Rune Glomseth er blitt akademiker, men har politiskjorta hengende i skapet på PHS.
Rune Glomseth er blitt akademiker, men har politiskjorta hengende i skapet på PHS. (Foto: Privat)

Jeg valgte politiet, ville jeg gjort det igjen?

En beretning om et liv i politiet.

I disse dager går det en diskusjon om hva slags kompetanse politiledere bør ha. Bør de være politiutdannet, jurister eller ha annen bakgrunn? Sigve Bolstad, leder i Politiets Fellesforbund, advarer unge mennesker mot å søke Politihøgskolen og ta politiutdanning. Rektor ved Politihøgskolen, Nina Skarpenes, kaller Bolstads advarsel et bomskudd. Jurister argumenterer sterkt for å kunne søke på lederstillinger som tradisjonelt har vært besatt av personer med politiutdanning og praktisk erfaring fra politiyrket. Politiutdannede ønsker å beholde sine karrieremuligheter og argumenterer for at politifagfolk bør lede politifolk og politiarbeid.

I denne diskusjonen kommer også spørsmålet om hvilken kompetanse politiet trenger i tillegg til politi- og juridisk kompetanse. Disse to spørsmålene ser ut til å blandes sammen på en uheldig og forvirrende måte.

Politijuristene argumenterer med loven i hånd for at en lang ansettelsespraksis i politiet når det gjelder lederstillinger er lovstridig. De ønsker åpenbart å endre praksis for å på denne måten å kunne søke lederstillinger som tidligere har krevd politiutdanning og slik vært forbeholdt personer med denne utdanningen og praksis som polititjenestemenn. Det er lett å forstå at når antall lederstillinger reduseres som en konsekvens av politireformen, ønsker jurister å konkurrere også om andre lederstillinger enn de som jurister tradisjonelt har besatt i politiet. Lederstillinger er fortsatt ettertraktet i politiet. Og det er selvfølgelig mange dyktige jurister som egner seg meget godt i lederstillinger, kanskje spesielt de som har fylt på med lederutdanning.

Toppledere i politiet sier at lederstillinger må besettes av den best kvalifiserte. Det kan alle være enig i. Men spørsmålet er kvalifisert i forhold til hva. Hensynet til intern og ekstern legitimitet bør heller ikke undervurderes.

Jeg lurer på om det er den rosa elefanten som igjen har dukket opp i rommet, denne gangen i en ny utgave på grunn av politireform og nedskjæring i antall lederstillinger. Er det den alltid ulmende profesjonskampen mellom jurister og polititjenestemenn som vi nå ser utspille seg?

Men det er ikke dette mitt innlegg retter fokus mot. Jeg funderer rundt valg av utdanning og karriere, og om jeg ville valgt yrket som politi igjen.

Rune Glomseth

Mitt yrkesvalg og mine erfaringer

Jeg valgte politiet, ville jeg gjort det igjen? Jeg har lyst til å ta et lite tilbakeblikk før jeg gir et svar på spørsmålet.

På gymnaset tenkte jeg ofte på politiyrket og å søke Politiskolen. Jeg husker jeg diskuterte det med klassekamerater. Fattern hadde en fetter i Ålesund som var politimann. Han traff jeg en gang tidlig på 60-tallet da jeg var smågutt. Og på en ferietur i samme periode stoppet den gamle bilen til mine foreldre. Det kom en politibil med to blide politimenn og dyttet oss i gang igjen. Ingen av disse opplevelsene hadde noen innvirkning på mitt senere yrkesvalg.

Militærtjenesten ble avtjent i militærpolitiet, først seks måneder i Vatneleiren i Sandnes og deretter seks måneder på Bardufoss i 1975-76. Der fikk jeg både opplæring og praksis som hadde sider som likner på politiyrket. Jeg likte det. Mange av mine medsoldater søkte på Politiskolen og kom inn. De fleste har såvidt jeg vet også hatt en hel karriere i politiet.

Men etter militæret tok jeg forberende og første avdeling juss. Jeg tenkte fortsatt på politiet, men da som jurist. Etterhvert ble tanken på politiet og utdanning på Politiskolen så framtredende at jeg søkte og kom inn på forsommeren 1981. I juni 1983 fikk jeg beordring, det var et års plikttjeneste da, på Hamar. Året etter søkte jeg og fikk fast stilling ved Hamar politikammer. Det var stolte og veldig fine øyeblikk både da jeg kom inn på Politiskolen, da jeg gikk ut og ikke minst da jeg fikk fast stilling på Hamar.

Jeg fikk prøve meg ved ordensavdlingen, kriminalavdelingen og overvåkningsavdelingen, ja, jeg bruker de gamle betegnelsene på enhetene. Alle disse stedene var det ulike utfordringer. Jeg fikk også to opphold som sommerbetjent hos Sysselmannen på Svalbard. Dette var noe helt spesielt og på mange måter høydepunkter som var med å forme meg? Jeg hadde gleden av å tjenestegjøre et drøyt år i UP. Det ble interessant og lærerikt. Jeg hadde der en god kollega, Helge L. som lærte meg mye. Der fikk jeg anledning til å treffe kolleger over store deler av Østlandet. Jeg var med da UP fikk sine første videobiler. Disse bilene skulle ta de verste fartssynderne og den mest graverende trafikkatferden. En fin tid.

