HVER SIN SIDE AV LOVEN: Mens Arman (t.h) bestemte seg for å bruke Orderud-saken til å styrke sin posisjon i det kriminelle miljøet, var Stian i praksis som politi.
HVER SIN SIDE AV LOVEN: Mens Arman (t.h) bestemte seg for å bruke Orderud-saken til å styrke sin posisjon i det kriminelle miljøet, var Stian i praksis som politi. (Foto: Privat)

To brødre - To skjebner

Arman leverte våpnene i Orderud-saken, og hadde ingen planer om å forlate et kriminelt liv. Samtidig fulgte broren Stian drømmen om å bli politi. Hvordan kunne livene deres ta så forskjellige veier?

Mai 2001. Frogner Grendehus i Sørum er fylt til randen, både av pressefolk og andre som følger Orderud-saken, en av Norges mest omtalte drapssaker. 

28 år gamle Arman Vestad, som avisene senere skal beskrive som «glattbarbert og munnrapp», inntar vitneboksen og forteller at drapssiktede Kristin Kirkemo Haukeland ba ham skaffe to 22 kaliber pistoler til henne.

For Arman, som lever av kriminell aktivitet, var ikke dette spørsmålet noe å heve øyenbrynene over. En våpenforespørsel var bare en forespørsel som alt annet.

Resultatet blir at han skaffer våpnene i Orderud-saken. Men det tilhørerne i rettssaken ikke nødvendigvis biter seg merke i, er at Arman også gir en beskjed til dem som tror han kan komme tilbake til et lovlydig liv.

Han har tidligere studert markedsføring, og nå ser han på Orderud-saken som merkevarebygging. Arman uttaler klart og tydelig at han er «notorisk kriminell». Det er den ultimate avkappingsmanøveren til hans gamle liv. Hvis noen skulle ha et håp om å hanke ham inn til lovlydighet, var det bare å glemme, for han var og ble kriminell.

STOREBROR: Arman Vestad er på vei inn i rettslokalet for å vitne i Orderud-saken, i 2001. Foto: Jan Petter Lynau / VG / NTB scanpix

28 år gamle Arman lever et liv fylt med ville fester, amfetamin og ecstasy. Han har et hatforhold til politiet. Han vet ikke at nettopp en politimann skal redde livet hans, og få ham til å snu tvert om på alt. At han skal utdanne seg til sosionom, og holde foredrag landet rundt om hvordan han klarte å snu livet sitt.

Og at broren Stian, som er i praksis som politi bare 10 kilometer unna, skal bli en avgjørende del av veien tilbake. 

Barndommens paradis

– Vi flyttet til Bolsøya da jeg var fire år. Det var et veldig fint sted å vokse opp, og veldig trygt for oss barna, sier Stian.

LILLEBROR: Stian som nyutdannet politimann etter uteksamineringen fra Politihøgskolen i 2002. Foto: Privat

På idylliske Bolsøya utenfor Molde vokser Stian og Arman opp, sammen med en bror og en søster, mor og far. Alle kjenner alle på Bolsøya, de låser ikke dørene, og på barneskolen kan en skoleklasse bestå av bare tre elever. Blant strender og skog, ligger gårdsbruk og jorder, og de som ikke jobber på gård eller på den lokale båtfabrikken, pendler ofte til jobb med ferja til Molde.

Det må også barna gjøre, når de begynner på ungdomsskolen.

– Da vi begynte på ungdomsskole i Molde gikk det rykter om at vi som kom fra Bolsøya ble erta, og at vi ble kastet i hekken, forteller Stian.

– Vi hørte at det var mange som hadde blitt mobbet før oss, men da jeg begynte på ungdomsskolen hadde jeg bare gode opplevelser. Men for Arman var det ikke sånn. Jeg tror det var hardere for ham, sier Stian.

Selv synes han det er fantastisk å endelig ha mange elever i klassen, og få bedre utvalg av folk å bli venner med. Da Arman begynte på ungdomskolen noen år før Stian, hadde han gledet seg til det samme. For selv om han omtaler øya som sitt barndoms paradis, var det få å bli venner med der.

– Jeg følte meg nok litt innestengt på den øya. Jeg var en unge som var full av kreativitet og energi, og var glad i folk. For en som henter energien sin fra å være sammen med mennesker, hadde jeg nok egentlig litt dårlige vekstvilkår, sier Arman.

Men overgangen til ungdomsskolen ble ikke helt som han hadde tenkt.

– Jeg ble terga, med kommentarer som «Her er det møkkakjeller-lukt, nå må du dra hjem og dusje», «dra hjem og ta våronna» og «din bonde», forteller Arman.

– Fordi du kom fra øya?

– Ja, og jeg tror ikke det var så vondt ment, men jeg fant meg ikke helt til rette der. Og jeg hadde gått og ventet på å få meg venner ganske lenge. Da jeg ikke fikk det ble det et lite nederlag, sier han.

