Kronikk
«Beredskap begynner med fellesskap»
Det er noen øyeblikk som får oss til å løfte blikket. Ikke fordi de forandrer verden. Men fordi de minner oss om hvem vi er.
Publisert
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Da de norske VM-spillerne kom hjem, sto tusenvis av mennesker klare til å ta imot dem. Barn med flagg større enn seg selv satt på foreldrenes skuldre. Fremmede smilte til hverandre.
Jubelen kom spontant, som om den hadde ligget og ventet. Det var lett å feste blikket på spillerne.
Likevel var det menneskene rundt som fortalte den viktigste historien. For en liten stund handlet det ikke om politikk. Ikke om geografi. Ikke om uenigheter. Vi var ganske enkelt Norge. Øyeblikket reiser et enkelt spørsmål:
Hva er det egentlig vi ser når et helt land kjenner på den samme følelsen samtidig?
Jeg tror svaret er enklere enn vi ofte gjør det til. Vi ser kraften i fellesskapet.
Urolig tid
Vi lever i en tid hvor verden oppleves mer urolig enn på lenge. Krigen i Europa har gjort sikkerhetspolitikk til en del av hverdagen vår.
Polariseringen preger samfunnsdebatten, og det kan av og til oppleves som om forskjellene mellom oss får større plass enn det vi faktisk har felles. Derfor gjorde denne dagen inntrykk.
Den minnet oss om noe vi ikke må miste. Evnen til å kjenne at vi hører sammen. I politiet snakker vi mye om beredskap. Det skal vi.
Vi planlegger. Vi øver. Vi bygger kompetanse. Vi investerer i teknologi og materiell.
Alt dette er nødvendig. En erfaring peker seg likevel ut: Den viktigste beredskapen kan ikke lagres på et lager. Den bygges mellom mennesker og den bygges gjennom tillit.
Gjennom kollegaen som spør hvordan du egentlig har det. Gjennom lederen som tåler uenighet. Gjennom medarbeidere som tar ansvar for hverandre. Gjennom frivillige som stiller opp. Gjennom naboer som åpner døren når noen trenger hjelp.
Det er disse usynlige båndene som gjør et samfunn robust.
Bygget tillit
Politiet er bygget på tillit. Den tilliten handler ikke bare om hvordan befolkningen ser på oss. Den handler også om hvordan vi møter hverandre. Vi kommer til å være uenige.
Om organisering. Om lønn. Om prioriteringer. Om ledelse.
Det skal vi være, for uenighet gjør oss klokere.
Men kanskje bør vi oftere spørre oss selv hvordan vi kan være uenige på en måte som styrker politiet, i stedet for å svekke fellesskapet vi alle er en del av. For vi kan ikke be samfunnet om å stå samlet i kriser dersom vi ikke også øver oss på å stå sammen i hverdagen.
Vi får ofte spørsmål om hvordan vi skal rekruttere flere mennesker til politiet. Det er et viktig spørsmål, men kanskje finnes det et enda viktigere – Hvordan bygger vi steder mennesker ønsker å bli?
Erfaring viser at mennesker blir sjelden værende bare på grunn av en jobb. De blir fordi de finner tilhørighet.
Fordi barna får venner. Fordi partneren finner sin plass. Fordi noen inviterer dem med. Fordi de opplever å høre til.
«Følelsen av å være noe større enn oss selv»
Til syvende og sist er det de små møtene som skaper de store beslutningene. Den samme sannheten gjelder politiet. Den gjelder Finnmark. Og den gjelder Norge.
Vi liker å si at Norge er et samfunn med høy tillit. Det er sant, men tillit er ikke noe vi eier. Det er noe vi bygger, hver eneste dag.
I måten vi leder. I måten vi lytter. I måten vi omtaler mennesker vi er uenige med. I måten vi møter nye kolleger. I måten vi tar vare på hverandre når hverdagen blir krevende.
Det er langsomt arbeid, men kanskje er det også det viktigste arbeidet vi gjør. Kanskje var det viktigste vi feiret denne dagen ikke en sportslig prestasjon. Kanskje var det følelsen av å være en del av noe større enn oss selv - et «vi».
I en tid hvor mye trekker oss fra hverandre, trenger vi flere slike øyeblikk. Ikke fordi de løser alle utfordringer. Men fordi de minner oss om hvem vi ønsker å være. For beredskap handler til syvende og sist ikke bare om planer, utstyr og ressurser. Den handler om mennesker.
Om tillit. Om fellesskap. Og om valgene vi tar – hver eneste dag.
For beredskap begynner ikke når krisen kommer. Den begynner med fellesskapet vi bygger før den gjør det.