I overvåkingstjenesten ble det grundig kursing. Den tiden ga anledning til å se sider av samfunnet og problemstillinger jeg ikke hadde vært opptatt av eller særlig bevisst på. Det var en meget lærerik tid.

Senere ble det Politihøgskolen og lederutdanninger, før jeg hadde et avhopp som bedriftsrådgiver i et firma. Endelig et år i Politiavdelingen i Justisdepartementet før jeg igjen kom tilbake til Politihøgskolen. Der er jeg fortsatt, men de siste tre-fire årene i stilling som førsteamanuensis i organisasjon og ledelse.

Under denne skissen av et yrkesløp, som enda ikke er over, er det massevis av oppdrag, oppgaver, hendelser, utfordringer, problemer og opplevelser, kraftige og mindre kraftige, spennende og mindre spennende. Det er samarbeid med kolleger, godt kollegaskap, tillit fra ledere, av og til anerkjennelse og gode tilbakemeldinger. Noen ganger korrigeringer og et fåtall ganger korreks.

Jeg har følt stolthet over etaten og at jeg var politimann og en del av denne viktige og samfunnsnyttige etaten, men ikke bare. Det er både saker, hendelser, beslutninger og løsninger som kunne vært bedre. Jeg har kjent på mestring og usikkerhet. Jeg har følt trygghet og noen ganger redsel. Jeg har følt glede ved et godt løst oppdrag, samarbeid og gode relasjoner. Jeg har kjent den gode korpsånden i politiet.

Ofte har jeg følt beundring for dyktige og handlekraftige, analytiske og varme politifolk, dyktige jurister og flinke sivilt ansatte. Noen ganger har jeg sett andre sider, men ikke ofte. Noen av de politifolkene jeg har møtt og samarbeidet med har jeg sett på som rollemodeller. Kun en har jeg sagt dette til. Jeg ville han skulle få vite det.

Noen raske glimt

En del hendelser har brent seg fast: som flere trafikkulykker, et dødsfall i en celle, en voldtekt, et ran, flere biljakter og forfølgelse av kjøretøy i høye hastigheter, utrykning med våpen sammen med kollega Trond S., utrykning til et drapsåsted med kollega Tor K., spaning, nærsikring av Gro da hun som statsminister besøkte Brumunddal, det samme av kong Harald da han var på Gåsbu i forbindelse med NM på ski, og jeg fikk et askebeger av hans adjutant som gave, noen få avhør, jeg husker to drukninger og letingen etter de savnede, en pågripelse på utestedet Paletten på Hamar der en kollega i mølja som oppsto tok tak i beinet mitt og dro meg ut av klynga av mennesker som bakset, hundetrening sammen med kollega Erik N., arbeidet i staben ved flommen i Mjøsa og på Østlandet 1995, dagen da jeg så 28 isbjørner fra helikopter på Svalbard, inspeksjonsturen på nordvestkysten av Spitzbergen i gummibåt sammen med kollega Sveinung Sunde, positiv tilbakemelding på et par rapporter, ulike øyeblikk på flere ledelsesutdanninger jeg har hatt ansvar for, takknemligheten hos den gamle damen vi hjalp med å låse opp døren til. Brannen i kjelene vi slukket på kjøkkenet til den gamle damen. Gleden hos foreldrene (og oss på jobb) da vi fant igjen en treåring som hadde tatt seg en tur på egenhånd og ble meldt savnet. Flere episoder kunne jeg nevnt.

Jeg likte det uforutsette. Jeg likte variasjonen og utfordringene. Jeg likte å løse problemer. Jeg likte å hjelpe folk. Jeg likte samværet med og kollegaforholdet til de jeg jobbet sammen med. Det ga og gir god mening å jobbe i politiet. Det bidrar til samfunnsnytte og til å trygge velferdsstaten.

Jeg har likevel i flere år stilt meg spørsmålet om jeg ville ha valgt denne utdanningen og tatt dette yrkesvalget på nytt. Flere ganger og i ulike sammenhenger har jeg sagt at jeg nok hadde valgt å studere samfunnsfag, f.eks. statsvitenskap eller sosiologi. Da jeg tok statsvitenskap grunnfag og kom inn på organisasjon og ledelse, fant jeg noe jeg syntes var svært interessant og spennende. Det har jeg holdt på med i mange år. Det har vært spennende og utviklende. Det har vært mitt faglige fokus i en del år. Men jeg har på ulike måter holdt kontakt med etaten og det som skjer der. Selv om jeg nå er i annen stilling enn politistilling, er jeg svært bevisst på at jeg jobber i politiet. Det henger fortsatt en kortermet uniformskjorte på klesstativet på kontoret mitt på Politihøgskolen.

Meningsfullt

Gjennom politiutdanningen og i yrket som politi har jeg fått svært mange muligheter. Det har vært yrkesstolthet. Det har vært mye variasjon. Det har vært utfordringer og mange muligheter til læring og utvikling. Det har vært et samhold og en tilhørighet til et yrke og en etat som er særegent. Jeg har møtt mange dyktige og dedikerte kolleger. Og det har skjedd en massiv utvikling av etaten, arbeidsmåter og ikke minst utdanning siden jeg begynte.

Det har vært og er fortsatt svært meningsfullt å jobbe i politiet. Jeg ville ha valgt dette yrket og denne yrkesveien igjen.

Til toppen