Verdien av penger

Som 13-14-åring flytter Arman til bestefaren i Molde. Etter gjentatte forhandlinger med foreldrene, klarer han å overtale dem til å la ham flytte, for å slippe å ta ferja til og fra øya hver dag.

Bestefaren synes det er stas å ha Arman i huset, og liker å gi ham lommepenger.

– Han ga meg en 100-lapp omtrent annenhver dag, ganske mye penger for en 14-åring. Da så jeg at de som tidligere hadde erta meg, syntes at jeg var en grei fyr nå. Jeg kom inn i gjengen ved hjelp av penger, sier Arman.

Han spanderer på de andre, og kjøper seg populære merkeklær: Poco Loco, Levis 501, Ball og Mephisto-sko.

– Jeg klarte ikke å se det den gangen, at dette var kjøpt vennskap. Det var bare rett og slett en glede å endelig bli sett. Endelig følte jeg at jeg passet inn et sted, sier han.

Snart kommer han også inn i et fotballmiljø og får gode venner i fotballen. Livet er godt. Samtidig får han borteboerstipend fra Lånekassen, som betyr enda mer penger. Men han har likevel begynt å nappe litt penger fra bestefaren. Han har krysset en grense. Og har fått prentet inn i underbevisstheten at å utstråle velstand er viktig.

For det er penger som gir ham følelsen av å bli sett, følelsen av tilhørighet.

Dobbeltlivet starter

Etter videregående får Arman jobb som dørvakt i Molde. De eldre gutta tar ham under vingene sine, men flere av dem introduserer ham også til et miljø med stoff og festing.

– Flere hadde litt lurvete holdninger. De brukte anabole steroider, noen av dem røyka litt hasj og andre hadde begynt å teste hardere stoffer. Så kom det noen som hadde med seg amfetamin, forteller Arman.

Sakte men sikkert flyttes grensene enda mer. Etter hvert går Arman fra å bruke anabole steroider til å ta amfetamin. 

– Det var ikke sånn at jeg tenkte: «Vet du hva, jeg tror jeg søker på jobben som narkoman». Jeg så ikke på dette som at jeg gjorde noe ulovlig eller skadelig, det ble liksom bare...det ble en hemmelighet blant oss gutta, som førte oss enda tettere sammen, sier Arman.

– Og den følelsen av at du blir litt gira og kan få litt gåsehud og sånt, den digga jeg.

BARNDOMSVENNER: Lillebror Stian (til høyre) så opp til storebror Arman. Barndommen på en øy utenfor Molde, var trygg og god. Her fra en familieferie til Mallorca. Foto: Privat

Arman får seg samboer, og de flytter til Trondheim hvor han studerer ved NTNU. Og med et hode fullt av gründer-ideer, starter han både restauranthus og et firma for treningsklær, sammen med en kamerat. Samtidig starter et dobbeltliv med lovlig og ulovlig virksomhet om hverandre.

De svindler bruktbilselgere, ved å selge andres biler til intetanende kjøpere. De starter sextelefon og spåkonetjeneste. Og de kloner datidens mobilsignal, slik at de sørger for å belaste andres telefonregning ved å ringe inn til sin egen spåkonetelefon.

– Jeg husker at jeg elsket å utnytte ting det var smutthull på, og som lovverket ikke hadde plukket opp. Jeg tenkte at «dette er for enkelt, det her må de jammen skjerpe seg på», sier Arman.

22 år gammel mener han at når ting er lagt opp på denne måten, må de nesten forvente at noen utnytter det. På et vis er det jo nesten deres egen feil.

Midt i denne hverdagen får han og samboeren et lite barn sammen. Men kjæresten har ingenting til overs for Armans kriminelle handlinger, og forholdet tar slutt når politiet kommer oftere og oftere på banen. Som singel flytter Arman til Oslo, og snart er han heltidskriminell.

Politidrømmen

Hjemme i Molde har Stian begynt å forstå at broren holder på med kriminalitet. Gjennom oppveksten så han veldig opp til storebroren sin. Han ville bli som ham. Gjøre det han gjorde.

Den følelsen har han ikke lenger.

Lenge har han hatt en drøm om å bli politi. Den drømmen var det ironisk nok Arman som hadde plantet i hodet hans, en gang ved middagsbordet, da Stian gikk på barneskolen.

– Arman sa at han ville bli politi, og jeg var den lillebroren som så på alt storebror gjorde. Jeg tror han har glemt at han sa det, men jeg husker at måten han begrunnet det på, gjorde at jeg syntes det hørtes spennende ut. Da ble den spiren sådd, sier Stian. 

– Det var særlig det at jeg kunne være med og hjelpe folk. Kombinert med at man kunne være ute og kjøre bil, få spennende oppdrag og gjøre en forskjell for mennesker. Jeg så på politiet som helter, og jeg ville være en liten helt selv, forteller han. 

Han svarte i negativt tonefall, «Politi, ja. Det må vi ta oss en snakk om».

