Kronikk
«Elefanten i beslagsrommet»
Nytt nasjonalt beslagslager – hvilke problemer løses og hvilke blir med oss inn i fremtida?

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Politiet har i mange år fått kritikk for å oppbevare bevis på måter som kan ødelegge det: i rom med fukt, skadedyr, og fare for brann og oversvømmelser, blant annet, og at de mangler oversikt over hvor mye beslag befinner seg.
Nå skjer det en enorm opprydning: Alt av spor og beslag fra alvorlige saker skal lagres i Nasjonalt beslagslager – et slags IKEA for bevis. Der skal det bli værende under kompleks digital overvåkning, slik at kvaliteten forblir intakt, frem til det kanskje en dag skal analyseres på nytt, som ved en gjenopptakelse.
Dette er et ambisiøst prosjekt. Beslag inngår med dette i Norges kritiske infrastruktur fordi det blir ansett å være kritisk å bevare for å ivareta vår alles rettssikkerhet.
Både de som er involvert i en etterforskning, og de som har jobbet med saken, samt tilliten til rettsstaten selv. Det er ikke sikkert at dette er så dumt – men det løser ikke alle de problemene det er tiltenkt å løse, og det skaper dessuten noen nye.
De lokale politilabene?
Gjennom feltarbeid rundt om på mange politistasjoner de siste årene har jeg sett stor variasjon i hvordan beslag lagres lokalt.
Noen steder ble beslag oppbevart på skrivebord, i vinduskarmer, på vegger, i overfylte hyller, nært annet beslag, i rom som folk gikk gjennom, og i kjellere der det også var biltrafikk. En jeg intervjuet beskrev problemet slik:
«Problemet oppstår den dagen vi har et drap, og de legger frem bevis for at det kanskje er den siktede, men så begynner de å ettergå hvordan laben er.»
Hensynet til siktedes og fornærmedes rettssikkerhet løses ikke av at spor og beslag fra de alvorligste sakene får en spesiell behandling etter at saken formelt sett er avsluttet.
Hensynet til siktedes og fornærmedes rettssikkerhet løses ikke av at spor og beslag fra de alvorligste sakene får en spesiell behandling etter at saken formelt sett er avsluttet.
For å muliggjøre fremtidige analyser må trygg beslagshåndtering og lagring være mulig fra første stund politiet kommer i kontakt med det. Her må det altså ryddes opp og legges til rette for at beslaget ikke kontamineres eller ødelegges lokalt før det sendes til forlenga lagring sentralt.
Som kriminalteknikeren overfor sa, vil lokal behandling av beslag ha konsekvenser for videre etterforskning og dom, og det vil også ha konsekvenser langt frem i tid.
Det må derfor også skapes systemer for å følge hvor beslaget befinner seg, hvem som har kontakt med det, og hvordan det behandles. Uten det, oppstår samme problem i fremtiden som i dag.
At beslaget oppbevares trygt og overvåkes senere betyr ikke så mye om det ikke er mulig å redegjøre fra hvordan det ble behandlet helt i starten.
At beslaget oppbevares trygt og overvåkes senere betyr ikke så mye om det ikke er mulig å redegjøre fra hvordan det ble behandlet helt i starten.
Hvilke saker blir med?
Nå blir spor og beslag med oss inn i fremtida på en litt annen måte enn før. Ting oppbevares, og en trolig mer teknologisk kompetent fremtid vil antakeligvis kunne si noe mer om dem enn det politi og lab kan i dag.
Dermed forsvinner også noe av det kanskje mest gjenkjennelige aspektet ved både etterforskninger og rettsvesenet: Sakenes avslutning.
Dette er antakeligvis en positiv utvikling, all den tid gjenopptakelser av eldre saker har vist at politiet og dommere i tidligere tider ikke hadde tilstrekkelig kunnskap til å dømme. Samtidig er en dom tiltenkt å ha en avsluttende virkning.
Spørsmålet nå er derfor: Hvilke konsekvenser har det at det kun er beslaget som kvalifiserer for langtidslagring som blir med inn i denne nye åpne fremtiden?
Her får vi et to-trinns rettssystem, der noe blir med inn i fremtida, og annet ikke.
Beslag fra ikke-alvorlige saker vil bli behandlet som før.
Her får vi et to-trinns rettssystem, der noe blir med inn i fremtida, og annet ikke.
Ideelt bør alt oppbevares til samme standard, slik at man sikrer rettssikkerheten også i de mindre alvorlige sakene som senere viser seg alvorlige, eller der man ønsker et nytt blikk på dem.
Framtid og nåtid
Tidligere års gjenopptakelser har minnet oss om at man i fremtiden antakeligvis vil se kritisk på det kriminaltekniske arbeidet som gjøres i dag.
Mange jeg intervjuet sa at de jobber etter beste evne ut fra det de kan i dag, men at de også antok at flere av dagens metoder vil være utdaterte snart, og fremtiden kan vise kontamineringsfarer som de i dag ikke er klare over. Slik er det jo med teknologisk utvikling.
Forskjellen nå er at den nye bevisstheten rundt tidligere feil også sår tvil over det som gjøres i dag. En kriminaltekniker beskrev det slik:
«Om et drap fra i år gjenåpnes om 30 år, og noen kommer og sier: «Du undersøkte denne genseren. Hvor la du den? Er du helt sikker på at du var i det rommet? Er du sikker på at ikke fornærmedes klær også var i det rommet?» Nei, jeg kan ikke være 100% sikker på det, og det får meg til å tenke: «Jeg har undersøkt ting her før, har jeg ikke? Kan hans DNA fortsatt være i rommet? Kan jeg ha fraktet det med meg hit?»
Det er uheldig og problematisk hvis kriminal-teknikere ikke skal kunne stole på at jobben de gjør i dag, etter dagens regler og instrukser, er tilstrekkelig.
Satt i sammenheng med et nytt regime for forlenga lagring, skapes en usikkerhet rundt den jobben som gjøres i dag.
Det er uheldig og problematisk hvis kriminalteknikere ikke skal kunne stole på at jobben de gjør i dag, etter dagens regler og instrukser, er tilstrekkelig.
Elefanten i beslagsrommet
Til slutt, for å peke på det åpenbare: Man kan tenke seg at det er mange som har en interesse i å ødelegge noe av det som oppbevares i det nasjonale beslagslageret. Skulle noe skje med det, er det en risiko at hele Norges materielle kriminalhistorie går tapt.
Fremtidens trusselbilde er teknologisk, og hvordan og hvor godt er lageret rustet mot det?
For et par år siden brant et beslagslager i New York. Det hadde enorme konsekvenser for alle de som ventet på nye DNA-analyser. De som hadde gjenstander oppbevart der det brant, vil for alltid ha tapt muligheten til å få sine saker gjenopptatt på bakgrunn av beviset som fantes der.
Men også politiet vil ha tapt muligheten til å gjennomgå og kontrollere sine egne aktiviteter. Det er alvorlig.
For å unngå en slik katastrofe her hjemme, så bør det nok opprettes enda flere beslagslagre med standarden som PFT har fått til i det nasjonale lageret. Da fordeles i alle fall gjenstandene utover og vil ikke være like sårbare.
Det er ressurskrevende for en stat å vedlikeholde slike ambisiøse prosjekter, men så er bevis også helt kritisk.