KASTER SEG UT I DET: Christine Fossen er ikke redd for nye utfordringer, her i fallskjerm over Dødehavet ved soloppgang.
KASTER SEG UT I DET: Christine Fossen er ikke redd for nye utfordringer, her i fallskjerm over Dødehavet ved soloppgang.

Christine Fossen flyr høyt igjen

Da Christine Fossen tiltrådte som politimester i Vadsø i 1998, var hun tidenes yngste. Hun var den første politimesteren som var gravid og hadde mammaperm. Nå gjør hun politicomeback, som sjef for FN-politiet i Sør-Sudan.

Publisert Sist oppdatert

At Christine Fossen skulle gjøre comeback som politisjef, var det kanskje ikke alle som så komme.

Nyheten om hennes avgang som politimester i Sør-Øst politidistrikt, kom brått på de fleste. Da hadde det riktignok stormet rundt henne en stund.

Innføringen av politireformen, reformslitne ansatte, blodrøde tall, og varslingssak på hennes lederstil. At misfornøyde politiansatte leverte et 45-siders langt dokument på direktesendt TV til daværende justisminister Jøran Kallmyr, gjorde ikke saken bedre. Dokumentet beskrev en politihverdag med for få ressurser og høyt frustrasjonsnivå. Det drepende dokumentet kulminerte senere med at justisministeren uttalte «Vi kan ikke ha distrikt som skiller seg så negativt ut», under en debatt på Arendalsuka, ifølge VG.

LENGSTSITTENDE POLITIMESTER: Her tiltrer Christine Fossen som ny politimester i Sør-Øst politidistrikt i 2016. Politimesterrollen var langt fra ukjent, totalt har hun 19 år bak seg i politimesterstolen.
LENGSTSITTENDE POLITIMESTER: Her tiltrer Christine Fossen som ny politimester i Sør-Øst politidistrikt i 2016. Politimesterrollen var langt fra ukjent, totalt har hun 19 år bak seg i politimesterstolen.

Men så er ikke Christine Fossen en hvem som helst i norsk politi heller.

Da hun tiltrådte som politimester i Vadsø i 1998, var hun tidenes yngste. Hun var den første politimesteren som var gravid og hadde mammaperm. Hun var Oslos første kvinnelige narkotikasjef, og den første som innrømmet at hun hadde røyket marihuana. Hun er også den lengstsittende politimesteren med 19 år i sjefsstolen.

Som om dette ikke var nok, har hun som politisjef for den internasjonale observatørstyrken på Vestbredden hatt den høyeste internasjonale lederjobben noen norsk politikvinne har hatt tidligere.

Nå topper hun det hele, og blir likegodt sjef for FN-politiet i Sør-Sudan. Også dét den høyeste posisjonen noen fra norsk politi har hatt i FN.

UNMISS, som operasjonen kalles, er FNs største fredsbevarende operasjon, og det er FNs generalsekretær António Guterres som har håndplukket Fossen.

– Jeg er utrolig glad, veldig stolt og takknemlig for den tillit jeg har fått fra FN-politiet og FNs generalsekretær. Dette blir nok krevende, en skikkelig utfordring i et internasjonalt miljø, men det trigger meg. Jeg liker utfordringer, sier en fornøyd Fossen.

From Russia with love

Allerede fra barnsbein av lærte Fossen å ta ansvar, men hun avviser at det å bli sjef har vært et karrieremål. Hun beskriver seg som en type som alltid har tatt ansvar, og som liker å styre og bestemme.

– Jeg tror det har noe med å gjøre at mine foreldre fikk meg og broren min da de var kjempeunge. Broren min, Halvor, har Downs syndrom, og jeg lærte tidlig at jeg måtte hjelpe til. Broren min har alltid vært en viktig del av livet mitt, sier hun.

Fossen forteller at når folk spør Halvor om hva han gjør, så svarer han «søsteren min er politimester, svogerne min jobber med mafiaen i Oslo og jeg passer på huset deres».

Det var ikke gitt at Fossen skulle ende opp i politiet. Da hun var ferdig på jusstudiet i 1990 var kursen staket ut i en helt annen retning.

– Jeg hadde tenkt å begynne i et departement eller et direktorat, og søkte på alle mulige ledige stillinger. Også i politiet, hvor jeg ikke trodde at jeg ville få jobb, husker hun tilbake.