Stian Vestad

Men han holdt politidrømmen for seg selv. For hva hvis noen sa at han ikke ville klare det? Eller at han ikke var egnet? Han hadde jo blant annet kjørt moped uten lappen. Hva hvis han søkte, og så kom han ikke inn?

Skuffelsen ville bli enda større hvis folk visste om det. Og det orket han ikke.

– Da jeg skulle søke hadde jeg bygd opp forventningene gjennom hele ungdomstiden. Jeg hadde ikke noe annet jeg hadde lyst til å bli. Jeg hadde ingen plan B.

Når han sommeren 1999 får vite at opptaket er klart, klarer han ikke å vente på at brevet skal komme i postkassa. Han ringer rett til Politihøgskolen for å få svaret.

– Og jeg var tatt ut. For en kar som var litt usikker på seg selv, og på om han kunne bli politi, var det stort. Det er et av de øyeblikkene man aldri glemmer, sier Stian.

Ikke lenge etterpå kommer Arman hjem på besøk. Det er sommer, og han sitter ute på terrassen og spiller musikk.

DRØMMEJOBBEN: Det var politi Stian skulle bli. Her er han på jobb i Lillestrøm i 2007. Foto: Privat

– Man merket alltid godt når Arman var hjemme, for han spilte ganske høy musikk. Du kunne høre det i hele huset. Han pleide å spille techno og trance, men da spilte han «Our House» av Madness, og den syntes jeg jo faktisk var fin, husker Stian.

Full av stolthet forteller han broren at han har kommet inn på Politihøgskolen. Nyheten blir ikke møtt med særlig entusiasme.

– Han svarte i negativt tonefall, «Politi, ja. Det må vi ta oss en snakk om», forteller Stian.

Han kan ikke huske om broren utdypet dette noe mer den gangen, men det var tydelig at han syntes yrkesvalget var feil.

– Han sa en gang at politiet var fienden hans, selv om jeg ikke husker om han sa det i denne samtalen. På et tidspunkt fortalte han meg også om dårlige opplevelser med politiet, som gjorde at jeg for første gang begynte å reflektere over politiets rolle. For selv i de dårlige periodene var han alltid reflektert, sier Stian.

Selv husker ikke Arman hvordan han svarte da Stian fortalte nyheten.

– Men det var sikkert noe sånt jeg sa, ja, smiler han.

– Jeg satte nok ikke noe pris på det da. Det var en blanding av at hvis han ble politi, kunne det hende vi ikke kunne ha noe kontakt, samtidig som dette var en yrkesgruppe jeg ikke hadde så mye til overs for. Ikke i det hele tatt, sier han.

Forespørselen om våpen

I 1998 er Armans liv i Oslo som en kontinuerlig fest som aldri slutter. Det går i ecstasy, amfetamin og kokain. Han kan feste i tre uker i strekk med kun én times powernap i løpet av de tre ukene.

Innimellom festingen kjøper og selger han GHB, kokain og amfetamin.

– Selv om GHB ikke var klassifisert som narkotika på denne tiden, skjønte vi jo hva det innebar. Jeg kunne også holde på med en kilo kokain, eller 20 kilo amfetamin, og møtte mange av disse som var langt oppe i verdikjeden, sier han.

– Det var mye penger involvert i det. Så det jeg ble glad i da jeg var 14-15 år, det kom i rikt monn nå, sier Arman.

Samtidig føler han tilhørighet. Det er et sterkt samhold blant alle dem som lever på siden av samfunnet.

– Et bilde som jeg synes illustrerer hvor langt det gikk, uten at jeg la merke til det selv, var da jeg på et tidspunkt skulle levere GHB. Da kunne jeg gå i bar overkropp, med snekkerbukse, helt barbert på hodet, og en kombinert versjon av svømmebriller og solbriller, og to 30-literskanner med GHB i hver arm. Sånn ruslet jeg ned Karl Johans gate i Oslo, og tenkte at det var helt normalt, sier Arman.

– Det må ha vært et spesielt skue. Akkurat da var det nok ingen politifolk i nærheten. Da var det nok lunsjtid.

Jeg hadde en greie med henne som hadde vart et par måneder da hun spurte meg om jeg ikke kunne skaffe våpen.

Arman Vestad

På denne tiden møter han Kristin Kirkemo på en fest, og de får et kort forhold.

– Jeg hadde en greie med henne som hadde vart et par måneder da hun spurte meg om jeg ikke kunne skaffe våpen, sier Arman.

Han spør aldri om hva våpnene skal brukes til. Å få spørsmål av denne typen er ikke helt uvanlig for ham, så Arman bruker nettverket sitt for å se om det er noen respons å få.

– Det å skaffe et våpen var mer heavy enn å skaffe et gram eller ti med kokain, så det var viktig å ta kontakt med de rette personene, forteller han.

