«Politifolk leser ikke bøker.»

Utsagnet kom fra den tidligere NRK-journalisten Knut Olsen. Han sa dette til cirka 25 politiledere i et klasserom på Politihøgskolen en gang rundt 2005. Olsen presenterte en myte om politifolk som kanskje var gangbar på 1960-, 70- og 80-tallet, kanskje også etter det?

Det var kanskje ment som en humoristisk provokasjon, men det er et faktum at politiyrket har blitt betraktet som et såkalt praktisk yrke. Erfaring og sunn fornuft, også kalt hverdagskunnskap, har stått sentralt. Dette viser forskning på politiet fra flere land.

Sommeren 1990 var jeg sysselmannsbetjent på Svalbard. Der traff jeg Sveinung Sunde, politimann med bred operativ erfaring. Han leste faglitteratur i organisasjon og ledelse på engelsk. Jeg leste selv pensum i statsvitenskap grunnfag. Vi hadde glede av å snakke om det vi leste. Vi var begge litt overrasket over å treffe likesinnede.

Kolleger på fastlandet lo og stilte spørsmålstegn ved hvorfor jeg gjorde det. Bøker var for teoretikere. Politifolk skulle være praktikere. Praktisk erfaring var det som telte.

Vel, vel, tidene endrer seg. Det gjør folk, utdanning og kultur også.

I oktober var jeg sensor på en utdanning for aksjonsledere i politiet i Stavern. Kandidatene, erfarne operative politifolk, fikk en realistisk case der de skulle planlegge, organisere og koordinere en krevende pågripelse, med gitte personellmessige og materielle ressurser. I eksaminasjonen ble de utfordret på det politifaglige, og organisasjon og ledelse, samt koplingen mellom disse kompetanseområdene.

Uten unntak sa kandidatene som medsensor og jeg møtte, at de hadde utbytte av å lese teori. Noen sa at bøkene hadde gitt dem en utvidet forståelse av rollen. Noen sa at de også hadde fått en større verktøykasse som aksjonsledere.

Politiutdanningen er nå en bachelorutdanning. I tillegg tilbys flere masterutdanninger ved Politihøgskolen. Mange politistudenter har både bachelor- og mastergrader før de begynner på Politihøgskolen.

Et betydelig antall politifolk tar masterutdanninger i moden alder ved universiteter og høgskoler. Enkelte tar doktorgrader. Politiet har et økende antall «pracademics».

Verdier som faglig dyktighet, mot, handlekraft og dømmekraft har etter min mening vært idealer i flere politigenerasjoner. Disse kvalitetene har gitt og gir fortsatt anseelse, beundring og sosial kapital i politiet.

Men måten å tilegne seg disse kvalitetene på, er endret på samme måte som mye trolig er endret i andre profesjoner. Hva som blir vurdert som relevant kunnskap har endret seg. Det samme gjelder hvor politifolk søker etter kunnskap.

Dette betyr videre at politifaget, som i seg selv er relativt vidt, øker i omfang. Det henter begreper, modeller og teorier fra andre kunnskaps- og fagområder, og fra vitenskap. Slik øker kunnskapstilfanget. Slik blir også en stadig økende del av det eksplisitt.

Myten om at politifolk ikke leser bøker har avgått ved døden og kan begraves.