009).

Ballo hevder i intervjuet - med bred penn - at undertegnede, Bente Mevåg, har villedet Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett i forbindelse med mine forklaringer som sakkyndig vitne i Baneheia-saken på begynnelsen av 2000-tallet.

Jeg var i disse årene (og frem til 2019) seksjonsleder ved den avdelingen ved Rettsmedisinsk institutt (RMI) som arbeider med rettsgenetikk i straffesaker.

Ifølge Ballo kan mine sakkyndigforklaringer bidra til å forklare hvordan et «justismord» kunne finne sted. Han har uttrykt at jeg var forutinntatt og utviste en manglende respekt for det som kreves av et sakkyndig vitne og en institusjon som skal opptre nøytralt. Han påstår videre jeg i 2009 bevisst underslo at RMI fremdeles var i besittelse av biologisk materiale fra Baneheia-saken.

Påstandene fra Ballo er grove og usanne, noe jeg redegjør for nedenfor. Mye taler for det foreligger rettslig grunnlag for å ta ut et injuriesøksmål mot Ballo, men slik situasjonen er, finner jeg ikke dette hensiktsmessig.

Feilaktig påstand om forklaring i retten

Min forklaring i Agder lagmannsrett er gjengitt i en artikkel på nrk.no, datert 15.01.2002. Fra gjengivelsen siteres:

«...etter dette viste hun til et diagram hvor utvidede DNA-analyser viser at Viggo Kristiansen kan ha vært en av to gjerningsmenn. Prøven er imidlertid så unøyaktig at materialet kan stamme fra rundt halvparten av norske menn...»

Videre:

«Overingeniøren holdt den reneste rettsbelæringen for juryen, da hun sa at DNA-resultatene måtte vurderes i den store sammenhengen, og at de ikke var egnet til å stå på egne ben. Mevåg ba også juryen om å vurdere bevistyngden i det biologiske materialet, ikke sannsynligheten for skyld.»

Ballo påstår feilaktig at jeg i min sakkyndige forklaring i retten i Baneheia-saken har underslått betydningen av de funn som ble gjort av det spanske laboratoriet som utførte undersøkelsen.

Prøvene i Baneheia-saken ble i år 2000 undersøkt ved RMI i henhold til datidens etablerte rutiner. Det ble påvist et fåtall sædceller i noen prøver, men fra prøvematerialet fremkom kun de avdødes profiler.

I samråd med påtalemyndigheten ble prøvene analysert ved et laboratorium i Santiago de Compostela, som var ett av få europeiske laboratorier der man hadde tatt i bruk en metode for å analysere områder på det mannlige kjønnskromosomet (Y-kromosomet).

Analysen derfra viste for ett område én DNA-type i prøven fra ett av ofrene og i prøven fra det andre offeret den samme DNA-typen, samt en annen DNA-type. Den sakkyndige erklæringen fra Spania ble oversatt til norsk og vedlagt erklæringen fra RMI.

I både byretten og i lagmannsretten ble det fra min side opplyst at den DNA-typen som ble observert i begge prøvene, var vanlig forekommende i den mannlige befolkning og derfor hadde meget liten bevismessig betydning.

Den rettsmedisinske kommisjon (DRK), som kvalitetsikrer rettsmedisinske erklæringer og gjør påtalemyndigheten oppmerksom på eventuelle feil og mangler ved erklæringene, hadde verken bemerkninger til sakkyndigrapporten fra RMI eller til den spanske rapporten, og konkluderte for øvrig med at retten hadde forstått rapporten på korrekt måte.

Påstandene fra Ballo viser at han er på villspor i beskrivelsen av min rolle som sakkyndig i straffesakene i begynnelsen av dette århundret.

Utsagnene illustrerer også hans manglende kunnskap og rolleforståelse.

Det er åpenbart at han ikke har satt seg inn hva som fremgår av RMIs sakkyndige erklæring, byrettens og lagmannsrettens avgjørelser og rettsreferater fra en rekke aviser og TV-kanaler.

Ikke riktig at prøver ble bevisst holdt skjult

Ballo hevder også at prøvene bevisst ble holdt unna da advokat Klomsæt høsten 2009 rettet en forespørsel til RMI med spørsmål om instituttet fremdeles var i besittelse av materiale som kunne undersøkes.