Arman får en telefon tilbake om at de har napp på våpenforespørselen hans. Dermed reiser han og Kirkemo til Molde like før julen 1998, hvor våpnene blir overlevert på Alexandra hotell.

Markedsføring

I mai 1999 smeller nyheten i mediene: Tre mennesker er skutt og drept på Orderud gård i Sørum. I politidistriktet hvor lillebroren Stian skal begynne i praksis året etter.

– Når skjønte du at våpnene var innblandet i Orderudsaken?

STOR MEDIEDEKNING: Arman Vestad skaffet to 22. kaliber pistoler. En av pistolene ble brukt i Orderud-drapene. Drapene sendte sjokkbølger gjennom Norge for 20 år siden, og Orderud-saken er en av de mest omtalte kriminalsakene i moderne tid. Foto: Faksimile fra VG etter at drapene ble kjent

– Det var ikke før jeg så på TV at Kristin var mistenkt, sier Arman.

– Jeg skjønte at nå måtte jeg rydde unna det jeg hadde av kriminelle ting i leiligheten min, for politiet kom til å komme etter meg snart. Uansett om hun var skyldig eller ikke, skjønte jeg at i en såpass alvorlig sak kom hun til å fortelle politiet hvem som hadde skaffet våpnene, eller så ville politiet finne ut av det selv.

Arman setter seg ned og tar et valg. Han vet at han vil bli arrestert, men han vet også at han ikke kommer til å bli sittende lenge, for han har ikke noe med drapene å gjøre.

– Det eneste jeg hadde gjort var å skaffe våpnene, og jeg tenkte at «det skal jeg ta min straff for. Og så skal jeg bruke denne saken aktivt for å styrke meg i det kriminelle miljøet». Jeg bestemte meg for å si til Dagbladet og VG at det var helt greit at de brukte navnet mitt, sier Arman.

Det blir en måte å sette seg i respekt på. Og det fungerer.

Trippeldrapet

I august 1999 trår Stian for første gang inn i gangene på Politihøgskolen i Oslo. Brødrene har hatt lite kontakt helt siden Arman flyttet ut hjemmefra, og den eneste kontakten de har med hverandre nå, er i familiens juleselskap.

På denne tiden skriver avisene side opp og side ned om Orderud-saken. De skriver om de mistenkte: Veronica Orderud, Per Orderud, Kristin Kirkemo og Lars Grønnerød. Og de skriver at Kristin Kirkemo kjøpte drapsvåpnene illegalt av en «Moldemann».

– Faren min leste om dette i avisa, og sa at «Moldemann, det er helt sikkert Arman». Men for meg var det kjempeoverraskende. Jeg hadde aldri trodd at han skulle være «Moldemann». Det slo meg ikke engang. Jeg trodde virkelig ikke at han var på det nivået at han kunne være innblandet i en riksdekkende sak, sier Stian.

– Vi vet jo i dag at han bare solgte våpnene som en rutinemessig handel, men den gangen lurte vi på om dette var planlagt og om han visste hva våpnene skulle brukes til. Det var veldig sjokkerende, sier han.

– På dette tidspunktet har dere nesten ikke hatt noe kontakt på flere år. Tenkte du nå at du skulle ringe broren din?

– Nei, det var ikke naturlig i det hele tatt. Det var helt fjernt, for vi hadde ikke kontakt, sier Stian.

«Kanskje du kjenner han Vestad?»

Våpensalget gjør at Arman senere blir et viktig vitne i rettssaken, og han stiller også opp og snakker med media.

– Hvordan var det å lese om Arman i avisene?

– Jeg tenkte nok mest på hvordan dette var for mamma. At dette var vanskelig for henne, sier Stian.

– Jeg har aldri skammet meg over Arman. Men jeg har vært lei meg på hans vegne, sier han.

Når Orderud-saken går i retten i 2001 er Stian i praksis i Lillestrøm. Han finner seg raskt til rette der, og kan nesten ikke tro at han får jobbe med noe han liker så godt som dette.

Når folk spør om han kanskje kjenner denne fyren fra Molde med samme etternavn som ham selv, ser han ingen grunn til ikke å svare ærlig.

Det var flere kolleger som spurte: «Molde er jo ikke så stort, kanskje du vet hvem han Vestad er?»

Stian Vestad

– Jeg var åpen med hovedveilederen min fra starten, om at Arman var broren min. Det bød aldri på noen problemer. Men det var flere kolleger som spurte: «Molde er jo ikke så stort, kanskje du vet hvem han Vestad er?», og da sa jeg at «Ja, det er broren min». Da reagerte de ofte med å få veldig dårlig samvittighet og si unnskyld, og trodde de hadde tråkket inn i et bed som var veldig følsomt for meg. Men det var det ikke, forteller Stian.

En hendelse han husker godt var da han var med sin daværende kjæreste hjem til hennes foreldre i Tønsberg. Moren hennes satt og leste Aftenposten, hvor det stod om Molde-mannen som var involvert i Orderud-saken.