Men daværende Moss politidistrikt, i Viken fylke, ville det annerledes.

– Jeg tok den første jobben jeg fikk og det var som politifullmektig i Moss. Jeg husker første arbeidsdag som om det var i går. Jeg stortrivdes fra dag én. Det var kjempegøy og en morsom tid hvor jeg lærte masse. Siden har jeg bare blitt, sier Fossen.

Selv om hun i løpet av karrieren i korte perioder har vært utenfor politiet, har det blitt totalt 28 år i politi- og påtalemyndigheten. Etter Moss bar veien videre til Vadsø politidistrikt som politiinspektør.

– De fem årene jeg var der, er noen av de fineste årene jeg har hatt i politiet. Det var noe helt særegent å jobbe helt nord i Norge, og en helt annen kultur. Det var et veldig annerledes miljø, samisk og finsk miljø og kultur, og mange problemstillinger med russere, husker hun tilbake.

Heller ikke den unike naturen, og det vakre lyset som bare Nord-Norge har å by på, var å forakte. Det var også i Vadsø at Fossen for første gang jobbet på tvers av landegrensene. På slutten av 1990-tallet ble nemlig bygda Skipagurra i Tana kommune landskjent.

FNS TOPPLEDERKURS: Her er Christine Fossen og resten av hennes arbeidsgruppe på FNs senior «Mission leader course» i New Delhi i 2017.
FNS TOPPLEDERKURS: Her er Christine Fossen og resten av hennes arbeidsgruppe på FNs senior «Mission leader course» i New Delhi i 2017.

Hit kom russiske prostituerte, busset over fra Murmansk via grenseovergangen i Kirkenes, for å selge sex fra en campingplass til menn fra hele Øst-Finnmark.

Fossen ville prostitusjonsmiljøet til livs. Den gang var ikke prostitusjon ulovlig i Norge, men dersom noen organiserte eller utnyttet andres såkalte utukt, kunne det den gang være straffbart.

– Politimesteren lente seg tilbake og sa dette her må du håndtere. Det ble min første store utfordring i politiet. Selv om det var i grenseland mellom hva som var straffbart og ikke, så genererte det nye problemstillinger, og alle ropte på politiet. Skipagurra ble et oppsamlingssted som tiltrakk seg de løse fuglene, forteller hun.

I starten ble de prostituerte bortvist, fordi de manglet arbeidstillatelse. Men det måtte sterk lut til for å forhindre sexsalget. At politiet i Finnmark fikk 200.000 kroner i ekstrabevilgning, ga resultater. Midlene ble brukt til å sette inn uniformert politi der prostitusjonstrafikken fant sted. Senere kom det en ny bestemmelse i utlendingsloven, som ga politiet mulighet til å bortvise de russiske kvinne på grunn av ordensforstyrrelser.

– Skipagurra ble starten på det som etterhvert ble et formalisert politisamarbeid med russerne, forsetter hun.

KJÆRT: Christine Fossen og broren Halvor har alltid vært nære.
KJÆRT: Christine Fossen og broren Halvor har alltid vært nære.

Parallelt med at Fossen jobbet med Skipagurra-saken, rykket hun også opp i gradene. I 1998 ble hun, i en alder av 36 år, Vadsøs nye politimester.

– Internt i politidistriktet ble det veldig godt tatt imot. De ansatte kjente meg godt og jeg hadde tillit og integritet. Den gang var vi 54 politimestre, og jeg ble tatt vel imot i politimestergruppen, forteller hun.

Fossen forteller at mange av de eldre og erfarne politimesterne var opptatt av å veilede og hjelpe henne.

Gulltenner og fuktige møter

Nordpå samarbeidet Fossen tett med daværende politimester i Kirkenes, Ketil Haukaas, som i dag er assisterende sjef for Kripos. De samarbeidet blant annet om prostitusjonsproblematikken og utvisning av kriminelle russere.

– Vi hadde mange møter med russerne. De trodde jeg var tolk siden jeg var kvinne, og ikke en ordentlig politimester. De henvendte seg derfor mest til Haukaas. Middagene og kveldene kunne bli fuktige etter møtene, for russerne hadde vodka i kofferten sin, humrer hun.

På et tidspunkt følte Fossen at hun var statist i en kriminalfilm med russiske gangstere.

