DEBATTINNLEGG
Politiets innsats under tragedien i Kongsberg
Det er viktig å prøve og forstå hvilke opplysninger politiet fikk tidlig i oppdraget, hvilke ressurser som var til rådighet og det enorme tidspresset de hadde for å løse den krevende situasjonen.
Denne artikkelen er mer enn to år gammel.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Dette har vært de store overskriftene og omtalen i media de siste to ukene.
Granskning, evaluering, feilvurderinger og andre ord og uttrykk i samme kategori har gått igjen i norsk presse, spesielt to aviser i hovedstaden. Politiinspektør Øyvind Aas, som gjorde en utmerket jobb i møte med pressen samme kveld, ble bombardert med spørsmål som det var umulig å svare på tre timer etter hendelsen. Litt forståelse fra media burde vi forlange etter en slik tragedie.
For det første har politiet de senere år blitt gode på å evaluere hendelser, også sammen med andre nødetater. Politiet har utviklet seg til å bli en lærende organisasjon for å bli enda bedre, ikke for å finne syndebukker. Resultatet ser vi blant annet i dag hvor Helsedepartementet og Justisdepartementet skal evaluere og utvikle samarbeidet enda bedre for å forebygge slike hendelser som i Kongsberg.
LES OGSÅ: Bli med på innsiden av Norges farligste politioppdrag
Hvorfor velger jeg å skrive dette innlegget? Det er å prøve og forklare den enorme påkjenningen politipersonell i denne situasjonen kan oppleve. Det er enorme stressfremkallende faktorer som berører de involverte. Det er en stor trussel som blant annet skaper frykt for å bli skutt, frykt for å ikke strekke til for å berge liv og frykt for å gjøre feil. En eller flere personer som beveger seg utendørs med våpen kan innebære høy risiko. I tillegg kommer tanken om å miste kollega eller andre - publikum som er berørt i situasjonen. Dette sammen med følelsen av ansvar kan til sammen gi alvorlige stressreaksjoner. Ansvaret for å redde liv, prestere i jobben og redd for å bli oppsagt. Skyldfølelse og selvbebreidelse er sterke påkjenninger i en slik sammenheng. Tanker i ettertid som: hvorfor valgte jeg denne løsningen, hvorfor gjorde jeg ikke dette, kunne jeg gjort det annerledes?
Derfor er det viktig å prøve og forstå hvilke opplysninger politiet fikk tidlig i oppdraget, hvilke ressurser var til rådighet og det enorme tidspresset de hadde for å løse den krevende situasjonen. Media trenger ikke å bruke uttrykket «granskning» av politiet, alle vet at spesialenheten vil gripe inn. Dette er i seg selv en belastning for de involverte. Erfaring viser at sterke påkjenninger i tjenesten vil prege involverte politifolk resten av livet. Dette er viktig å ha med seg og er et sterkt ansvar som påligger media når de omtaler politipersonell og andre involverte i en slik tragisk hendelse.
