Torkjell Trædal
DEBATTINNLEGG
Er ikke politifolk beleste?
Myten om at politifolk ikke leser bøker har avgått ved døden og kan begraves.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
«Politifolk leser ikke bøker.»
Utsagnet kom fra den tidligere NRK-journalisten Knut Olsen.
Han sa dette til cirka 25 politiledere i et klasserom på Politihøgskolen en
gang rundt 2005. Olsen presenterte en myte om politifolk som kanskje var
gangbar på 1960-, 70- og 80-tallet, kanskje også etter det?
Det var kanskje ment som en humoristisk provokasjon, men det
er et faktum at politiyrket har blitt betraktet som et såkalt praktisk yrke.
Erfaring og sunn fornuft, også kalt hverdagskunnskap, har stått sentralt. Dette
viser forskning på politiet fra flere land.
Sommeren 1990 var jeg sysselmannsbetjent på Svalbard. Der
traff jeg Sveinung Sunde, politimann med bred operativ erfaring. Han leste faglitteratur
i organisasjon og ledelse på engelsk. Jeg leste selv pensum i statsvitenskap
grunnfag. Vi hadde glede av å snakke om det vi leste. Vi var begge litt
overrasket over å treffe likesinnede.
Bøker var for teoretikere. Politifolk skulle være praktikere. Praktisk erfaring var det som telte.
Kolleger på fastlandet lo og stilte spørsmålstegn ved hvorfor
jeg gjorde det. Bøker var for teoretikere. Politifolk skulle være praktikere.
Praktisk erfaring var det som telte.
Vel, vel, tidene endrer seg. Det gjør folk, utdanning og
kultur også.
I oktober var jeg sensor på en utdanning for aksjonsledere i
politiet i Stavern. Kandidatene, erfarne operative politifolk, fikk en
realistisk case der de skulle planlegge, organisere og koordinere en krevende
pågripelse, med gitte personellmessige og materielle ressurser. I
eksaminasjonen ble de utfordret på det politifaglige, og organisasjon og
ledelse, samt koplingen mellom disse kompetanseområdene.
Uten unntak sa kandidatene som medsensor og jeg møtte, at de
hadde utbytte av å lese teori. Noen sa at bøkene hadde gitt dem en utvidet
forståelse av rollen. Noen sa at de også hadde fått en større verktøykasse som
aksjonsledere.
Politiutdanningen er nå en bachelorutdanning. I tillegg
tilbys flere masterutdanninger ved Politihøgskolen. Mange politistudenter har
både bachelor- og mastergrader før de begynner på Politihøgskolen.
Et betydelig
antall politifolk tar masterutdanninger i moden alder ved universiteter og høgskoler.
Enkelte tar doktorgrader. Politiet har et økende antall «pracademics».
Verdier som faglig dyktighet, mot, handlekraft og dømmekraft
har etter min mening vært idealer i flere politigenerasjoner. Disse kvalitetene
har gitt og gir fortsatt anseelse, beundring og sosial kapital i politiet.
Men måten å tilegne seg disse kvalitetene på, er endret på
samme måte som mye trolig er endret i andre profesjoner. Hva som blir vurdert
som relevant kunnskap har endret seg. Det samme gjelder hvor politifolk søker
etter kunnskap.
Dette betyr videre at politifaget, som i seg selv er
relativt vidt, øker i omfang. Det henter begreper, modeller og teorier fra
andre kunnskaps- og fagområder, og fra vitenskap. Slik øker kunnskapstilfanget.
Slik blir også en stadig økende del av det eksplisitt.
Myten om at politifolk ikke leser bøker har avgått ved døden
og kan begraves.