– Jeg husker jeg observerte russerne, som satt rett over meg i møterommet: Der satt de med sølv og gull i tenna, litt trange dresser og alle med ankerstøvletter. De var helt like. Og stemningen ble bare bedre og bedre. Det kan ikke ha vært mange dokumenter de hadde med seg i koffertene, sier hun.

Fossens innsats i Finnmark ble lagt merke til langt utover politidistriktgrensene. I 2000 ble hun Oslos nye narkotikasjef.

– Hun har gjort en utmerket innsats for å stoppe russisk prostitusjon i Finnmark, sa daværende statssekretær Bjørn Solbakken i Justisdepartementet den gang til Dagbladet.

Det var riktig nok en helt annen ting saken handlet om. Fossen hadde innrømmet at hun hadde prøvd marihuana da hun som 16-åring var på ettårig studieopphold i California.

– Det står respekt av at hun er ærlig om sin fortid. Og jeg er overbevist om at hun står fullt og helt bak utsagn der hun advarer unge mot å lefle med narkotiske stoffer, sa Solbakken videre.

Fossen tror ikke marihuanarøykingen ville skapt like stor ståhei nå som da. I Oslo var hun sjef for 90 ansatte på narkotikaseksjonen, og det var også der hun fant sin tilkomne ektemann Arvid.

KVINNELIG SJEF PÅ VESTBREDDEN: Dette bildet er tatt da Christine Fossen besøkte en butikk i gamlebyen i Hebron, hvor hun møtte en klanleder.
KVINNELIG SJEF PÅ VESTBREDDEN: Dette bildet er tatt da Christine Fossen besøkte en butikk i gamlebyen i Hebron, hvor hun møtte en klanleder.

– Vi fant tonen midt på dansegulvet under et jobbseminar på Kielfergen. Problemet var at jeg var sjefen hans, og vi skjønte etter hvert at en av oss måtte slutte på narkotikaseksjonen, forteller hun.

Fossen sluttet og ble i 2002 Søndre Buskerud politidistrikts nye politimester. Året etter ble hun gravid.

– Det gikk helt fint å være gravid politimester på 41 år og nygift. Jeg var i fin form, og var på jobb hver dag frem til permisjonen, sier hun.

Den største utfordringen var at det ikke fantes uniformer for en gravid politimester.

– Jeg fikk låne en «mammakjole» med gullknapper foran som tidligere hadde vært på utlån til gravide kvinner i politiet, sier hun.

Fossen opplevde god støtte fra daværende politidirektør Ingelin Killengreen. Under graviditeten plukket hun også opp viktigheten av å støtte gravide medarbeidere og småbarnsforeldre i alle faser.

– Som toppleder og småbarnsmor har jeg vært en rollemodell for mange. Jeg hadde permisjon et helt år. Å være trebarnsmor og politimester var veldig travelt, men heldigvis har min mann Arvid og jeg delt på ansvar og oppgaver, forteller hun.

– Gjorde litt for mye samtidig

I 2011 spredte nyheten om at politimester Fossen hadde startet en boligbrann seg som ild i tørt gress.

– Det var en loftsbrann, som raskt ble slukket, presiserer hun.

TOK FYR: I 2011 startet Christine Fossen en loftsbrann da hun avfyrte en nødblussrakett i forbindelse med arrangementet som ble arrangert da Drammen by var 200 år. Etter at Fossen hadde skutt ut raketten, så hun røyk på andre siden av Drammenselven. Da hun dagen etter møtte Kong Harald, ble hendelsen et tema i samtalen dem imellom.
TOK FYR: I 2011 startet Christine Fossen en loftsbrann da hun avfyrte en nødblussrakett i forbindelse med arrangementet som ble arrangert da Drammen by var 200 år. Etter at Fossen hadde skutt ut raketten, så hun røyk på andre siden av Drammenselven. Da hun dagen etter møtte Kong Harald, ble hendelsen et tema i samtalen dem imellom.

– Jeg kan le av det nå, men det ble litt mye i en periode. Drammen by var 200 år og jeg skulle åpne byjubileet ved å skyte opp to nødblussraketter. Når båtene i havna så nødblusset, skulle de tute, og når kirkene hørte dette skulle kirkeklokkene kime. Men det var noen hull i opplæringen, forteller hun.

Etter at Fossen hadde skutt ut rakettene, så hun røyk på andre siden av Drammenselven. Så hørte hun sirener fra ambulanser, politibiler og brannbiler ule.

