Tre personer som jobber tett med ungdom og politiet i Bergen, uttrykker i Politiforum 11. juni bekymring over at den offentlige debatten i tilknytning rusreformen har hatt en «ensidig negativ vinkling».

Det er ingen tvil om at politiet innehar et viktig samfunnsoppdrag, blant annet illustrert ved spørsmålene innleggsforfatterne stiller. Men nettopp fordi legitimitet og tillit blant befolkningen er helt avgjørende for politiets funksjon, må vi også rense ut ugresset.

Denne våren har vi vært vitne til flere avsløringer som gir grunn til å rope varsko over politiets opptreden på rusfeltet. Politiet har selv forsvart svært inngripende ransakelsesmetoder for mindre narkotikalovbrudd. At Politidirektoratet ikke fører statistikk over ransakelsene, slik Spesialenheten har bedt dem om i årevis, gjør at vi ikke kan konstatere utstrekningen av slik praksis. Men vi må regne med at det har skjedd for mange ganger, heller enn for få.

Vi har sett bøttevis av eksempler der politiets maktmiddelbruk på rusfeltet fremstår som urimelig, uforholdsmessig og ulovlig. Som med videoen der en mindreårig ble kroppsvisitert og beordret til å kle av seg nedentil. Eller da Tom-Arne Nygren ringte ambulansen, og leiligheten ble endevendt i en ransakelse. Hva gjør det med tilliten til politiet?

Lovens lange arm må også være til for ungdommen. Men da en 15 år gammel jente anmeldte en jevnaldret gutt for voldtektsforsøk, pådro hun seg en bot for hasjrøyking. Da politiet skulle gjennomgå telefonen hennes for å finne bevis for hendelsen, fant de nemlig et bilde av at hun brukte illegale rusmidler. Voldtektsanmeldelsen ble henlagt, men forelegget kom i posten. Hva gjør det med tilliten til politiet?

Og hva gjør det med tilliten til politiet, når de dukker opp på ungdomsskoler med våpen i beltet og formidler skremselspropaganda fra 90-tallet? Eller når de gjennomfører narkorazziaer, slik Justisdepartementet har tydeliggjort at de ikke har hjemmel til?

Politiets etterforskning på rusfeltet må følge den rettslige skranken som gjelder i all annen etterforskning. Det handler om grunnleggende rettssikkerhet, men er også viktig av hensyn til den behandlingen vi vil tilby de med rusproblemer.

Vi vet at mange som utvikler rusproblemer sliter med psykiske vansker og lidelser. Enkelte har opplevd vold, overgrep og omsorgssvikt. I flere studier er det blitt funnet omfattende forekomst av samtidig traume- og rusproblematikk. Å bli sperret inne, kledd naken eller tatt blodprøver av med makt, kan vekke de vonde barndomsminnene til live igjen.

Selv om vi ikke kan vende hver sten, må vi ta på alvor at tilliten til politiet alt for lenge har vært tynnslitt. På et dypere plan handler det om rettsstatens legitimitet. For uten tillit er rettsstaten fattig.

Denne våren ga Riksadvokaten retningslinjer for ransakelser og påla statsadvokatene i politidistriktene til å gjennomgå hvordan politiet har praktisert regelverket på dette feltet. Om det kommer frem at politiet systematisk har brutt loven på feltet, så vil ikke en gjennomgang være nok til å bøte med det urettmessige. På ingen måte.

Men det kan være starten på et mer tillitsbasert forhold mellom politiet og de som lider av rusproblemer. Et forhold som er mindre preget av tvang og trussel om straff, og heller av omsorg og oppfølging. Et forhold som faktisk bidrar til forebygging og behandling, heller enn stigma og fordømmelse. Det hadde vært noe.