Masteroppgave: Større fordeler enn ulemper ved midlertidig bevæpning

Det er ett funn og en anbefaling fra en fersk mastergradsoppgave om den drøyt 14 måneder lange perioden mellom 25. november 2014 og 3. februar 2016, hvor norsk politi var fast bevæpnet på midlertidig basis.

LES HELE OPPGAVEN HER (PDF)

Oppgaven, skrevet som en del av mastergradsstudiet i risikostyring og sikkerhetsledelse ved Universitetet i Stavanger, ble gjennomført ved hjelp av intervjuer med 16 operasjonsledere og innsatsledere i åtte av de 27 gamle politidistriktene. Personene som ble intervjuet, hadde hver i snitt over 23 års fartstid fra politiet.

Disse ble valgt fordi de«er sentrale aktører i politiets utførelse av oppdrag. De er ledere, beslutningstakere og utøvere som blir påvirket av den midlertidige bevæpningsordren», skriver studentene Martin Todnem og Dag Sandham i oppgaven. De satte seg dermed fore å finne ut hvordan den midlertidige bevæpningen påvirket politiets utførelse av oppdrag.

– Det var jeg som foreslo temaet sommeren 2015, da vi diskuterte hva vi skulle velge. Jeg jobbet da som operasjonsleder i Oslo politidistrikt, og følte da noen betenkeligheter rundt hvordan politiet gjennomførte sine oppdrag med midlertidig bevæpning, forklarer Todnem.

Sandham, som til daglig jobber som rådgiver i Kriminalomsorgens utdanningssenter, tente på ideen.

– Vi ville finne ut av om oppdragene ble styrt godt nok, hvilke faremomenter som lå der. Og vi ville få fram stemmen til de som faktisk satt midt oppi dette. Hva mente de som den midlertidige bevæpningen angikk så direkte?

Valgte ulike løsninger

Et av hovedfunnene i masteroppgaven, var at de åtte politidistriktene hadde valgt ulike løsninger for å håndtere den midlertidige bevæpningsordren. Grovt sett definerte Todnem og Sandham to forskjellige løsninger. Felles for begge løsningene, var ladd våpen festet i beltet til uniformert personell med våpengodkjenning.

– Den ene løsningen var å følge det gamle beslutningsreglementet, hvor operasjonsleder og innsatsleder involveres når patruljer har behov for våpen under et oppdrag. En slags framskutt lagring på hofta, forklarer Todnem.

Dette innebar at operasjonsleder saksbehandlet anmodningen og loggførte oppdraget som væpnet, mens politimesteren som regel tok avgjørelsen om eventuelt behov for tohåndsvåpen. I løsning nummer to, medførte ikke behovet for bevæpning en formell innhenting av bevæpningsordre, mens operasjonslederen innvilget eventuelt behov for tohåndsvåpen.

Enkelte av informantene fra distriktene som valgte løsning nummer to, mente at den bidro til svekket styring og ledelse ved væpnede oppdrag, ved at operasjonsleder og innsatsleder mistet kontrollen over oppdragene.

– Det var ikke gjennomgående, understreker Sandham, og fortsetter:

– I all hovedsak ble det sagt at dette gikk bra, grunnet godt trente mannskaper som tok gode beslutninger. Men i analysen vår trekker vi fram at på lengre sikt, kan kombinasjonen med å flytte bevæpningsbeslutningen lenger ned i kjeden til politifolk som ofte har mindre erfaring med våpenbruk, bli problematisk.

Forskjellen i valg av løsning mellom distriktene, fikk seg også andre utslag.

– En konsekvens var at to nabodistrikter kunne ha ulik håndtering, noe som skapte problemer da de skulle samarbeide. Hvis patruljer krysset distriktsgrensene, måtte de kanskje plutselig forholde seg til et nytt regime og måtte ha bevæpningsordre. Dette skyldes at POD la opp rammer som gjorde at politidistriktene kunne velge ulikt, sier Todnem.