– «Å, nei, er det meg?», tenkte jeg bare. Det var grusomt. Det var bare å legge seg flat og møte pressen. Jeg ble faktisk takket etterpå av studentene som bodde i huset. De fikk noen dager på hotell, forteller hun.

De fleste hadde fanget opp hendelsen. Også kong Harald.

Huset tok fyr.
Huset tok fyr.

– Dagen etter kom kongeparet til Drammen. Jeg sto der som politimester sammen med ordføreren og fylkesmannen og tok imot kongeparet. Da kongen steg i land og hilste, tok han begge hendene mine og sa «Åh, det kan skje den aller beste, jeg tenkte på deg i går kveld», ler hun.

Neste gang hun så kongen var det i forbindelse med noe langt mer alvorlig. Det var etter at terroren hadde rammet Norge. Selv om Utøya sognet til et annet politidistrikt, ble politiet i Søndre Buskerud involvert på ulike måter den 22. juli 2011.

Som følge av en feil ved en Netcom-basestasjon, gikk samtlige nødanrop fra Utøya til Søndre Buskerud. Også flere mannskaper bidro.

– 22. juli er en helt ubeskrivelig og grusom vond dato. Samtidig, midt oppe i alt det triste og grusomme, er jeg utrolig stolt av medarbeiderne mine som både tenkte politioperativt, tok gode avgjørelser, og ga omsorg og støtte til ofre og pårørende, sier hun.

Kong Harald (t.h.), politimester Christine Fossen og dronning Sonja i Drammen sentrum under byens 200 års-jubileum. Christine Fossen fikk støtte fra Kong Harald etter hendelsen med rakettene.
Kong Harald (t.h.), politimester Christine Fossen og dronning Sonja i Drammen sentrum under byens 200 års-jubileum. Christine Fossen fikk støtte fra Kong Harald etter hendelsen med rakettene.

Fossen er glad for at kritikken av politiet er mer nyansert i dag.

– Nå er jeg sikkert inhabil siden jeg har vært i politiet og vil forsvare dem, men det ble også gjort mye godt arbeid den 22. juli. Dessverre er det som står igjen alt som sviktet. Søndre Buskerud politidistrikt fikk gode tilbakemeldinger fra Gjørv-kommisjonen, hva gjelder det operasjonssentralen hadde bidratt med og klart å håndtere. Jeg husker at kommisjonens leder, Alexandra Bech Gjørv, ringte meg og sa at «du kan være stolt av medarbeiderne dine», forteller hun.

Vestbredden neste

Fossen var i Søndre-Buskerud frem til 2013. Da ble hun sjef for den norskledete observatørstyrken i Hebron. TIPH (Temporary International Presence in Hebron) som operasjonen ble kalt, opererte på oppdrag fra seks europeiske land, og skulle overvåke eventuelle brudd på menneskerettighetene og internasjonal folkerett.

MIDDAG I HEBRON: Her spiser Christine Fossen middag sammen med ektemannen Arvid og sønnen Eivind hjemme hos familien til en lokalt ansatt palestiner som jobbet for TIPH.
MIDDAG I HEBRON: Her spiser Christine Fossen middag sammen med ektemannen Arvid og sønnen Eivind hjemme hos familien til en lokalt ansatt palestiner som jobbet for TIPH.

– Jeg reiste fra sønnene mine, den yngste på ni og halvt år. Vi så hverandre så ofte vi kunne. Jeg har en sterk utferdstrang, og synes internasjonalt arbeid er interessant, og er fascinert av samarbeid internasjonalt, sier hun.

Fossen var også på Vestbredden da 50-dagerskrigen mellom Israel og Gaza brøt ut i 2014. Krigen var blodig og over 2000 mennesker ble drept. Blant dem over 500 barn på Gazastripen, hvor også flere titalls tusen bygninger ble skadet eller ødelagt. Mange ble hjemløse.

– Det er den mest heftige lederperioden jeg har hatt. Det å lede under en sånn konflikt med seks ulike land, sivile og politi, og diplomater som daglig skulle oppdateres var helt annerledes, og en krevende erfaring. Jeg gjorde det jeg er flink til, og det er å spille på lag med dem rundt meg, sier hun.