Ifølge Ballo skal jeg overfor advokat Klomsæt ha uttalt at materialet var destruert. Så vidt jeg husker sa jeg at RMI – etter at man først hadde sett etter materialet uten å finne det – ikke lenger var i besittelse av materialet.

At restmateriale av prøver ikke finnes, kan skyldes at alt prøvemateriale er blitt forbrukt i analysearbeidet eller ikke har inneholdt stor nok DNA-mengde for analyse; slike prøver ble ikke lagret.

I noen få saker ble også sporprøver som var identifisert til å stamme fra en person destruert; dette fordi det ble oppfattet at DNA fra sporprøver skulle behandles på lik linje med DNA-prøver fra personer. Slike prøver skal destrueres etter endt analyse.

Det står intet i lov eller forskrifter om ivaretagelse av prøvemateriale (DNA) av sporprøver. I tillegg er det viktig å være klar over at det i disse årene ikke forelå noen krav eller plikt til oppbevaring av DNA fra sporprøver i saker der det forelå en rettskraftig avgjørelse.

I mangel på avklaringer/tilbakemeldinger om det rettslige utfallet av ulike straffesaker (dom/henleggelse, og så videre) ble restekstrakt fra analyserte prøver lagt i ulike frysebokser og lagret, dog uten at et godt og oversiktlig lagringssystem fantes. Det medførte beklageligvis at prøvene ikke ble funnet ved første gjennomgang. Det er således ikke riktig at de bevisst ble holdt skjult.

Ballo hevder også at jeg har kommet med motforestillinger til at det etableres et alternativt fagmiljø tilknyttet Universitet i Tromsø. Dette er helt feil.

Det er positivt at DNA-kompetanse bygges opp på flere steder i Norge. Jeg har imidlertid påpekt at alle fagmiljøer må besitte samme kompetanse og kvalitet, samt at det må etableres felles faglige standarder. Dette for at det ikke skal kunne reises spørsmål om at det er forskjell i utførelse og kvalitet mellom undersøkelser ved de ulike institusjonene, noe som kan være ødeleggende for troverdigheten til DNA-analyser i for eksempel strafferettspleien.

Svært kritikkverdig å gå ut mot tidligere medarbeidere slik

Ballo kommer med en rekke grove og usanne påstander om min opptreden i arbeidsmiljøet ved RMI i de ni månedene han var direktør. RMI var den gang underlagt Universitetet i Oslo og Ballo kommer også med skarpe angrep mot universitetsledelsens håndtering av ham som leder for RMI.

Jeg vet ikke om det her har noen hensikt å imøtegå hans mange feilaktige påstander, selv om det er svært kritikkverdig å gå ut mot tidligere medarbeidere slik han her gjør.

Ballo ønsket også i den tid han var leder ved instituttet, uten å ha noen DNA-kompetanse, å være den som møtte i retten for å redegjøre for utførte undersøkelser og dermed ha en rolle som sakkyndig i straffesaker.

Ballo, som selv har hatt flere lederroller i sitt yrkesliv, oppfattes å være en intrigant leder. Det er viden kjent at en rekke konflikter i årenes løp har oppstått i tilknytning til hans lederutøvelse i ulike stillinger, se for eksempel En folkefiende – Troms og Finnmark (nrk.no).

Jeg tillater meg å påpeke dette all den stund Ballo kommer med grove og usanne påstander rettet mot meg.

Han ble slik jeg har oppfattet det i 2010 av universitetsledelsen anbefalt – som et alternativ til oppsigelse - å frivillig fratre sin rolle som leder ved instituttet. Ballo valgte dette alternativet.

Jeg stiller spørsmål ved det forhold at Politiforum, som bør forutsettes å være kjent med konfliktene rundt Ballo, uten noen som helst motforestillinger, ukritisk har valgt å publisere Ballos subjektive påstander om forholdene ved instituttet i den korte tiden han var leder.

Ballo har i tiden etter sin avgang som leder ved instituttet kommet med ulike medieutspill rettet mot meg. Jeg registrerer at han nå via Baneheia-saken mener å ha funnet en ny angrepsvinkel.

Mye peker i retning av at Ballo, til tross for at det nå har gått 12 år siden han fratrådte som leder, fortsatt bærer nag og synes å holde meg ansvarlig for at han i 2010 måtte fratre som leder.