Utfordret politiet fra innsiden – nå er det slutt
Asbjørn Rachlew går av med pensjon etter å ha satt varige spor i norsk politi.
Publisert
Etter mer enn tre tiår i politiet går Asbjørn Rachlew av med pensjon.
Men mannen som har vært med på å endre norsk politis avhørsmetoder, skrive internasjonale retningslinjer og utfordre egen etat fra innsiden, har ingen planer om å legge arbeidet fra seg.
– Det er en ny epoke i livet, absolutt. Men jeg har hatt en ganske fri rolle i politiet de siste 15–20 årene, så jeg skal fortsette med mine ting – bare med en tydeligere forankring i akademia, sier Rachlew.
Han beholder stillingen som gjesteforsker ved Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, og fortsetter som Norges representant i Europarådets torturkomité.
Der reiser han rundt i Europa for å undersøke menneskerettighetssituasjonen og gi råd til myndigheter om hvordan politiet kan utvikles i tråd med forskning, kunnskap og menneskerettigheter.
– Jeg har planer om å fortsette som før, men med litt mer frihet, sier han.
Fra patrulje i Oslo til drapsavsnittet
Rachlew begynte på Politihøgskolen i 1990. Han var aspirant i Oslo, ble pliktårskonstabel og kjørte patrulje i Oslo sentrum ved Sentrum politistasjon.
Men han visste tidlig hvor han ville.
– Jeg visste hele tiden at det var etterforsker jeg ville bli, sier han.
Veien gikk raskt til kriminalavdelingen, og etter hvert til drapsavsnittet i Oslo. Det omtaler han selv som sitt faglige hjem som operativ politimann.
Det var også fra denne posisjonen han skulle bli en av de mest sentrale stemmene i norsk politis utvikling av moderne avhørsmetodikk.
England-turen som endret alt
I kjølvannet av Birgitte Tengs-saken ble norsk politi møtt med sterk kritikk for avhørsmetodene sine.
Rachlew søkte da sine ledere om å få reise til England for å lese seg opp på forskningen som fantes på politiets etterforskningsmetoder – og særlig avhørsmetoder.
Det ble et vendepunkt.
– Da jeg kom til England som 30-åring, åpnet det seg en verden av kunnskap som vi ikke visste eksisterte i norsk politi, sier han.
– Politiavhøret er og forblir politiets viktigste etterforskningsmetode. Da jeg startet som etterforsker, ville jeg bli flink, men det fantes ingen opplæring. Vi hadde ingen metodikk. Det var basert på erfaring, sier Rachlew.
Da han kom tilbake fra England, var han med på å utvikle det første opplæringsprogrammet i avhørsmetodikk for norsk politi. Programmet fikk navnet KREATIV, og ble raskt pensum ved Politihøgskolen.
Europarådet har senere omtalt utviklingen som et paradigmeskifte og et eksempel til etterfølgelse for resten av Europa.
Kritiserte politiet – og fikk tillit
En del av hans arbeid har også ført til kritikk fra Rachlew mot hvordan norsk politi har jobbet, samtidig som han har kommet med forslag til løsninger.
– Jeg tror ikke det er mange som har kritisert norsk politi mer enn meg offentlig, sier han. Det er lett å kritisere politiet når det går galt. Det kan alle gjøre. Langt mer krevende er det å komme opp med et alternativ som er minst like effektivt – og ikke minst tryggere og bedre.
Rachlew legger ikke skjul på at rollen som intern kritiker har vært krevende.
Han opplevde motstand, særlig i starten. Å komme hjem fra England som 30-åring og si at norsk politi måtte endre kurs, ble ikke tatt imot med entusiasme av alle.
– Da jeg gikk ut åpent og fortalte hva vi faktisk holdt på med, og hvorfor vi måtte endre kurs, brøt jeg med det man kan kalle den blå stillhetens vegg – kodeksen om at «dette holder vi internt», sier han.
Likevel opplevde han sterk støtte fra både ledere og kolleger.
– De forstod at norsk politi er nødt til å utvikle seg i tråd med tilgjengelig kunnskap.
Oslo politidistrikt ga ham etter hvert en fri rolle uten ordinært saksansvar, slik at han kunne forske, undervise og utvikle metoder. Det beskriver han som avgjørende.
– Det jeg eventuelt har fått æren for å ha utviklet, er egentlig et resultat av den investeringen Oslo politidistrikt har gjort i meg, sier han.
Justisfeil som systemsvikt
Rachlew tok senere doktorgrad med fem års permisjon med lønn. Doktorgraden handlet om justisfeil: Hva som går galt når etterforskningen går galt – og hva som kan gjøres for å forebygge det.
Han har siden vært sakkyndig i en rekke straffesaker og deltatt i nasjonale granskinger.