RED I ØRKENEN: Da Christine Fossen fikk besøk av ektemannen Arvid og sønnen Eivind i 2013, tok hun dem med seg til ørkenen Wadi Rum i Jordan.
RED I ØRKENEN: Da Christine Fossen fikk besøk av ektemannen Arvid og sønnen Eivind i 2013, tok hun dem med seg til ørkenen Wadi Rum i Jordan.

Fra taket på basen hennes i Hebron kunne hun enkelte kvelder og netter se rakettene fra Gaza mot Tel Aviv og motsatt.

– Det var også en periode med mye opptøyer og uro i Hebron. Jeg gikk over i «krisemodus» og var i konstant beredskap. Jeg fulgte gode norske politiprinsipper for beredskapsledelse. I denne perioden hadde jeg god støtte fra våre norske politiobservatører i TIPH, sier hun.

– Bør måles på kvalitet

Da hun kom hjem igjen, ble hun konstituert politimester i Vestfold politidistrikt. Så kom politireformen i 2016 og politidistriktet ble en del av Sør-Øst politidistrikt. Jobben med å omorganisere og implementere reformen i landets tredje største politidistrikt gikk til Fossen.

– Det var en omfattende reform. Jeg mener vi gjorde veldig mye riktig og bra. Operasjonssentralene har blitt mer robuste og profesjonelle. Politiet har blitt faglige bedre gjennom etterforskningsløftet. Det mangler selvsagt ressurser, og vi er ikke helt i mål ennå, men man har systematisert og hevet kvaliteten betydelig på norsk politi mener Fossen.

Hun mener også at det er noe som kunne vært gjort annerledes.

– Jeg tror vi gjorde litt for mye på en gang. Det var nok litt for stort fokus på at «one size fits all». Det er ikke alltid at det går så bra når politidistriktene er så veldig forskjellige som de er. Jeg tror man i større grad skulle ha åpnet for litt mer tilpasning til det enkelte politidistrikt, med hensyn til størrelse, areal, befolkning/demografi, geografi og antall saker, sier hun.

SPREKE: Christine Fossen kort tid etter at hun og politivenninnen Hanne, kom i mål på 10 kilometer i Tel Aviv i 2014.
SPREKE: Christine Fossen kort tid etter at hun og politivenninnen Hanne, kom i mål på 10 kilometer i Tel Aviv i 2014.

Fossen mener det burde vært flere diskusjoner i nasjonal ledergruppe om hva og hvilke løsninger man skulle gå for. Samt at de burde ha stoppet opp underveis og evaluert hva som fungerte og ikke.

– Begrepet «Nærpolitireformen» ble også krevende. For mange kommuner og politikere var et nært politi ensbetydende med tilstedeværelse, mens jeg mener et nært politi også er dem som sitter på operasjonssentralen og snakker med innbyggerne døgnet rundt, eller dem som etterforsker alvorlige saker, eller «politiet på nett». Norsk politi er nær innbyggerne og bruker mye dialog i sitt forebyggende arbeid. Jeg synes politiet i alt for stor grad nå måles på tilstedeværelse i stedet for kvalitet, mener hun.

Flere varslet

At det ikke er lett å enes om omorganiseringen av et så stort politidistrikt som Sør-Øst, skulle Fossen få erfare. I 2017 kom det klage på hennes lederstil. Klagen kom fra en av dem som satt i det såkalte «interimledergruppa», som hadde ansvaret for å fungere som en midlertidig ledergruppe. Her satt politimesteren, visepolitimesteren, ledelsen fra de tidligere distriktene, enkelte fagansvarlige og prosjektlederen.

Politiforum har tidligere fortalt at det i stedet for et godt samarbeid, oppsto en konflikt mellom Fossen og enkelte av medlemmene i interimledergruppa. Etter det Politiforum erfarte da, endte det med raseriutbrudd, stillhet i møtene og sykemeldinger. Og det var Fossens lederstil som ble pekt på som problemet.

Det som i utgangspunktet var en klage, fikk senere status som et varsel av Politidirektoratet.

LES OGSÅ:

    Vedkommende som varslet følte seg oversett, fikk skyllebøtter foran resten av ledergruppa og opplevde at kritiske spørsmål ble møtt med negativitet og irritasjon. Varselet ble støttet av to andre, som også fikk status som varslere.

