Prinsipper og etikk

– Det må være ubehagelig å få søkelyset på seg, men er det ikke interessant hvordan en person i en betrodd stilling opptrer? spør Egil Haaland.

  • Endret

Politiforum er et blad som har vist evne til å stå på selvstendig og fri grunn i svært mange saker de senere årene. At noen av dem er kontroversielle, og kanskje uvanlig for et medlemsblad i en fagforening, kan nok mange være enig i. Innholdet skaper debatt og blir referert, også blant stortingspolitikere. Det er bra, for det er med å bygge opp under PFs identitet.

Samtidig kan det provosere, og gårsdagens innlegg på Politiforum.no viser Jan Erik Haugland et prisverdig engasjement.

Han påpeker mange viktige ting, men jeg blir egentlig litt overrasket over at han «hopper opp på et høyere trinn» og ikke tar for seg det viktigste, nemlig utgangspunktet for saken.

Hva som er rett og galt i tallene er det ingen av oss som har fasiten på. Det er heller ikke viktig.

Hva er det etiske, hva er ryggraden og hva er prinsippene til PF? Hva og hvor starter denne saken? Hvor er vi på slutningsstigen?

Både Jan Erik og jeg har jobbet lenge med spørsmål om særaldersgrenser i politiet. Vi, og mange med oss, kjenner den kampen som har vært kjempet gjennom år. Vi kjenner også til det fokuset som er, ikke minst politisk, for å få endret bestemmelsene. Det er ikke lenge siden statsråd Eriksson gikk ut og ville endre deler av bestemmelsene, nemlig adgangen til å gå ned i stilling med lavere særaldersgrense for deretter å gå av med pensjon. Det nye er at det er konkretisert av en statsråd som har vist en urovekkende vilje til ikke å samhandle med fagforeningene, men «kjøre tvers gjennom».

Når Jan Erik etterlyser prinsippfasthet og ryggrad hos PF-lederen og forbundsstyret undrer jeg meg over at han hopper bukk over hele opptakten til denne saken. Starten er verken forbundsleders eller SPKs opplysninger uttalelser eller styrets behandling. Saken oppstår i det generalsekretæren sier opp sin jobb for å kunne ta ut pensjon, mens han fortsetter i den stillingen han har søkt og fått hos PF.

Den retten han påpeker at polititjenestemenn skal ha til å ta annen jobb når de går av med pensjon rokkes ikke ved forbundsleders uttalelser eller styrets behandling. PF har, så vidt meg bekjent, alltid stått fast ved at den som avslutter et arbeidsforhold skal ha rett på pensjon, og samtidig ha mulighet til ta lønnet arbeid. Pensjon er også sett på som avstått lønn, og en ytelse som kommer i stedet for lønn når en slutter.

Generalsekretæren har ikke sluttet i sin jobb. Han har hatt permisjon fra sin politijobb siden 2005, og hadde fortsatt anledning etter Hovedavtalen å søke ytterligere tre års permisjon når han sa ja til fast stilling i PF. Han valgte å si opp sin stilling med særaldersgrense lenge før han måtte, og lenge før han behøvde i forhold til permisjonsmulighetene for sentrale tillitsvalgte og ansatte. Hvis lønns- og pensjonsnivå stemmer, har han i alle fall ventet med å si opp stillingen til lønnen han mottar som generalsekretær har slått ut som pensjonsgrunnlag i SPK.

Ingen polititjenestemenn får anledning til å ta jobb som administrasjonssjef, ha permisjon fra en politistilling, si opp politistillingen og heve pensjon fra SPK samtidig som de innehar stilling og lønn som administrasjonssjef i et politidistrikt.

Politisk teft?

Det kan en imidlertid gjøre som generalsekretær i PF fordi PF er en privat arbeidsgiver. Da slår etter min oppfatning det etiske inn. Et av kravene til generalsekretæren var «politisk teft». Vises det politisk teft når en handler slik? Bør den som leder forbundskontorets daglige virke, i kamp for alle medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår som viktigste sak og mot forringelse av særaldersgrensens rettigheter, opptre på den måten? Da bør «tillitsvalgt-refleksen» slå inn - er det verd å ta ut en betydelig pensjon i tillegg til en betydelig lønn når du fortsetter i samme jobb? En jobb som er søkt med åpne øyne og med visshet om hvilken praksis PF har hatt for valgte som har passert nedre grense for særaldersgrensen?

Den praksisen som er innført med løsningen generalsekretæren valgte, er at alle forbundssekretærer som passerer 57 år heretter sier opp stillingen de har permisjon fra, tar ut pensjon fra SPK, og fortsetter som lønnet forbundssekretær. Det kan jo ikke gjøres forskjell på «høy og lav». Er det slik medlemmene ønsker at sentrale tillitsvalgte skal opptre? Vil det virke positivt eller negativt for kampen for å beholde dagens rettigheter for dem med særaldersgrenser?

Denne saken dreier seg om en endring i en politikk som PF har hatt i alle år, nemlig at full pensjon tar en ut når en slutter i jobb og blir pensjonist fra sin politijobb. At en deretter kan velge å jobbe i det private, eller på pensjonistvilkår i stat, fylke eller kommune, har PF alltid stått opp for.

Politiforum har evnet å skrive artikler som har begeistret – og provosert – både internt og eksternt. Det er en særdeles viktig rolle for et fagblad tilsluttet redaktørplakaten. Spørsmålet er om ikke Politiforum også skal kunne rette kritisk søkelys på sentrale personers i PF når disse opptrer på en måte som det kan settes etiske og politiske spørsmål ved?

PF, spesielt her vest, har med rette fått veldig mye positiv omtale for håndteringen av varslersaken. Den saken kom opp på bakgrunn av en som torde å stå fram med det han visste og kritisk journalistikk. Skal PF ha troverdighet fremover må organisasjonen tåle at søkelyset settes på interne forhold.

Jan Eriks angrep på forbundsleder skal jeg ikke gå inn på. Både Bolstad og styret klarer helt sikkert å håndtere dette selv. Jeg er glad for at forbundsleder velger å være åpen og redegjør for bakgrunnen, på samme måte som SPK gir sine opplysninger. Det gir troverdighet og skaper tillit. Tillit er grunnleggende for en fagforening som skal møte andre parter i drøftinger og forhandlinger. Åpenhet er viktig om egne forhold. Da vil en ha større tillit og troverdighet når en på vegne av medlemmene krever åpenhet hos arbeidsgiver.

Det er å ta konsekvens av egen politikk og krav å våge å være åpen og ærlig.

Ja, det må være ubehagelig å få slikt søkelys på seg. Men, er det ikke interessant å få avklart hvordan en person i en slik særlig betrodd stilling opptrer? Er det ikke interessant å få avdekket at sannheten omgås? Det er selvsagt ubehagelig for enkeltpersoner å bli satt søkelys på. I roller som generalsekretær, forbundsleder eller forbundsstyre må en tåle offentlighetens søkelys. Det gjør at en må en opptre på en slik måte at de handlinger en gjør – eller ikke gjør – tåler å bli satt søkelys på.

Lakmustesten må være om det du gjør tåler offentlighetens lys. Hvis det ikke gjør det, eller det blir ubehagelig, har du sannsynligvis gjort noe du ikke burde gjøre.

Til toppen