– Da lurte hun på hvem det var. Så jeg sa «Det er storebroren min». Da holdt hun på å sette kaffen i vrangstrupen, husker Stian.

– Det slo meg ikke å lyve om det. For han var jo broren min. Jeg har aldri hatt noen negative følelser om det. Det han hadde gjort var hans liv, og det jeg hadde gjort var mitt liv, sier han.

Det laveste punktet

I tiden fram mot et nytt årtusen ruser Arman seg mer og mer. Han får samboer og de flytter til Bergen. De bestemmer seg for at «nå skal vi ikke gjøre kriminelle ting». Det varer ikke lenge. Inntektene blir merkbart lavere av å leve lovlydig.

– Så jeg begynner å deale igjen ganske kjapt, blir tatt og kommer i fengsel i Bergen, forteller Arman.

I Bergen fengsel når han sitt laveste punkt i livet. Det er nyttårsaften år 2000. Rakettene suser forbi fengselsvinduet. Der ute smeller de i alle mulige farger, mens alle ønsker hverandre et godt nytt år.

Inne på cella er Arman alene. Han er preget av kjærlighetssorg etter at forholdet til samboeren har tatt slutt. Livet har tatt en helt annen vending enn han ønsket.

– Jeg var på mitt laveste da. Jeg husker at jeg drakk Zalo, som et slags forsøk på... altså, jeg visste jo at Zalo ikke var noen god måte å ta selvmord på. Kroppen sier ifra at «nå er det nok Zalo», og så stopper det seg selv, sier han.

Etter 14 dager blir han løslatt.

– Da var det ut igjen og jeg fortsatte livet. Jeg var konge på nytt, i en periode. Men så flytter jeg hjem til Molde, og da begynner det å gå ordentlig i utforbakke.

Skummetmelkblå

I 2001 er Arman tilbake på Nord-Vestlandet. Han er tungt rusavhengig, og veksler mellom å være langt oppe og langt nede, og veldig sliten. 

Jeg veide 70 kilo, huden min var skummetmelkblå og jeg var mer halvdød enn jeg var levende.

Arman Vestad

– Jeg tenkte at livet kom til å skjære seg hvis jeg ikke fikk hjelp, at jeg kom til å dø eller at jeg kom til å bli putta inn for noe og sitte inne for godt. Jeg tenkte at jeg kom til å dø av overdose, for jeg hadde tatt mange overdoser tidligere, sier han.

Da han bodde i Oslo hadde han seks-syv overdoser på GHB på fjorten dager. En periode var han nærmest fast inventar på Ullevål sykehus. Da sluttet han å ta av seg armbåndet han fikk på sykehuset. For han skulle jo tilbake, mest sannsynlig, neste dag.

Han ble ikke skremt av det den gangen. Han var udødelig. Han våknet jo opp hver gang.

Nå, når han er tilbake i Molde, er tankene annerledes. Grensene er flyttet for lenge siden. Han kan ikke lenger ta ecstasy og rohypnol i pilleform. Alt må inn i årene for å effekt.

– Du merker ikke alltid at grensene flytter seg. Først tenker du at en ecstasy må være greit. Det gjør alle på 90-tallet. Og når du har lyst på en til tenker du at to, det er nesten det samme som en. Til å begynne med så vi veldig annerledes på dem som satte sprøyter. Vi likte ikke det. De hadde gått for langt. Men til slutt gjorde vi det selv, forteller Arman.

– Jeg veide 70 kilo, huden min var skummetmelkblå og jeg var mer halvdød enn jeg var levende.

– Han reddet livet mitt

En dag når han ligger og halvsover, kommer politiet stormende inn i leiligheten. Akkurat det var ikke så uvanlig. På denne tiden kunne det skje flere ganger i uka.

Men denne dagen i 2001 ble likevel helt annerledes enn tidligere. Arman var forberedt på et verbalt slag, og på å bli lagt i håndjern. Men i stedet setter en av politimennene seg ned ved siden av ham, og snakker med ham.

– Han spurte «Hvordan går det egentlig med deg? Det ser ikke så bra ut, dette her». Og så spurte han «Er det noe jeg kan gjøre for deg?». Han traff hjertet mitt ordentlig. Her satt det en person som brydde seg om meg, en totalt mislykket fyr som bare hadde kastet bort livet sitt og skuffet så mange folk. Så satt han der og snakket rett til hjertet mitt, sier Arman.

Samtalen varer ikke lenger enn rundt ti minutter. Likevel er det nok til å så et frø, som får Arman til å tenke at kanskje det er mulig for ham også, å få et helt normalt liv.

– Denne politimannen reddet livet mitt. Bare det at han brydde seg, og spurte om det var noe han kunne gjøre, det stakk så dypt. Det var ikke sånn at han sa «Stakkars deg, Arman. Dette er urettferdig, jeg skal ikke sette deg i fengsel». For han kjørte meg til legen for å sjekke at jeg kunne sitte på glattcelle, og så satte han meg på glattcelle. Men det han gjorde i den ti minutter lange samtalen var å virkelig se meg som menneske, forteller Arman.

