Sammenstøtet mellom 100 politifolk og mellom 2000 og 3000 demonstranter ved Menstad den 8. juni 1931 var en voldsom batalje, som straks ble kjent som «Menstadslaget». Stridens kjerne var Menstad lager og losseplass mellom Porsgrunn og Skien, som sto for utskipningen av Hydros salpeterproduksjon. En streik ved denne strategiske arbeidsplassen var et mektig våpen, som bedriften hadde lang erfaring med.

I 1924 hadde ledelsen fått nok, og kom med et tilbud om ansettelse på månedskontrakter til et mindretall av arbeiderne etter å ha sagt opp et «passende» antall. De «nyansatte» gjorde samme arbeid som før, lik flertallet som var timelønnede.

Eneste (viktige) forskjell var at kontraktsarbeiderne var uorganiserte og hadde tre måneders oppsigelsestid. Derved mente bedriften å ha sikret seg et lag som kunne holde skipningen i gang under en streik, uten at de arbeidsrettslig sett var å betrakte som streikebrytere.

Hadde det «bare» ikke vært fordi fagbevegelsen mente noe annet.

En varslet konflikt

«Menstadslaget» er historien om en varslet konflikt, som ble utløst da Arbeidsgiverforeningen tok ut cirka 80.000 arbeidere i lockout våren 1931, med krav om 15 prosent lønnsreduksjon. LO avviste kravet, og svarte med å ta ut 5000 medlemmer i sympatistreik, deriblant bryggearbeiderne ved Menstad.

Arbeidsgiverne trodde lockouten ville sikre dem en rask seier, men konflikten varte og rakk. Ved Menstad spisset det seg til med protestmøter, demonstrasjoner og konfrontasjoner frem til klimaks den 8. juni 1931.

Mer enn 2000 lockoutede og streikende arbeidere i Porsgrunn og Skien gikk ledige i ukevis og deltok i massemøter og demonstrasjoner, sammen med de mange arbeidsløse. Oppslutningen var eksepsjonell.

Politimester Roll Hansen i Porsgrunn kjente sitt distrikt.

«Jeg vilde også vise velvilje overfor arbeiderne. Mitt syn er at politiet bør optre så nøitralt som mulig og ikke utfordre noen av partene», uttalte han.

Selv med utenbys politiforsterkninger kunne han ikke beskytte kontraktsarbeiderne. De 100 (tilkalte) politifolkene som bevoktet Menstad den 8. juni, ble ledet av politifullmektig Annar Thinn, som Justisdepartementet hadde hasteoppnevnt som hjelpepolitimester, med hjemmel i statspolitioverenskomstene.

Departementet var kritisk til Roll Hansens forsiktige linje og trodde mer på Thinn, som hadde jaget et fåtall streikende fløtere i Oppland samme år. Men Menstad var noe annet. Demonstrantene var mange, bevæpnet med stokker og like innstilt på et oppgjør som Thinn.

Politiet møtte demonstrantene med vannslanger og køllestorm. Flere politifolk ble slått helseløse, de fleste fikk «herlig juling» og flyktet. Nede ved Porsgrunnselva tok de ladegrep med utdelte skytevåpen, nervøst ventende på et mulig sluttoppgjør.

«Angriperne kunne ha forfulgt sine seire hvor langt de ønsket», rapporterte Roll Hansen.

Det ønsket de heldigvis ikke, for det kunne ha endt meget ille.

Quislings ordre

Nå var det Hydros time, med krav om militær beskyttelse, som bedriftens talsperson, advokat Eriksen hadde fremmet overfor Justisdepartementet i flere dager. Foreløpig hadde regjeringen vegret seg, men etter politiets nederlag den 8. juni ble det besluttet at kontraktarbeidet skulle bevoktes militært, av prinsipielle grunner.

«Jeg finner det meget dumt av Hydro å sette saken på spissen», advarte Roll Hansen.

«Prinsipper er bra, men ikke ganske ufarlig dessverre.»

Forslaget til mobilisering ble fremmet av Justisdepartementets ekspedisjonssjef Carl Platou og den uerfarne justisminister Asbjørn Lindboe i Bondepartiregjeringen Kolstad. Lindboe reagerte på at Quisling var taus da regjeringen diskuterte mobiliseringen, men det var ikke ukjent at Quisling var sær og innesluttet.

