«Er sivile operatører på operasjons-sentralen en enkel løsning?»

Operasjonssentralene har gjennom de siste tiårene gått gjennom store endringer og en profesjonalisering, som over tid har etablert et nytt fagfelt i politiet. Nå åpnes det i større grad for å ansette sivile i operatørstillinger. 

Det kan fremstå som en liten endring, men en slik beslutning kan berøre kjernen i virksomheten og profesjonaliseringen av feltet.

I min forskning på operasjonssentralen, publisert i boken Nød og neppe, har jeg sett på praksisene ved sentralen, men også fremveksten av dette i økende grad spesialiserte fagfeltet. 

Det er et fagfelt som ikke alltid får den anerkjennelsen det fortjener, gitt kompleksiteten i arbeidet som utføres der.

Operasjonssentralens utvikling

De norske operasjonssentralene har over tid endret seg, både med tanke på deres status, metodeutvikling, og økt faglighet. Dette har vært resultat både av intern fagutvikling og av den historiske og politiske konteksten sentralene fungerer under. 

Endringene er synlige både i offentlige styringsdokumenter, i utredninger og i opplæringen av personell.

Siden Politireform 2000 har hvert politidistrikt hatt én operasjonssentral. Tidligere var det ulike betegnelser og funksjoner; politivakt, politioperativ fellesfunksjon, vaktsjef-funksjon, sambandsvakt og sambandssentral. 

Siden har det skjedd mye. 

Det politiske fokuset på sentralene har blitt forsterket, særlig etter evalueringen av politiets respons 22. juli og den påfølgende Nærpolitireformen. Kritikken i NOU 2012:14 ga bedre forståelse for sentralens betydning og behov og åpnet for mer satsning på fagutvikling. 

Over tid har operasjonssentralene vokst frem som et selvsagt ledelsesnivå i det operative, opplæringen har blitt utvidet og forbedret, og kravene til virksomheten har økt.

I boken min beskriver jeg dette som fremveksten av et fagfelt in spe – det er på vei, men pågår fremdeles.

Profesjonaliseringens kjennetegn

Sklansky (2014) viser til fire uttrykk for profesjonalisering: 

• Innføring av høye standarder, forstått som det å stille krav og ha forventninger til politiets adferd og oppførsel. 
• Selvregulering og institusjonell autonomi der politiet selv former og kontrollerer virksomheten.
• Ekspertise og utvikling av kompetansestandarder og kunnskapskrav. 
• Fokus på «best practice» og internalisering av normer, altså at tjenestepersonenes handlinger skal være et resultat av internalisering, heller enn av regelstyring og hierarkisk kontroll. 

Profesjonaliseringen av operasjonssentralene kan ses gjennom tiltak for å gjøre den enkelte ansatte dyktigere, og for organisasjonslæring. 

Virksomheten kan for eksempel preges av selvregulering når opplæring og kvalitetsarbeid drives frem av sentralen selv. Den preges av ekspertise når det stilles krav til politiutdanning og videre kursing for ansettelse, og gjennom standarder for måloppnåelse. 

Norminternaliseringen står i noe kontrast til regelstyring og hierarkisk kontroll, men er samtidig sterkt til stede når de ansatte gjør skjønnsmessige og faglig funderte vurderinger. 

Overordnet kan en altså finne eksempler på profesjonalisering i kompetansen til de som jobber ved sentralene, i nye standarder og forbedret oppdragsavvikling. 

Profesjonaliseringen i Norge har litt gått i rykk og napp, og det er variasjoner mellom distriktene. Men den står samtidig tydelig i kontrast flere andre land, blant annet Skottland, som jeg har studert. 

Der er operatørene sivile, de kan og skal ikke gjøre vurderinger av meldingene de får inn, og derfor er vurderingene i stor grad overlatt til standardiserende matriser og skjemaer, og enhver beslutning til ledelsesnivåene.

Bare å ta telefonen og sende en bil?

Sentralen leder og koordinerer den operative virksomheten i distriktet og er døgnkontinuerlig bemannet. Den mottar og vurderer anrop og meldinger om situasjoner som oppstår, og ved behov sender den patruljer til stedet og kontakter politiets ulike samarbeidsaktører. 

Sentralen følger opp innsatsenhetene og driver informasjonsarbeid overfor media og publikum, i tillegg til planlegging og styring der det lar seg gjøre. 

Gjennom min studie kartla jeg variasjonen og kompleksiteten i sentralens virksomhet, og i det de ansatte må forholde seg til og kunne.

Virksomheten er helt i kjernen av politiets samfunnsoppdrag og krever mye bredde- og dybdekunnskap om omfattende deler av politiets virksomhet.

Operatørene skal motta og fortolke informasjon fra mer eller mindre tydelige meldere: Er det et mulig lovbrudd det meldes om, selv om det formidles med uklarhet? Er det alvorlig? Er det å gjøre noe politiets ansvar eller noen andres? 

På det tidspunktet sentralen får melding om noe, er det ofte mye usikkerhet og uklarhet til stede. Ikke desto mindre er arbeidet med å samle og forstå informasjon på dette tidspunktet avgjørende for om de som trenger hjelp faktisk får det. 

Å gå fra det komplekse, uklare og rotete, til noe konkret og tydelig, er tidvis en forbausende intrikat prosess.

Som ledelsesnivå skal operasjonssentralen styre den operative virksomheten i distriktet. Operasjonssentralen skal ikke styre de taktiske vurderingene, men vil likevel ofte kunne være en støttespiller for patruljer med varierende erfaring som befinner seg på oppdrag uten andre enheter til stede. 

Det krever innsikt og forståelse både for den overordnede helheten og for dynamikkene på taktisk nivå, og hvordan oppdraget på de to nivåene både er det samme, men også ulikt.

Å bytte ut en brikke kan endre hele spillet

Operasjonssentralens virksomhet er helt i kjernen av politiets samfunnsfunksjon. Å vurdere hva som skal bli politioppdrag er politiarbeid med svært stor betydning for den enkelte borger, og for samfunnet som helhet.

Det er ikke nødvendigvis noe prinsipielt i veien for at sivile med god opplæring kan svare på og vurdere nødanrop, men en slik endring er større enn en kanskje umiddelbart tenker seg.

Å bytte ut én brikke i den store helheten kan synes som en liten endring, men sentralens omfattende virksomhet, og dens historikk og profesjonalisering viser hvilken kompleks og sammenvevet organisme den er. 

Det operative politiarbeidets ulike deler er sammenvevd i et intrikat nettverk, der hver del spiller en viktig rolle i seg selv, men også er med å forme og påvirke helheten. 

En endring i operatørenes kompetanse og bakgrunn vil kreve endringer også andre steder. Det være seg hos de øvrige funksjonene på sentralen, i mandatet til operatørene, i samhandlingen med patruljene og i organiseringen av virksomheten. 

Selv om dagens problemer med rekruttering utvilsomt gir utfordringer er det derfor verdt å spørre seg om ikke en endring av den art som vi nå ser egentlig krever en større og grundigere utredning.