ENDRET LIVET: Når politimannen Kjellbjørn kommer inn i Armans leilighet i 2001 er Arman forberedt på et verbalt slag, og å bli lagt i bakken. I stedet har de en samtale som endrer livet hans. Foto: Sverre Jarild

Politimannen er Kjellbjørn Johansen, og han gjør det tydelig for Arman at det er på tide at han gjør noe annet.

– I ettertid ser jeg at han hadde en måte å være på som gjør at du ser mennesker på en annen måte. Det blir ekstra tydelig når det er politi og skurk. Og det sier noe om at du aldri vet når den gode samtalen kan finne sted. Hvis du tenker at «her er det ikke noe håp», da utstråler du også det. Kjellbjørn utstrålte det motsatte, sier han, og legger til at hendelsen har lært ham å ha den samme innstillingen overfor andre.

Denne politimannen reddet livet mitt. Bare det at han brydde seg, og spurte om det var noe han kunne gjøre, det stakk så dypt.

Arman Vestad

– Man skal ikke være naiv, men å ha et grunnleggende godt syn på mennesker, det smitter, sier han.

Kjellbjørn selv husker godt hva som møtte ham i Armans leilighet den dagen.

– Jeg hadde kjent ham tidligere, da vi studerte statsvitenskap på Høgskolen i Molde. Men så fulgte jeg ham som politi da det gikk utfor stupet med ham. Den dagen vi tok oss inn i leiligheten til Arman kjente jeg ham nesten ikke igjen. Han så ut som et levende lik. Jeg syntes det var så fælt å se en så flott og ressurssterk mann gå til grunne. Det endte med at jeg forbarmet meg over ham og bestemte meg for å hjelpe ham, sier Kjellbjørn.

Men selv om Kjellbjørn husket Arman fra tidligere, ville han hatt samme fokus, uansett om han ikke visste hvem personen var.

– Fokuset mitt er først å prøve å hjelpe. Kan vi hjelpe personen på et vis, lage noen snarveier så personen får hjelp for rusproblemer eller psykiske lidelser? Vi som er politi kjenner systemet så godt at vi av og til kan trykke på de rette knappene, når vi føler det er nødvendig, sier Kjellbjørn.

GREP HALMSTRÅET: - Det endte med at jeg forbarmet meg over ham og bestemte meg for å hjelpe ham, sier Kjellbjørn Johansen. Foto: Erik Birkeland / Romsdals Budstikke

– Jeg visste at Arman var ressurssterk, så jeg visste at han hadde styrke til å komme seg ut. Men jeg begynte å tvile da jeg så ham den gangen. Men det er bestandig en mulighet, og det halmstrået er viktig å ta tak i, sier han.

Arman snudde riktignok ikke med en gang etterpå, men sakte men sikkert begynte noe å endre seg.

To brødre møtes

Stian skjønner ikke helt hva som skjer. Det er 2002, og han er i sitt tredje studieår, og snart ferdig utdannet politi. Arman har ringt ham fra Molde fengsel, hvor han soner en samledom, blant annet for heleri av våpen i Orderud-saken.

Etter flere år uten kontakt har han plutselig invitert politibroren sin til å komme på besøk i fengselet.

– Jeg husker det veldig godt. Jeg skjønte ikke hvorfor han ringte, men jeg var veldig nysgjerrig på å høre hva han hadde å si, for det hadde jo skjedd så mye i livet hans, sier Stian.

På besøksrommet i Molde fengsel snakker Arman om ting Stian aldri har hørt ham snakke om før, og han sier at han har bestemt seg for å leve et lovlydig, normalt liv. Dessuten er han oppriktig interessert i Stian.

Jeg husker det veldig godt. Jeg skjønte ikke hvorfor han ringte, men jeg var veldig nysgjerrig på å høre hva han hadde å si.

Stian Vestad

– Vi hadde en samtale som overrasket meg veldig. Det var en sånn medmenneskelig samtale, i hvert fall en start på en søskensamtale, som jeg aldri hadde opplevd med ham før, for forrige gang vi hadde snakket sammen på den måten var vi jo barn, sier Stian.

I tiden som følger besøker han Arman i fengselet flere ganger. Stian blir en viktig støttespiller for at broren skal komme seg ut av det kriminelle miljøet han har vært i.

– Det er ikke bare å gå ut av et sånt liv, hvis du ikke kjenner noen på den riktige sida. Han hadde bare kjeltringkompiser. Jeg vil tro at jeg og familien var de eneste han kjente, som ikke var kriminelle, og nå skulle han bryte med alt det, sier Stian.

– Trodde du på ham med en gang?