    Fossen tar kritikk på at hun har sagt ting som skulle vært usagt, og har beklaget overfor dem det gjelder, men avviser ellers innholdet i varselet. I etterkant konkluderte et advokatfirma som gransket saken på oppdrag fra POD at det ikke ble avdekket kritikkverdige forhold mot varslerne. Det ble imidlertid konkludert med at hun hadde opptrådt i strid med arbeidsmiljøloven ved ett tilfelle, da mot en annen person. Hun var fagforeningsrepresentant.

    – Det var en uheldig episode, som ikke skulle ha skjedd, som jeg har beklaget i etterkant, sier Fossen.

    De to varslerne valgte så å varsle på Fossen for såkalt gjengjeldelse, ifølge VG.

    – Varslerne valgte å påstå seg utsatt for gjengjeldelse, og deres påstander ble undersøkt av advokatfirma.

    Visepolitimester og jeg ble felt for en formalfeil, vi hadde ikke på riktig måte varslet/ opplyst en av varslerne om mulighet for å vise interesse til en stilling, øvrige påstander ble avvist, sier hun.

    I dag beskriver Fossen prosessen som krevende.

    – Det å stå i en sånn prosess, hvor du blir beskyldt for forhold du ikke kjenner deg igjen i, er krevende, og vanskelig. Det var en tøff periode, men det ble ikke funnet brudd på arbeidsmiljøloven mot varslerne, sier hun.

    Fossen synes noe av prosessen ble uryddig.

    Fossen understreker at hun har hatt en fin periode i departementet.
    Fossen understreker at hun har hatt en fin periode i departementet.

    – Arbeidsgiver ble litt for opptatt av å «please» varslerne. Mange oppfattet at POD hadde gått for langt i å støtte politimester og ledelsen i den såkalte Monika-saken. Når det så kom et nytt varsel på en politimester, var arbeidsgiver opptatt av å ikke bli oppfattet som en aktør som ikke tok varslere på alvor. Selv da jeg ble renvasket for påstandene, ville man ikke kommentere dette i media, mener hun.

    «Svelge kameler»

    Det var vanskelig for Fossen å svelge.

    – Jeg fikk beskjed om at jeg måtte sitte stille i båten og «svelge kameler». Derfor ble noen av disse artiklene i media veldig tøffe og skjevt fremstilt. Til dags dato googler jeg ikke meg selv. Jeg blir fortsatt berørt når jeg snakker om det. Jeg opplevde at min arbeidsgiver offentlig var redd for å støtte meg, fortsetter hun.

    Fossen følte at hun ble presset fra skanse til skanse.

    – Jeg har vært langt nede. Jeg hadde heldigvis god støtte i ledergruppen og mange ansatte i distriktet. Jeg fikk mange gode klemmer som varmet godt. Jeg er også heldigvis gift med en «tryggsterk» politimann og har en flott og støttende familie og venner, som har slått ring rundt meg når det har vært tungt, sier hun.

    I 2019 – uten forvarsel – ble det så kjent via en pressemelding fra Politidirektoratet at Fossen går av som politimester i Sør-Øst politidistrikt.

    – Det var ikke helt frivillig. Jeg ble bedt om å la meg bli innbeordret til Justisdepartementet. Det var en veldig trist sorti fra en jobb jeg elsket og en lang karriere i politiet. Å «måtte fratre» på denne måten uten å bli takket ordentlig av for den innsats man har gjort, ble veldig trist. Avgangen var nok en konsekvens av at det var mye støy hos oss. Jeg har mine tanker om hvorfor det ble som det ble, men det ønsker jeg ikke å utbrodere ytterligere, sier hun.

    Fossen understreker at hun har hatt en fin periode i departementet.

    – Jeg har lært utrolig mye. Daværende riksadvokat Tor Aksel Busch sa til meg «husk at når en dør lukkes, så åpnes en ny dør». Det var ikke så lett å tenke det da, men jeg kan se det nå. Det blåser på toppen, og alt er ikke helt rettferdig bestandig. Men jeg satte, og setter stor pris på den støtten jeg har fått fra uendelig mange gode kollegaer underveis, det betyr mye, sier hun.

    – Du og politidirektør Benedicte Bjørnland har jobbet tett sammen. Hva slags forhold har dere i dag?

    – Vi har et litt mer distansert og avmålt forhold i dag, nøyer Fossen seg med å si.