Han peker på Baneheia-granskingen, hvor systemsvikt ble trukket frem som årsak til at det gikk galt.
– Det var det samme jeg konkluderte med i 2009 i doktoravhandlingen min om justisfeil, sier Rachlew.
Samtidig mener han politiet har kommet lenger enn flere andre deler av strafferettspleien i å ta tak i slike utfordringer og forebygge bekreftelsesfeller – noe Baneheia-granskingen slo fast.
22. juli-saken ble unntaket
Selv om Rachlew i mange år var fristilt fra ordinært saksansvar, ble det gjort unntak da terroren rammet Norge 22. juli 2011.
Dagen etter ble han ringt opp av Grete Metlid og bedt om å avbryte ferien og ta det faglige ansvaret for avhørene av Anders Behring Breivik.
Arbeidet var altoppslukende og pågikk fra de første avhørene til han vitnet i retten, omtrent ett år senere.
– Rent operativt og karrieremessig er det selvfølgelig den straffesaken som har satt dypest inntrykk, sier Rachlew.
Han beskriver etterforskningen som langt mer krevende enn mange utenforstående har forstått.
– Folk som ikke kjenner saken, tror gjerne at det var en enkel sak å etterforske: én mann pågrepet med våpen i hånden på en øy. Men de kjenner ikke saken slik vi som sto i den, gjør.
Breivik hevdet tidlig at det fantes flere celler som ville aksjonere. På det tidspunktet måtte politiet ta trusselen på største alvor.
– Vi sto overfor et tikkende bombescenario. Helikoptrene svevde over oss, grensene var stengt, og militæret var satt inn som vakter rundt omkring, sier han.
Målet med avhørene var tredelt: å håndtere trusselsituasjonen, forberede rettssaken og gi etterlatte og pårørende så mange svar som mulig.
– Det var det som drev oss, sier Rachlew.
Har skrevet internasjonale retningslinjer
De siste 10–15 årene har Rachlew i økende grad arbeidet internasjonalt. Han har vært med på å skrive internasjonale retningslinjer for politiet og undervist kolleger over hele verden i forskningsbasert og menneskerettighetsforankret avhørsmetodikk.
Gjennom FN, Europarådet og Norsk senter for menneskerettigheter har han jobbet med land som Vietnam, Kina, Indonesia, Fiji, Thailand, Brasil og Ukraina.
Arbeidet i Ukraina står særlig nært nå.
– Vi jobber mye med Ukraina for å styrke kollegene våre der med mer effektive og menneskerettighetsfunderte metoder, ikke minst dem som jobber med etterforskning av krigsforbrytelser som begås hver eneste dag.
Dette arbeidet skal han fortsette med som pensjonist – nå med større akademisk frihet.
Hyllet av kolleger og ledelse
Da Rachlew nylig ble takket av, var to tidligere og en nåværende politimester i Oslo til stedet: Ingelin Kilengreen (1995-2000), Hans Sverre Sjøvold (2012-2019) og Ida Melbo Øystese 2023 og frem til i dag).
Han ble også hedret med laurbærgren av politidirektøren.
– Det opplevdes veldig fint, sier han.
Det som betyr mest, er kombinasjonen av anerkjennelse fra kolleger og ledelse.
– Dey er en kombinasjon som varmer. For meg er det en indikasjon på at vi har lykkes.
Han ser avskjeden som en bekreftelse på at Oslo politidistrikts satsing på fagutvikling har vært riktig.
– Mens jeg har lest bøker, jobbet med artikler eller stått i undervisning, har straffesakene rullet inn i Oslo politidistrikt uten min arbeidskraft. Så vi har investert ganske mye.
– Jeg har alltid vært stolt av å si at jeg er politi
Selv om Rachlew ikke legger arbeidet bak seg, kjenner han på vemodet ved å gå av med pensjon.
– Jeg har alltid vært stolt av å kunne si at jeg er politi.
Det er nettopp tilhørigheten til politiet han tror han vil savne mest.
Fremover håper Rachlew også på mer tid til familien, hagen, golf og fridykking. Men først skal han ferdigstille boken «Rettsstatens bruk av psykologisk tortur».
Boken bygger på hans sakkyndige arbeid om avhørene av fetteren til Birgitte Tengs, og består av tre deler: det han kaller «det smertefulle bakteppet», selve analysen av avhørene og en avsluttende del om hva som er lært, men også hva som gjenstår.
– Det er viktig for meg å presisere at jeg har skrevet denne boken som politi, fra innsiden, sier han.
Han mener det har en egen symbolsk betydning.
– En bok om rettsstatens bruk av psykologisk tortur, forfattet av en en politimann fra innsiden med full lønn forteller også hvor mye vi har oppnådd.