– Han virket veldig troverdig, så jeg gjorde det. Etter et langt politiliv, hadde jeg kanskje vært enda mer skeptisk hvis det hadde skjedd i dag. Det er mange som ikke klarer å kutte ut kriminalitet etter så mange år. Men Arman virket veldig oppriktig og fornuftig, sier han.

– Følte du at han hadde såret deg gjennom de årene som kriminell?

– Nei, ikke annet enn at jeg følte meg ignorert. Det såret meg kanskje litt. Jeg prøvde å strekke meg etter storebror, som jeg så opp til, og så klarte jeg det ikke helt. Det er sånne vanlige mekanismer. Men i ettertid er jeg jo glad for at jeg ikke strakk meg helt dit, da, smiler han.

INSPIRASJONSKILDE: Lillebror Stian lar seg inspirere av storebrorens møte med politikollegaen Kjellbjørn. - Arman har nok også bidratt til at jeg ser skjebnen bak hver enkelt person bedre enn jeg hadde gjort ellers, sier han. Foto: Sverre Jarild

Arman i telt? 

Brødrene finner raskt tilbake til hverandre, og ringes etter hvert ukentlig. Arman har også møtt en fengselsinspektør som betyr like mye for ham som politimannen Kjellbjørn gjorde. Hun heter Mette Rød, og hun snakker med ham om styrkene hans og det kreative han gjorde før kriminaliteten. Hun ser at han liker å hjelpe andre mennesker. 

Arman har nemlig for vane å skrive masse søknader til fengselet, på vegne av de andre fangene. 

– Jeg var ganske talefør, og flink til å skrive sammenlignet med mange av de andre som var der. Så jeg skrev søknader om permisjoner fra fengselet, søknad om skole, penger til skoleutstyr, alt mulig. Det meste ble avslått, men fengselet måtte jo svare på alt dette da, sier Arman. 

Etter hvert tror han det ble tydelig for fengselsledelsen at det var en og samme mann som skrev alle søknadene. 

– Jeg var ikke så god til å variere ord og setninger, så de kjente meg igjen på skrivemåten, ler Arman. 

Det får fengselsinspektøren til å komme til følgende konklusjon: «Du må bli sosionom. Du liker å hjelpe mennesker». Det skal ta litt tid før Arman blir enig i akkurat det forslaget. Han synes sosionomer er et håpløst folkeslag. Han har møtt en del av dem allerede.

Men fengselsinspektøren gir seg ikke. Hun foreslår at Arman skal søke på Stifinner’n, et tilbud fra Tyrili-stiftelsen, for innsatte som vil ut av rusproblemene sine. Det gjør han, men fengselsinspektør Mette må likevel overbevise ham om å dra.

– Vi fikk søkt ham inn, og så ville han trekke søknaden. Da sa jeg at det syntes jeg ikke han burde gjøre, så han opprettholdt søknaden og reiste inn. Han ønsket egentlig hjelp, men syntes det var vanskelig å komme ut av mønsteret, sier Mette, og understreker at jobben ble gjort av ham selv.

– Han hadde helt klart kvaliteter som gjorde at man fikk troa på ham. Men det var lettere å komme i posisjon for å hjelpe siden han samarbeidet. Han avviste oss ikke, som mange gjør, fordi de ikke stoler på oss eller har for mye bagasje, sier hun.

Til broren Stians overraskelse begynner Arman å fortelle om hvor godt han liker opplegget på Stifinner’n.

– Han fortalte at på Tyrili satt alle disse tøffe gutta rundt et bål og snakket om følelser og ting de hadde opplevd i livet. Det syntes han ga mening. Han fortalte at de overnattet i telt også, og at det var bra. Det var nesten så jeg ikke trodde mine egne ører, at han kunne sette pris på noe sånt. Han som hadde vært i Oslo og drevet med såpass harde ting, sier Stian.

Normale begreper 

I 2002 kommer Arman ut av fengselet, tar fengselsbetjentens råd, og utdanner seg til sosionom. Etter studiet får han seg raskt jobb ved sosialkontoret i Trondheim. Selv mener Arman at lillebroren var helt avgjørende for at rehabiliteringen gikk så raskt som den gjorde.

– Han var viktig på mange områder. Bare det å ha en venn som var normal, som jeg kunne diskutere jobb og damer med. For jeg hadde jo ingen å diskutere med som hadde normale begreper om ting. I mitt tidligere liv hadde jeg 300 navn med kriminelle, og det mest normale der, var langt utenfor det som var normalt ellers. Hvis vi skulle snakke om penger, for eksempel, kunne jeg jo tidligere bruke 50.000 kroner på en dag. Det er det ingen normale mennesker som gjør, sier han.

Da han ble rusfri ble det fort tydelig hvor langt over alle støvleskaft hans tidligere «normale hverdag» hadde vært.

