Det store straffesaksdilemmaet
Politiet fremheves som budsjettvinner år etter år, og det er vel i den store sammenhengen også en riktig beskrivelse. Likevel har det aldri vært mer krevende å være etterforsker og påtalejurist enn akkurat nå. Hvordan kan det henge sammen?
Som påtaleleder konfronteres jeg ofte med det som kalles «de tørre fakta», det vil si: Kriminaliteten reduseres, budsjettene økes, flere ansettes i politiet, men likevel går resultatene feil vei.
Det er riktig at det ansettes flere i politiet. I tråd med vår primærstrategi om å være forbyggende, har nye og viktige roller kommet på plass. Vi skal også bli mer kunnskapsstyrte og legger sakte, men sikkert, et godt fundament for dette. Dette er viktige og nødvendige tiltak.
Men det alt vesentlige av etterforskningen skal fortsatt utføres av politietterforskere og påtalejurister.
Vi ser ikke den forventede effekten
Politireformen har flere gode tiltak som alle skal bringe oss fremover. Vi forsøker å flytte mer etterforskning tidsmessig nærmere selve ugjerningen ved å la patruljene gjennomføre det vi kaller politiarbeid på stedet. Det betyr typisk at involverte avgir forklaring umiddelbart til politimannen der ute.
Alle politidistrikter oppretter et felles straffesaksinntak som skal sørge for likhet, hurtige avgjørelser og god støtte til patruljene.
For å etablere dette nye systemet var vi – med dagens rammer – helt nødt til å flytte ressurser fra de generelle etterforsknings- og påtaleavdelingene til straffesaksmottaket. Foreløpig ser vi ikke den forventede effekten og det opplever jeg er noe underkommunisert.
Vi tror alle at effekten av disse tiltakene vil komme, særlig ved økt kvalitet i initialfasen. Men akkurat nå er effekten at etterforskning- og påtaleavdelingene er mer belastet enn noensinne (ressursene ble fjernet, men ikke arbeidsbyrden).
Det er riktig at antall registrerte straffesaker er redusert og det gjelder særlig vinningskriminaliteten, som nesten alene forklarer hele nedgangen.
Ressursene ble fjernet, men ikke arbeidsbyrden.
De som utsettes for vinningskriminalitet vet hvor krenkende det oppleves. Nedgangen er derfor viktig.
Men det skal samtidig erkjennes at vinningssaker generelt har krevd lite av politi og påtalemyndighet. Det har sammenheng med oppklaringsprosenten er lav og et normalt ganske enkelt bevisbilde. Tas man med tyvgods er man enten tyv eller heler, verre er det liksom ikke.
Voldsom økning i familievold
Men det som øker i antall er blant annet familievoldssaker – og antallet øker voldsomt. Sør-Øst PD hadde i 2007 totalt 518 slike saker. I 2017 var tallet 1056, altså en fordobling.
Jeg tok et tilfeldig uttrekk på 10 saker som gjelder mishandling (de groveste sakene) fra hvert av disse årene. Antall saksdokumenter i hver sak har i gjennomsnitt økt med mer enn 100 %, fra 21 dokumenter i 2007 til 46 i 2017.
Hertil kommer at hvert enkelt dokument er langt mer omfangsrikt enn tidligere. Det tas bedre avhør, bedre fotomapper og bedre åstedsundersøkelser. Det skal ikke påstås at denne kjappe undersøkelsen holder vitenskapelig nivå, men jeg tror alle som jobber med straffesaker vil nikke anerkjennende til resultatet.
Det er dette jeg mener er det store dilemmaet på straffesakssiden. Antall straffesaker er redusert, men arbeidsoppgavene er likevel langt flere. De komplekse straffesakene øker i antall, mens de enklere sakene blir færre.
Vi gjennomfører avhør av barn i et omfang som legger beslag på 8-10 påtalejurister alene (og enda flere politiansatte) bare i vårt politidistrikt. For 10 år siden var dette nesten en ikke-eksisterende arbeidsoppgave.
Akkurat nå lider selve reformen av det sterke misforholdet mellom tilgjengelige ressurser og arbeidsoppgaver på straffesakssiden.
Flere nye arbeidsoppgaver kunne vært nevnt. Det ville ikke overraske meg dersom en grundig analyse ville vise at behovet for antall etterforskere og påtalejurister på helt sentrale fagfelt er doblet eller triplet på 10 år.
Kan ikke vente veldig lenge
Politireformen må få lov til å virke. Vi må gjøre vårt ytterste for at politiarbeid på stedet og straffesaksmottaket skal få den forventede effekt. Men vi kan ikke vente veldig lenge på en løsning av straffesaksdilemmaet.
Etter mitt skjønn vil det være uklokt bare å vente på at reformen setter seg – for akkurat nå lider selve reformen av det sterke misforholdet mellom tilgjengelige ressurser og arbeidsoppgaver på straffesakssiden.
Straffesaksdilemmaet kan løses ved enten å legge flere ressurser til fagområdet eller ved å akseptere og legge til rette for større tilskjæring av arbeidsoppgavene, for eksempel ved en betydelig utvidet henleggelsesadgang i saker med kjente gjerningspersoner.
