Med handlekraft og riktige holdninger kan politiberedskapen styrkes
Politimester Christine Fossen har gått ut og hevdet at operative politibetjenter ikke trenger mer trening.
Hun argumenterer på NRK-nyhetene 14. september 2012 med at de operative er gode nok fordi de er ute i krigen hver eneste dag og at en styrking av de operative mannskapene vil gå ut over etterforskningen. Hun får støtte fra andre politimestre.
Det er med undring jeg registrerer denne holdningen hos en politileder. Som operativ i mange år på en ordensavdeling i Oslo har jeg sett hvilken vei det har gått med fokuset på det operative. Bemanningen har systematisk blitt redusert gjennom mange år, og tiden som har vært satt av til trening har gått ned.
Når Fossen uttrykker at ordenspatruljene er ute i krigen hver eneste dag og dermed får nok trening, kjenner jeg meg ikke igjen i hennes beskrivelse av den operative virkeligheten. Jeg vil tro at de fleste operative fortsatt vil kunne bekrefte at det å jobbe på en ordensavdeling i Norge stort sett foregår på en fredelig måte der kommunikasjon er det viktigste våpenet vi har.
De aller skarpeste situasjonene er på større steder forbeholdt UEH eller andre spesialenheter, og mengden skarpe oppdrag i vårt langstrakte land er flere steder på et svært lavt nivå. Det betyr at vanlige operative politibetjenter med 40 timers trening i året ikke er rustet i samme grad for skarpe oppdrag hvis de ikke får tilstrekkelig med trening gjennom realistiske øvelser.
Hadde ordenspatruljene kriget hver dag som Fossen sier at de gjør er jeg enig i hennes argumentasjon. Det er mulig at Fossen bare tenker på UEH-mannskapene sine (som har 80 timer med trening) når hun argumenterer, eller at jeg ikke er kjent med at det er ekstra mange skarpe oppdrag i Buskerud i forhold til andre steder. Det er selvfølgelig også mulig at de operative mannskapene i søndre Buskerud trener mer på skarpe oppdrag enn det andre gjør, men kan Fossen dermed tale på vegne av hele politi-Norge slik som hun gjør?
Politiberedskap handler ikke bare om skarpe oppdrag. I et livreddendeperspektiv der publikums sikkerhet skal ivaretas er for eksempel familievold et stort og dystert problem i vårt langstrakte land. Hvor mye trener ordenspatruljene på dette? Fortsatt vet vi at politipatruljer bruker skjønn i slike oppdrag stikk i strid med de pålegg som Riksadvokaten har kommet med. Hvor mange kvinner og barn er etterlatt i voldsutsatte hjem fordi politipatruljen har hatt for dårlig opplæring og trening på dette?
Når Gjørv-kommisjonen anbefaler 100 timer med trening i året, er det viktig at politilederne tar dette på alvor. Hvis de ikke er villige til dette vil jeg påstå at den operative politiberedskapen ikke vil bli styrket.
Med den anstrengte bemanningssituasjonen som preger de operative politiavdelingene i dag er det gledelig å se at statsbudsjettet nå setter av midler til nettopp å styrke dette politiarbeidet. Men dette krever også ledere som er villige til å følge opp behovet for økt treningsmengde og som aktivt går inn og styrer hva politipatruljene skal bruke treningstiden sin på.