Justisdepartementet hadde gjort forarbeidet allerede. Etter konferansen gav Quisling ordre om mobilisering og holdt en appell for 4. Gardekompani, før gardistenes avreise til Menstad.

Garden, marine og Telemark Infanteriregiment ble hastemobilisert, i henhold til «hemmelige» planer for anvendelse av hær og marine under såkalte indre uroligheter. Den typen militær mobilisering var ikke ukjent i mellomkrigstiden; som blant annet under storstreiken i 1921, da over 3000 soldater var i beredskap. Men var soldatene til å stole på?

«Klikker det på dette punkt, vil hele det nuværende samfunds ordning bli feiet vekk, når timen er kommet», advarte Kommanderende General i juni 1930.

De «revolusjonære» gav grunn til bekymring, men slike advarsler var taktiske også, for å sikre bevilgningene til forsvaret.

Krigsvakt med skarpe skudd

Den 9. juni la minesveiperne «Glommen» og «Laugen» og torpedojagerne «Skarv» og «Teist» til ved Menstad. Minesveiperne var særlig egnet fordi det høye fribordet gjorde det vanskelig for demonstranter å entre skipene. Kaptein Diesen leste «de hemmelige dokumentene om militærmaktens anvendelse til assistanse for de civile myndigheter» og gav ordre om krigsvakt med skarpe skudd.

Ved Gråtenmoen hadde Garden slått leir, med advarsel om at «de utsatte vakter har rett og plikt til å anvende sine våben». Kaptein Hermansen forbød gardistene «å innlate sig i samtale med civile». Fraternisering ville han ikke vite noe av.

Soldatene i Telemark Infanteriregiment, som offisielt skulle bevokte de nesten tomme militære magasinene på Gråtenmoen ble vurdert i forkant eller sikret ved at lockoutede soldater ble beordret til Hvalstadmoen. Samarbeidet mellom hær, marine og politi gikk seg til. Major Lone var klar på at de militære kun skulle assistere politiet. Annar Thinn insisterte på at politiet skulle stå i første linje, «av hensyn til prestisjen». Utenbyspolitiet under hans ledelse vel å merke; lokalpolitiet hadde fått nok.

Lossingen ble tatt opp igjen, men «Menstadslaget» gikk ikke i reprise. Politiets prestisje, og kontrollen var gjenopprettet. Overfor nærmere 500 bevæpnede soldater, marinegaster og politifolk var arbeiderne sjanseløse.

Men så skjedde det noe merkelig: Etter få dager ble kontraktsarbeiderne sendt på en flere uker lang fellesferie. Etter ferien ble de satt til annet arbeid enn lossing. Hydro hadde innsett at kontraktene kostet mer enn de smakte. Arbeidsgiverforeningen ønsket å avvikle sin feilslåtte lockout, men da måtte kontraktene avskaffes for å få fagbevegelsen med på et kompromiss.

Statsminister Kolstad var lite stemt for flere militære eventyr i Skiensfjorden. Sivilsamfunnet tålte dårlig langvarige påkjenninger av den typen. Riksmeglingsmannen advarte også.

Mobiliseringen av en tropp infanterister i august samme år i forkant av en «kommunistisk ungdomsuke» i Porsgrunn var ene og alene Quislings påfunn, til stor irritasjon for hans regjeringskolleger.

Et politisk poeng

Menstadkonflikten gikk over i historien, samtidig som en ny kamp begynte, mellom Quisling, Lindboe og stortingspresident Hambro (H) om hvem som hadde vært «Menstadslagets» sterke mann. Quisling vant, med «Menstadslaget» som «bevis» for at arbeiderbevegelsen planla revolusjon. Arbeiderpressen mente også at han var mannen.

I etterkrigstiden var det stille om «Menstadslaget», men under Altakonflikten i 1979-80 ble den hentet frem fra glemselen. Medlemmer av regjeringen Nordli, med justisminister Oddvar Berrefjord i spissen mente at de militære kunne assistere politiet med vakthold og utlån av utstyr. Forsvarsminister Thorvald Stoltenberg argumenterte imot og vant. Hverken Forsvaret eller det norske folk ville være tjent med en slik innblanding.

Om han henviste til «Menstadslaget» også, skrev han ikke om i sine memoarer. Journalister og venner mente imidlertid at Menstad faktisk var en grunn, og da ble det jo et politisk poeng uansett.