Viktigheten av kritiske røster i Nærpolitireformen

Alle skoleklasser har eleven som tør stille de «dumme» spørsmålene. Det triste er at spørsmålene ikke er dumme. Mange tør ikke si høyt at de lurer på det samme. Ei venninne av meg var modig nok til å stille slike spørsmål på skolen, og mange fikk henne til å føle seg dum. I mine øyne var hun uredd, modig og ønsket svar på noe alle lurte på.

De som stiller spørsmålstegn ved nærpolitireformen er modige, og jeg synes de fortjener ærlige svar.

Sommeren 2014 fullførte jeg en mastergrad i endringsledelse ved Universitet i Stavanger. Studiet handlet om hvordan vi kan forstå og påvirke endringsprosesser innenfor offentlig og privat virksomhet. Grunnidéen i studiet er at det er behov for en åpen og samfunnsansvarlig ledelse, der økonomiske og andre mål for den enkelte virksomhet balanseres mot allmenne og samfunnsmessige verdier som miljø, trivsel, velferd, rettferdighet, deltakelse og medvirkning.

Mitt spørsmål er om vi har denne balansen i politiet nå? Jeg undrer meg over hvorfor politiansatte er så stille. Er det de som sitter stille i båten som belønnes, eller er det slik at mange faktisk mener at riktig retning er valgt?

Fra medisinens verden vet man at det er viktig at kuren er tilpasset diagnosen, og at man har en skikkelig diagnose før man begynner å kurere. Når det er sagt virker organisatorisk fremgang i økende grad å være knyttet til om man er i stand til å håndtere omgivelsene på en smart måte.

For å øke troverdigheten er det kanskje på tide å ta bort ordet «nær» og kalle det politireformen?

Kritikken etter 22. juli og tiltakene i POD

22. juli- kommisjonen satte ikke en «diagnose» på politiet og hadde ikke mandat til å mene noe om politiet som organisasjon. Likevel startet politiet en massiv endringsprosess med bla. Endringsprogrammet og Merverdiprogrammet, som hadde det overordnede målbildet «Ett politi».

De fem innsatsområdene; risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling, IKT-utnyttelse og resultatorientert lederskap i endringsprogrammet ble satt etter 22. juli-rapportens «diagnose», og jeg undrer meg over hvorfor temaet kultur har havnet slik i bakgrunnen. Det poengteres både i rapporten og programmene som noe av det viktigste. Det virker som programmene var ukritisk bygget på 22. juli-rapporten. Merverdiprogrammet ble nedlagt til tross for at store summer hadde blitt brukt, og uten at vi riktig vet resultatet. Det er ikke klart for meg hva som er videreført i Nærpolitireformen. Er det mulig at noen dro konklusjonen lenger enn den var ment?

Politianalysen derimot hadde mer fokus på struktur. Mye tyder nå på at Politidirektoratet og utvalgene var formidlere mellom institusjonelle omgivelser og politiet, ved at det ble satt i gang prosjekter som var synlige og lette å måle.

Må bli tydeligere på mål og innhold

Allerede i 2013 poengterte tidligere politimester, nå statsadvokat Terje Nybøe dette i en kronikk i DN: «Det er ikke nødvendig å reparere, eller foreta en total ombygging av, noe som ikke er ødelagt. Farten og omfanget av prosessene kan virke kontraproduktivt også på lengre sikt». Han påpekte samtidig at det var nødvendig med endringer i tråd med den alminnelige samfunnsutviklingen.

Selv om man er kritisk og stiller spørsmål til reformen betyr det ikke en mener at politiet skal forbli uendret. Viktige spørsmål er: Hva verdi har reformen for publikum og for politiet som etat? Er reformen et forsøk på å vise politisk handlekraft, eller er den bygget på politifaglige argumenter?

Det er få som er uenige i at orden, forebygging, etterretning, etterforskning og operasjonssentralen skal styrkes, men hva betyr dette i praksis? Det er ofte stor avstand mellom den enkelte idé og virkeligheten.

Hvordan forholder man seg til at forskning viser at begeistringen er størst før reformer gjennomføres og mindre etterpå? Store reformer er ekstremt komplekse, gjennomføres sjeldent som planlagt, og sideeffektene er ofte langt mer tilstede enn man hadde tenkt. For at en skal lykkes må reformen passe, de ansatte må ha tro på den, man må ha et varig trykk samt ressurser til å holde trykket oppe. Reformen må ikke være bygget på halvfarlige sannheter uten involvering og refleksjon, noe som professor Cathrine Filstad skriver om her i sin kronikk: Ledelse i politiet. Hun skriver at det ikke er kultur for å ta opp uenigheter i politiet, der slutter man seg heller i rekkene.

Politidirektoratet må bli tydeligere på innhold og mål, og det må konkretiseres hvordan det skal jobbe med kultur, ledelse og holdninger. Det er ikke tydelig hva politiet eventuelt skal endre ved kulturen. Vi må få en plan for endringsledelse og organisatorisk læring som de ansatte forstår.

Keiserens nye klær

Den siste DIFI- rapporten viste at politiet er lite opptatt av samarbeid og læring av andre, samt har en kultur som er svak for kritikk. Det må kommuniseres at politifolk generelt sett har høy yrkesstolthet, tar samfunnsansvar og trives på jobb. Kulturendring kan ikke bare skje fra toppen uten at man involverer de ansatte, og man må bygge en kultur for kontinuerlig endring.

For meg virker det som det til tider foregår en «keisernes nye klær»-stemning, og at reformen skal gjennomføres koste hva det koste vil. Man har ordet kvalitet i reformen, men det som er mest synlig nå er struktur. Kvalitet koster, og mange distrikter har store utfordringer med manglende ressurser samt at man ser store lønnsforskjeller mellom distriktene. Jeg oppfatter at det POD startet på har blitt noe helt annet, uten at jeg helt ser hvorfor. Er det så enkelt å gjemme seg bak at det er bestemt av politikerne?

Jeg tror ikke jeg er alene om å være kritisk til om reformen vil få de ønskede effektene. Det er viktig med kritiske blikk både med tanke på utvikling, justering og kvalitet. Etter min mening viser dette at man er engasjert og ønsker bedre løsninger. Fra nå av skal jeg være en av dem som tør rekke opp hånden for å stille «dumme» spørsmål».