Som dere har fått med dere er reaksjonene på ny pensjonsordning sterke. 

Jeg er en av de som i uformelle fora har kritisert resultatet, og blitt oppfordret til å rette kritikken direkte til dere. Det er en rimelig oppfordring, og årsaken til denne henvendelsen.

Skuffelse starter alltid med forventinger. Så hva var forventningene til ny pensjonsavtale?

Det var svært forventet at dette ville bli vanskelige forhandlinger. At det blåser en tydelig vind om at alle må jobbe lenger før pensjon, har alle fått med seg. 

Videre blir politiets pensjonsordninger oppfattet som gode, og de fleste andre har kanskje ikke så gode ordninger. Legg det på toppen av en erkjennelse av trangere økonomiske tider for Staten, og en generelt mer urolig verdenssituasjon enn på lenge. Rett og slett et vanskelig utgangspunkt. 

Men for å sitere forfatteren av boka «Streik», som har studert arbeiderrettigheter og arbeidskamp gjennom over 100 år: 

«Arbeiderkamp har aldri vært lett. Men det har aldri vært umulig heller.»

Så hva trodde dere?

Hva forventet jeg meg av Politiets Fellesforbund? Jo, jeg forventet at PF nå brettet opp ermene! Pensjonsordningen er en kjempestor sak for PF; trolig den største på svært, svært lenge. 

Store saker krever strategi! Store tanker, store visjoner, store ressurser og eventuelt store tiltak. Og det er det vanskelig å se spor av. Dessverre.

Det er ikke min jobb å fortelle hva PF burde ha gjort. Derimot kan jeg godt si at jeg er skuffet over resultatet. 

Når det heller ikke er lett å se spor av satsningen og oppmerksomheten som PF burde gitt pensjonssaken, så er det veldig vanskelig å fri seg fra at her er det gjort for dårlig jobb. Altfor dårlig, faktisk, og det i PF sin viktigste sak.

Skuffelsen blir ekstra tung for oss som er av den generasjonen som opplevde PF som en kraftfull organisasjon. 

En kan si mye om Arne Johannessen, risikokampen og politikonflikten, men det manglet ikke på visjoner. På den tiden våget PF å tenke stort, en våget å satse og en våget å tenke utenfor boksen. Å se begrensninger fikk andre ta seg av. Og resultatet ble bra!

Heller ikke under risikokampen hadde PF venner i starten, heller ikke da var det adgang til tvisteløsning eller streik, og også da hadde Staten mulighet til å tvinge PF til noe PF ikke ville. 

Forskjellen er at Staten turte ikke den gangen, men det gjør Staten åpenbart nå. Mon tro hvorfor det. 

Det er med dette bakteppet at sentrale tillitsvalgte sitt forsvar av ny pensjonsordning låter forskrekkelig hult. At for eksempel «Staten var helt urokkelig på 1G» bør jo ikke komme overraskende på noen, aller minst forhandlerne i PF. 

Spørsmålet er hva man gjorde med det i forkant. Det er veldig vanskelig å fri seg fra tanken om at dette kunne vært gjort bedre. Til syvende og sist er lønns- og arbeidsvilkår for medlemmene det eneste virkelig ansvaret sentrale tillitsvalgte har. 

Så kjære forbundsstyre; jeg håper dere forstår skuffelsen over både prosess og resultat. Noen løsning på dette ser ikke jeg, men jeg håper inderlig at dere ser noe som jeg ikke ser.