Politiet er raskere

I dag er også politiinnsatsen langt raskere enn for bare fem år siden. Det har ingenting med den midlertidige bevæpningen å gjøre, men er en bevisst taktisk endring fra Politihøgskolen (PHS) og Politidirektoratet (POD).

– Det handler om kritikken fra 22. juli-kommisjonen, og frykten for å havne i en situasjon hvor man ikke handler. De nye PLIVO-retningslinjene legger også føringer om at man skal gå inn i situasjoner tidligere enn før, og dermed blir også innsatsen raskere. Sammen med midlertidig bevæpning, blir dette interessant, forklarer Todnem.

Dette er på godt og vondt, supplerer Sandham.

–Ved hurtig innsats, potensielt mindre erfaring og tilgang til våpen, så er uhellspotensialet større. Vår konklusjon er at det er et par utveier ut av dette. Det ene er bruken av løsning én, altså framskutt lagring på hofta. Da involverer du operasjonsleder og innsatsleder, slik at dette momentet ikke er så framtredende, forklarer han.

Den andre delen handler om å etablere en veldig sterk, felles våpenkultur, noe de to ikke har gått nærmere inn på i oppgaven.

– Vi anbefaler løsning én fordi vi tenker at kulturen kanskje ikke er sterk nok. Det vil kreve mye øving, sier Sandham, mens Todnem legger til:

– Jeg vet ikke om det er oppnåelig heller, uten å komme i et militærregime. Jeg tror ikke generalistens mange ferdigheter er forenelig med en slik våpendisiplin heller. Da får vi ikke det politiet vi ønsker.

– Større handlingsrom

Et annet hovedfunn i masteroppgaven, er at de intervjuede politifolkene ikke mente den midlertidige bevæpningen nevneverdig påvirket politiets utførelse av forberedte aksjoner eller øyeblikkelige, væpnede oppdrag.

Den eneste merkbare forskjellen var under øyeblikkelige oppdrag, når informantene opplyste at det var en fordel å kunne konsentrere seg om oppdragsløsningen og styringen av oppdraget framfor å bruke tankekapasitet på bevæpningsspørsmålet.

– Dette sier nesten alle. Dette gir patruljen større handlingsrom både til å beskytte seg selv og til å hjelpe andre, forklarer operasjonsleder Todnem.

De 16 informantene var enstemmige i at økt våpentilgjengelighet ikke førte til økt bruk.

– Snarere tvert imot. Flere følte at det ga en høyere terskel for våpenbruk og førte til en lavere tilnærming til situasjonen, sier Todnem videre.

I stedet styrte situasjonen maktbruken i større grad.

– Og dette førte til at patruljene anvendte mindre makt. Fordi de visste at de hadde våpenet tilgjengelig, slapp de å «hausse seg opp» gjennom å låse ut pistol og ammunisjon fra bilen. Men vi tar et tydelig forbehold i oppgaven om at vi ikke har undersøkt hvordan dette vil slå ut på lang sikt. Dette handler om hvordan våre informanter opplever dette på kort sikt, understreker Sandham.

De to er overrasket over funnene, som viser at den midlertidige bevæpningen i liten grad har påvirket væpnede oppdrag.

– Vi trodde vi kom til å se økt hastighet og mindre kontroll i oppdragsløsningen. Men det gikk veldig bra, sier Sandham.

– Det kan nok forklares med at både operasjonsleder og innsatsleder nå er såpass frampå at bevæpningsordre blir gitt hurtig, mens det for fem år siden ville tatt lengre tid å få bevæpning. Nå planlegges det også mer i felt, nærmere der det skjer. Da rekker de også å gripe inn mye raskere om situasjonen skulle endre seg, forklarer Todnem, men supplerer:

– Så er det også sånn at vi for perioden med midlertidig bevæpning ikke har noen situasjon hvor alt gikk veldig bra eller veldig dårlig, kun mindre hendelser. Det ville nok helt sikkert påvirket funnene våre.