LEDESTJERNE: Storebror Arman sier lillebroren spilte en viktig rolle på hans vei tilbake til et normalt liv. – Han var viktig på mange områder. Bare det å ha en venn som var normal, som jeg kunne diskutere jobb og damer med, sier Arman. Foto: Sverre Jarild

– Samtalene med Stian ga meg trygghet, kjærlighet, normalitet, latter og humor. Og jeg kjente at han faktisk hadde bruk for meg også, at det ble en gjensidighet, sier Arman.

For Stian var det fint å endelig ha fått tilbake storebror.

– Han stilte mange spørsmål og brukte samtalene på en måte som gjorde at jeg følte meg veldig til nytte, og det syntes jeg var helt supert. Det var veldig synd å ha gått glipp av alle disse årene med storebror, men samtidig utrolig fint å ha ham tilbake. Jeg merka at jeg hadde savna ham.

Forskjellige veier

I 2002 begynner Stian som patruljerende politi i Lillestrøm. Det jobber han med fram til 2007: Året hvor både han og Arman får  ny jobb: Han som politi i Oslo. Arman som ansatt i NAV.

I dag jobber Arman som nasjonal prosjektleder for personlig økonomi, og bruker sine dyrekjøpte erfaringer til å hjelpe andre.

  Foto: Privat
BRØDRE: Livene brødrene Stian og Arman har levd, kunne knapt vært mer forskjellige. Foto: Sverre Jarild

– Det er mange ting som skal til for å snu et liv og komme ut av misbruk, men min største hemmelighet var at jeg turte å be om hjelp. At jeg klarte å aktivere de rundt meg, sier Arman.

Siden 2017 har han holdt foredrag rundt om i landet om hvordan han kom seg ut av livet han levde, og hvordan hver og en av oss kan gjøre en forskjell i andres liv.

– Hva tror du er grunnen til at livet ditt og livet til Stian tok så forskjellige veier?

– I vårt tilfelle hadde vi lik oppvekst, og i all hovedsak en god oppvekst. Så jeg tror det var litt tilfeldigheter, og at vi nok trigges av forskjellige ting. Jeg tror han fant mye trygghet i vennene sine på Bolsøya, mens jeg ikke fant meg helt til rette. Det gjorde jeg ikke før jeg kom inn i en gjeng som hadde litt luggete holdninger. Da handler det nok om hvor tøff du er til å si ja eller nei, sier Arman.

Han tror også at Stian var mindre sårbar enn det han selv var.

– Det er vanskelig å si nei når du kommer i et miljø hvor du føler at du endelig har kommet hjem, og at alle støtter alle. Det var som et brorskap, forklarer han.

Etter å ha jobbet i NAV i mange år har han sett at mange som havner på kant med loven har vokst opp i familier hvor de har det vanskelig.

– Da er det nok enklere å forstå at det kan gå galt med barna også, sier han.

Formet som politimann

I dag jobber Stian med drapsetterforskning, som politifaglig etterforskningsleder ved seksjon for etterforskning av alvorlig vold, tidligere kalt voldsavsnittet, i Oslo politidistrikt. Historien om Kjellbjørn, og hvordan han ble den utløsende faktoren for at broren endret livet har også inspirert Stian.

– Den får meg til å tenke at politifolk virkelig kan gjøre en forskjell i livene til folk, sier han.

Arman har også bidratt til å forme Stian som politimann, ved å fortelle om hvordan han opplevde politiet som kriminell. Som da han ble pågrepet på jobben som dørvakt i Bergen, lagt i bakken og innbrakt i håndjern, etter mistanke om et biltyveri han ikke hadde utført. Hendelsen førte til at han mistet jobben.

– I dette tilfellet dro politiet ham bort fra et lovlig holdepunkt i livet. Det satte noen tanker i hodet mitt om at man må tenke over hvordan man går fram, uten å bli naiv eller for silkemyk. Arman har nok bidratt til at jeg ser skjebnen bak hver enkelt person bedre enn jeg hadde gjort ellers. Om vi ikke tråkker varsomt kan vi i verste fall bidra til å ødelegge noens liv unødvendig, men vi kan også gjøre en stor positiv forskjell i folks liv, sier han.

Stian legger til at han har inntrykk av at politifolk i dag er flinke til å tilnærme seg mennesker i Armans situasjon, men at det er viktig å reflektere over det i hvert oppdrag.

– På Politihøgskolen har man jo også fokus på sosiologi og metodebruk, sier han.

Arman tror mange har en forventning om at man må være hard mot de harde. Selv tror han at nettopp disse kan trenge noe annet, for å kunne snu.

– Det Kjellbjørn lærte meg, var at du aldri vet hvem du kan hjelpe neste dag. Det kan være hvem som helst. Derfor tar jeg ikke sjansen på å la være å være hyggelig. Du vet aldri når personen ved siden av deg trenger det oppmuntrende ordet, sier Arman. 

BLODSBRØDRE: Søskenforholdet mellom Arman og Stian har kommet seg gjennom mange prøvelser. I dag er de gode venner. Foto: Sverre Jarild
Til toppen