    Politidirektør Benedicte Bjørnland kommenterer Fossens uttalelser i denne saken på følgende måte:

    – Det er arbeidsgivers ansvar å ta vare på de berørte i en varslingssak. Disse sakene kan være en stor belastning for varsler, den det varsles på og for deres kolleger. Som arbeidsgiver skal vi sørge for en rask, forsvarlig og konfidensiell behandling, og jeg ønsker ikke gå i en offentlig dialog om dette. Når det er sagt ønsker jeg Christine Fossen alt godt og lykke til i ny stilling. Det er ikke hverdagskost at ledere i norsk politi går inn i stillinger på så høyt nivå i FN.

    Ingen av de tre varslerne ønsker å kommentere saken.

    Flytter til juba

    I sommer fikk Fossen brystkreft, og nesten samtidig ble hun farmor.

    – Jeg har hatt kjempeflaks. Det er ingen spredning, og jeg er helt kreftfri nå. Midt oppi det hele, ble jeg farmor for første gang. Det er helt nydelig. Alt annet blir uviktig. Jeg må holde kontakten med barnebarnet over Facetime fra Sør-Sudan, smiler hun.

    NYBAKT BESTEMOR MED BRYSTKREFT: Samme dag som dette bildet ble tatt, fikk Christine Fossen vite at hun hadde fått kreft. Da var det godt å ha barnebarnet nært.
    NYBAKT BESTEMOR MED BRYSTKREFT: Samme dag som dette bildet ble tatt, fikk Christine Fossen vite at hun hadde fått kreft. Da var det godt å ha barnebarnet nært.

    Fra november av flytter Fossen til Juba, som er hovedstaden i Sør-Sudan. Her blir hun FNs nye politisjef for FNs fredsoperasjon UNMISS. Her skal hun lede de rundt 2000 politimennene og -kvinnene i til sammen ti regioner over hele Sør-Sudan.

    – Det blir en utfordring. Da jeg var i Hebron lærte jeg at alt går fint i solskinn, men når det blåser, er det viktig å holde standarden og moralen oppe. En ting er å være sjef i Norge, hvor vi ofte har de samme referanserammene, og ingen reagerer på at sjefen er kvinne. Det er ikke nødvendigvis sånn i andre kulturer. Når du skal lede internasjonalt politi, med ulike bakgrunner, må du være veldig tydelig, kommunisere godt og løse oppdraget, sier hun.

    Kjerneoppgavene i UNMISS’ mandat omfatter støtte til implementering av fredsavtalen, avholdelse av valg, gjennomføring av grunnlovsprosess og reform av institusjoner innen sikkerhetssektoren, finanssektoren og justissektoren.

    – Politiet jobber etter mandatets prioriteringer, hvor beskyttelse av sivile har vært den viktigste oppgaven gjennom flere år. I tillegg har mandatet åpnet for trening og kapasitetsbygging av lokalt politi. Norsk politi jobber dessuten med oppgaver knyttet til fredsoperasjonens operasjonelle drift, forteller hun.

    Sammen med Finlands politibidrag er Norge en del av et spesialisert polititeam som bidrar med styrking av Sør-Sudans politi- og sikkerhetsinstitusjoner innen seksuallovbrudd, forklarer Fossen videre.

    – Du har hatt en lang og mangfoldig politikarriere. Hva er du mest fornøyd med på ha oppnådd?

    Fossen sier hun først og fremst er trebarnsmor. Det er hennes viktigste jobb.
    Fossen sier hun først og fremst er trebarnsmor. Det er hennes viktigste jobb.

    – Først og fremst er jeg trebarnsmor. Jeg er utrolig stolt av mine tre flotte sønner, de har vært min aller viktigste jobb. I min karriere er jeg nok mest stolt av å ha gjennomført to politireformer, og perioden jeg var Head of Mission i TIPH, sier hun.

    Fossen trekker også frem at hun har jobbet i seks ulike politidistrikter.

    – Jeg har gått på nye utfordringer og lært mye. Jeg er kanskje mest stolt av beslutningen jeg tok i 2015 om at Vestfold politidistrikt skulle gjenoppta etterforskningen av «Kristin-saken» etter at nye øyne internt hadde vurdert saken på nytt. Solid etterforskning ble gjennomført og vi fikk domfellelse. Det er jeg stolt av. Og jeg er utrolig glad for at familien til Kristin endelig fikk den fred de fortjente, avslutter hun.

    Så gjenstår det å se, hvilken toppjobb Fossen lander neste gang.