Plutselig hører jeg et dunk fra bakluken

Det var en kald ettermiddag, vi kjørte patrulje i en ellers død by. Tre politifolk i en bil gir god stemning. Med varm kaffe,litt munngodt og få oppdrag ble tiden slått i hjel med gode historier. 

Lite visste jeg at den beste (eller verste) historien ennå ikke hadde skjedd.

Stillheten på sambandet ble brutt av operasjonssentralen som meldte om en eksplosjon i en leilighet på Holmlia.

Her kom det til å bugne over med ressurser fra alle etater.

Jeg var sjåfør og ga gass. Den store Suburban vi hadde arvet fra Beredskapstroppen,
brakte oss raskt til stedet. Blokken var plassert på en høyde. Adkomsten var litt kronglete.

Vi har jo i alle sammenhenger fokusert på plassering av eget kjøretøy, og passe på å ikke parkere over kumlokk, ikke stå i veien for ambulanse eller brann, sikre evakueringsruter, og sperre av på fornuftig vis uten å hindre andre.

Men det var akkurat det jeg hadde gjort.

Noe som jeg ikke tenkte over på vei opp til leiligheten. Bilen stod på den mest idiotiske plassen den kunne stå. Jeg hindret alt og alle.

Jeg måtte snarest rygge doningen bort slik at andre kom til. 

Det var mørkt, glatt og dårlig opplyst.

Siden jeg også måtte rygge bilen på en gangvei fant jeg på den geniale ideen om å varsle med blålys.

Vi hadde selvfølgelig fylt bilen til randen med utstyr, fra gulv til tak. Utsikten bakover var derfor begrenset til de to sidespeilene.

Jeg rygget i gangfart. Faktisk saktere enn det. Den i utgangspunktet smarte ideen med blålysene, blendet meg fullstendig.

Min løsning ble å fange asfaltkanten i det ene speilet og holde meg slavisk til den. Jeg følte meg trygg på at dette ville være godt nok for en trygg sorti.

Plutselig hører jeg et dunk fra bakluken.

Jeg bråstanset, og kjente den ubehagelige følelsen som oppstår når du hører en lyd du har hørt om, men aldri opplevd. I speilene så jeg ingenting. Så jeg spratt ut av bilen.

Bak bilen, mellom to kampesteiner ble jeg oppmerksom på en kvinne som lå i grøften. Jeg løp til damen og spurte om hvordan det gikk med henne.

Hun svarte at hun trodde det hadde gått bra.

Da dette var sjekket ut, sa jeg med en liten forbannelse i undertonen: Si meg frue, så du meg virkelig ikke. Jeg som hadde blålys på og rygget i lavere hastighet enn noen kan gå?

Det var da jeg ble oppmerksom på hunden som satt ved siden av henne. Den hadde et slags håndtak på ryggen. Ved siden av lå den en lang hvit stokk.

Deretter tenkte jeg at det var jo rart å gå med mørke solbriller på sene kvelden.

Den stakkars damen var jo blind.

Jeg følte det naturlig å iverksatte en mengde tiltak for å ivareta henne. Andre skulle finne ut om jeg kunne klandres. Det ble hjemmebesøk og blomster, konfekt og vin.

Heldigvis tok damen det med g odt humør – «synd jeg ikke kunne se galskapen selv» var hennes kommentar. 

Mine kjære kollegaer i leiligheten hvor det slett ikke hadde vært noen eksplosjon, mente
jeg var noe hvitere i hudfargen enn ellers.

Siden har jeg blitt premiert som årets sjåfør med heder og diplom.

Barstad sender stafettpinnen videre til Tor Paulsen, leder for hundetjenesten i Oslo.