Lite terrororientert

Operasjonslederne og innsatslederne som ble intervjuet til oppgaven, var også entydige om at den midlertidige bevæpningen hadde langt større innvirkning på ordinære oppdrag. De opplevde både økt egensikkerhet og økt innsatsevne for å håndtere det uforutsette.

– Det som var interessant, var at de ikke fokuserte på terrortrusselen, med unntak av dem vi intervjuet fra Oslo, som var litt mer orientert i den retningen. I stedet var tilbakemeldingen at den største fordelen med bevæpningen kom i hverdagsoppdragene, sier Todnem.

Her mener han det eksisterer en forskjellig virkelighetsforståelse mellom politibetjentene «på gulvet» og ledelsen i POD og Justis- og beredskapsdepartementet. En løsning, som de anbefaler å få etablert, er det de kaller et mer balansert rapporteringsregime.

– Det vil si å ikke bare rapportere inn vådeskudd, men også de situasjonene hvor våpenet bidro til at det gikk bra, forklarer Todnem.

Selv fikk de høre en rekke eksempler under intervjuene.

– Folk fortalte sine egne historier, som de hadde opplevd, og som jeg oppfattet som genuine. Slike historier, som noen kanskje tror er vandrerhistorier, finnes det mange av, men de blir ikke loggført eller rapportert. Dermed lærer man ikke av dem, fortsetter Todnem, mens Sandham supplerer:

– Et balansert rapporteringsregime kan gi en helt annen grunn for styring og læring. Kun avviksrapportering gir et veldig begrenset bilde av virkeligheten, og det er et veldig dårlig bilde å bruke for å ta en beslutning på.

Rapporteringsregimet de anbefaler, bygger ifølge de to på teorien «resilience engineering», som ifølge masteroppgaven«handler om å skape en fleksibel organisasjon som kan ta opp forstyrrelser og tilpasse sin egen funksjon slik at den lykkes i vanskelige situasjoner […] Målet er ikke bare å hindre at noe går galt, men også å sikre at det riktige skjer».

– Det er det nyeste innenfor sikkerhetsforskning, og er en teori som brukes i mange andre bransjer, som luftfart og petroleumsindustrien. Vi håper poenget med et balansert rapporteringsregime kan bidra til å gjøre politiet tryggere, gjennom at de lærer av både suksesser og feiltrinn, sier Todnem.

Foredrag for utvalget

De understreker at de i oppgaven ikke har forsøkt å finne svar på spørsmålet om politiet bør være fast bevæpnet eller ikke. Dette vil de heller ikke ta stilling til selv.

– Vår vurdering er at det er et større spørsmål enn det vi klarer å svare på i en masteroppgave. Det er et spørsmål som kanskje et balansert rapporteringsregime kan bidra til å gi et svar på, tror Todnem.

Han sier det er verdt å ta med at 14 av informantene, var positive til permanent bevæpning.

– Vi opplevde dem også som reflekterte rundt spørsmålet om fast bevæpning, og i tankene rundt den midlertidige bevæpningen. Noen tippet over på ja-siden da de så hvor godt systemet håndterte situasjonen, forteller Todnem videre.

Om - og i så fall hvordan - anbefalingene deres fra masteroppgaven vil bli tatt med i den videre debatten, er de usikre på. Men Todnem og Sandham har allerede vært i kontakt med POD, og har lagt fram sine funn.

– Jeg synes vi fikk veldig god respons på funnene våre, men hva de tenker videre, vet jeg ikke. De får noe kritikk i oppgaven, som jeg synes de tok imot på en god måte, sier Sandham.

At masteroppgaven – som ble belønnet med toppkarakteren A – vekker interesse, er det ingen tvil om. 30. august holdt de to en presentasjon av oppgaven for bevæpningsutvalget. Den blir dermed med i arbeidet som gjøres med å vurdere en eventuell permanent bevæpning av politiet.