Bildet er et illustrasjonsfoto.
Foto: Thomas Haugersveen
POLITISINNET
Kontrollbehov kan vokse seg ut av proporsjoner
En leser har spurt meg om jeg kan si litt om hva som kan resultere i sterke behov for å etterkontrollere egne handlinger, særlig i forbindelse med rutinemessige situasjoner på jobb. Dette er et interessant, viktig og gjenkjennbart tema.
Kontakt psykologen
Har du en problemstilling du ønsker
å få tatt opp i denne spalten? Send en e-post til hsramstad@hotmail.com. Alle
henvendelser behandles konfidensielt.
Det kan selvsagt være flere grunner til at mange av oss, i
ulike perioder i livet eller på ulike arenaer i hverdagen, får ekstra behov for
å kontrollere eller dobbeltsjekke at ting vi har utført virkelig har blitt
gjort eller at de har gjort tilstrekkelig bra.
Dersom man opplever at man blir
opphengt i en tanke som man ikke får ut av hodet, for eksempel «Skrudde jeg av
kaffetrakteren før jeg forlot stasjonen?» eller «Låste jeg egentlig våpenskapet
etter endt tjeneste?», kan dette bli en kilde til uro og engstelse – helt til
man eventuelt har agert på tanken og fysisk tatt grep for å sjekke om ens
antakelser stemmer eller ei.
Det ligger i menneskets natur å tidvis tenke mye gjennom noe
man har gjort, og om det var gjort på en bra nok måte. Jeg var inne på noe av
dette temaet i forrige spalte, som handlet om det å bebreide seg selv etter et
oppdrag.
Temaet i dagens tekst er nært beslektet med selvbebreidelse, og det å
grave seg ned i tankerekker som til syvende og sist ikke gjør deg noe godt.
Kan bli tvangstanker
Evnen til å vurdere seg selv, være selvransakende og våge å
utfordre eget handlingsmønster, er en egenskap som i sin rene form er nyttig.
Det gjør at vi kan lære av våre feil og dermed stille bedre rustet i lignende
situasjoner frem i tid.
Dersom man derimot begynner å kverne på en tanke, og ikke
klarer å falle til ro etter å ha konkludert med «nok om dette nå», kan det
tendere til å bli tvangstanker. Slike tvangstanker kan ha sine opphav i en
rekke ulike årsaker. En av årsakene bunner i en forestilling man har av seg
selv om at man alltid må prestere på høyeste nivå:
«Jeg går igjennom rapporten èn gang til før jeg leverer
den i fra meg i tilfelle jeg har oversett noe. La jeg egentlig i fra meg
utstyret på rett plass? Enn om det viser seg at ting ikke er i orden for
nestemann som kommer på jobb. Hvilke konsekvenser kan det få?»
Sakte, men sikkert tar denne «normalfunksjonen» i hjernen
vår litt overtaket, og så kan det utvikle seg til å bli tvangstanker. Man
klarer ikke å slå seg til ro med at det man har gjort er godt nok, eller man stoler
ikke på seg selv om hvorvidt man faktisk har utført en rutinemessig handling.
Sikringsadferd
Tvangstanker opprettholdes blant annet av såkalt
sikringsatferd. Denne atferden kommer som et resultat av at man ikke klarer å
holde ut med den usikkerheten som hodet har begynt å spinne på, slik at man fysisk
må av gårde for å sjekke om man faktisk hadde låst våpenskapet eller om man
faktisk hadde fått med seg alle relevante elementer i rapporten.
På denne måten vil man aldri få en mulighet til å oppleve at
ens negative antakelser ikke stemmer uten å måtte «gi etter for tankene», og
man får ikke opplevd at ting faktisk er utført på en tilfredsstillende måte
selv om hjernen spinner rundt en verstefallsteori.
Sikringsatferden medfører at man kalibrerer seg selv til alltid å måtte fysisk agere på tankene. Dette vil etter hvert bli både slitsomt og upraktisk.
Sikringsatferden medfører at
man kalibrerer seg selv til alltid å måtte fysisk agere på tankene. Dette vil etter
hvert bli både slitsomt og upraktisk.
Utfordringen er å våge å stå i det, til tross for
påtrengende tanker som driver en i retningen av å dobbeltsjekke og kontrollere
seg selv. Klarer man det, vil man oppleve at tanker som før har tvunget en til
å gjøre noe, ikke i like stor grad får bestemme.
Men ikke glem at det både er sunt og veldig menneskelig å
tvile på seg selv og dobbeltsjekke innimellom. Det er når dette blir et problem
og kommer i veien for normalfunksjonen i hverdagen, at man bør ta tak i det.